Sånn her ser det når man IKKE skyter en elg. Fin natur og sol og sånt.
I jaktlaget er alt fryd og gammen, men mest når vi er i gammen. Og mest for de som fryder seg over det som ikke gikk så bra når vi var utenfor gammen. Som for eksempel når noen IKKE skyter en elg. God, gammeldags «åh nå godter vi oss skikkelig»- stemning rundt leirbålet. Aldri blir vel dagen bedre, enn når man kan trykke ned en jaktkompis som allerede er langt nede. La oss håpe de alle har en varm og kjærlig kone hjemme, som tar omsorgsfullt imot en sliten mann når han kommer nedbrutt hjem fra jakt.
Bomskudd-gjengen bedriver altså ikke bare med skyting og bomskyting og annet tant og fjas. Det hender også at vi IKKE skyter. Det finnes flere metoder og vi har prøvd de fleste. Hvordan man IKKE skyter en elg, kan du nå lære her.
Man kan glemme børsa. Man kan glemme den hjemme eller man kan glemme å ta den ut av bilen når man går til skogs. Uten den, blir det dårlig fangst, kan man si. Børse er som buen, i pil og bue.
Det er jo mye stigma knyttet til det å glemme børsa, så det er svært få som vil innrømme det, om noen i det hele tatt. Men – det verserer historier som vi anser som så sannferdige at vi sluker dem rått og tar det for god fisk. Mer enn godt nok for oss.
Så børsa må altså med. Også når man går hjem igjen. Det er en lur ting å telle litt opp hva man har med seg på post eller etter et elgfall med samling av overlykkelig jaktgjeng. Man kan ha spredd saker og ting rundt omkring, så tenk på når du er om bord i fly, ta en ekstra kikk i setelommen foran deg og i the overhead compartment for your personal belongings. Briller, børse og bikkje. Kjekt å ha med hjem. Du kan få bruk for det en vakker dag.
Et sluttstykke er også litt mer enn bare «kjekt å ha», det er faktisk helt nødvendig. Så hvis du ikke vil skyte elg så glemmer du det hjemme. «Noen», har vi hørt, sover med det kjæreste de har under hodeputa, løft på puta om morningen og få den med deg ut på jakt. Uten den skjer det ingenting. Det er som å gå med pil og bue uten streng. Da må du kaste pila. Det er ganske vanskelig å kaste den beint frem hundreogtjue meter med en fart på åttehundremeter per sekund. Prøv det. Uten sluttstykke kan du ikke skyte en elg. Du kan prøve å gjøre mye annet gøy med den, men skyte kan du fan ikke.
Så har vi skudd, da. Eller ammo. Kuler og krutt. Helst ferdig montert. Uten skudd er det som pil og bue uten pil. Du kan nå prøve å kaste buen etter elgen. Det blir en fattig vinter, skal jeg si deg, kjerring og unger sulter.
Elgen er et dyr med store ører. Og dem har han for en grunn. Han bruker dem nemlig. De digre radarene tar inn hver minste lyd i mils omkrets. Han hører at du trør mokasinene på bakken, når du uheldigvis knekker en kvist, når du kviskrer i jaktradioen og ikke minst, når du tar ladegrep. Å ta ladegrep vil si å putte skuddet inn i kanonen, så å si. (Sluttstykket putter altså skuddet inn i løpet.) Det blir alltid litt rammel av metall mot metall, så det hører elgen i alle fall. De aller, aller fleste jegere jeg kjenner til, lader opp, putter et skudd i kanonen og setter sikringen på, FØR man vandrer mot sin plass. I alle fall de som er litt skytekåt. Den gangen du har glemt å lade, og skal skyte en elg, så ender det med å bli den dagen du IKKE skjøt en elg.
Vi har også en annen variant, at du faktisk HAR ladet, men du glemmer at du har sikringen PÅ. Når du tar denne på og av, så lager den også et bittelite klikk. Det ER kjipt, å ha verdens beste sjanse, la oss tenke oss på f.eks en kvige, som du har på kvota og gjerne vil ha i saus, som nå kommer ut av skogen, ut på åpne myra foran deg, den stopper og står med hele breisida mot deg, på femti meters hold, du er nede i knestående, rolig og trygg, så trekker du av, venter på smellen, trekker av og …trekker av…. trekker trekker nei men så i helvette hvorfor smeller det ikke, nei det er fordi du har glemt sikringa og idet du med tommeltotten skyver sikringa av med et lite klikk, så tenker kviga at nei, her kan jeg jo ikke bli stående hele dagen, her blir jeg jo aldri skutt, så nå løper jeg igjen.
Dette føles veldig ugreit. Og man kan få et forklaringsproblem overfor jaktlaget.
Til sist har vi det kjente klikket. Det vanlige når man har husket alt det andre, altså man har husket børsa, sluttstykket, skuddene, har ladet OG man til sist også klarer å huske å ta AV sikringen, det er at det SMELLER. PA-DANGS! Et kjempesmell, rett inn i øret ditt. Så høyt at du i en vanlig treningssituasjon, uten hørselvern, blir først vettskremt og deretter døv. Men – når du skyter på en ekte elg, så kan det derimot hende at du nesten ikke hører lyden engang, mest sannsynlig fordi du er så full av adrenalin og at hjernen din blokkerer ut noe.
Derfor forventer vi jegere at denne smellen kommer og vi blir litt stuss, kan man kanskje si, når alt man hører er et lite «klikk». Noe er feil med hele den jævla pil og buen, så pila står fortsatt der. DA kan man klikke i vinkel, eller Klikke Winter som vi kaller det, og det kan gå ei kule varmt inni sitt eget hode, der er det i hvert fall ikke vinter for øyeblikket, men glovarmt som i helvetet og før man får sukk for seg har elgen brukt de digre ørene sine til å bestemme seg at her er det nok en sånn jeger som IKKE har lyst å skyte en elg, så da går vi bare videre og ha det bra, du, ha en fortsatt fin-fin fredag!
Ja, det ER vanskelig å komme over at alt nok en gang var som tatt ut av læreboka, med elgen på tredve, siger og skriver tretti meters hold. Nesten så du faktisk kunne prøvd å kaste børsa etter den og se om det hjalp.
I bua etterpå gjør vondt verre. At de andre syntes det hadde smakt med en kalv i dag, hjelper ikke på. Psycho Lågen er ikke til mye hjelp heller og det mest terapeutiske forslaget inneholder et visst konsum av alkohol.
Alle de andre føler seg uansett mye, mye bedre, så aldri så galt at det ikke er godt for noe.
Og i morgen kommer nye sjanser til IKKE å skyte en elg!
Det ble stille i bua. Jaktlaget Bomskudds mest imponerende mann kom bleik og tafatt inn døra. Hadde han hatt hår på skallen, ville nok busten stått til værs. Med sine nesten to meter i jaktstøvlene, måtte han bøye seg nesten tredobbelt for å komme seg inn gammedøra. En høg fyr, som sagt. Proposjonert bredde som stod til høyden. Et berg av muskler og kraft, lår som en hest, sterk som granitten i Senjafjellene, men med et snilt hode plassert på oksenakken. Tøff i trynet og brei i kjæften. Bærer sikkert gårdens hester èn og èn ut på beite. Kjører traktor og hogger ved på fritida. Tror ikke han bruker sag – han bare blåser på trærne. Reparerer store kjøretøy med den største skiftenøkkelen noen noensinne hadde sett, i yrkesveien. Men mistenkes å like hjemmehygge med stearinlys og kos. Mulig han hekler nupereller hjemme. Hva vet vel jeg. En fyr som var skapt for de som ville ha MYE mann, med andre ord.
Og nå satt han småsvett og oppskjørtet der med tidenes opplevelse, mens han villig delte av dagens opplevelse. Han hadde hørt lyder. Ja, LYDER. I skogen. Lyder som han aldri hadde hørt før. Det var tilsynelatende lyden av skogens konge, men forkledt som han onde sjøl. En lyd så schwær at han nærmest hadde holdt opp handflata og sagt “Jeg kommer i fred” da han passerte området.
Jaktlaget satt som fjetret og hørte på. De vantro trynene stirret på fortellerstemmen. Alle hadde jo hørt han utbasunere på senderen: “FYTTIKATTA! Hørte dåkker det VRÆLET?” Før han etter ei stund la til med skjelvende stemme at det hørtes ut som en elg med en kraftig luftveisinfeksjon.
En henvendelse til den eneste i laget med universitetsutdannelse, om hvilken diagnose vi skal sette på med en mann som hører lyder – muligens inne i sitt eget hode? Det skulle vise seg at Psychologen OGSÅ hadde hørt lydene. Både her og der, skulle det vise seg. Jaktlaget var ganske kjappe på å diagnostisere begge to. De hadde nok gått rygg mot rygg ut av skogen, ladet til tennene. Selve Yeti var visstnok løs der nede. Eller den avskyelige sjømann, som èn kreativ sjel bemerket. Dèt kunne forklare den aktive helikoptertrafikken fra Forsvaret de siste dagene – at myndighetene visste at vi i jaktlaget Bomskudd nå intetanende hadde fått et nytt biologisk monster ute i vårt vald.
Til og med vår mann i Tobias-tårnet, èn komma to kilometer unna, påstod å ha hørt lyden. Akkurat der kjente vi skepsisen runge i bua. Greit at han satt høgt i lufta, men å høre den samme lyden…. njææææ, den kjøpte vi ikke handfritt.
Men et kort tilbakeblikk til et par timer før.
Bomskudd-gjengen var godt i gang med morgenes gjøremål: Finne en elg å skyte. Ryktene ville ha det til at et dyr hadde kommet inn over Arthurhaugen, i løpet av nattens mulm og mørke. Det var regnvått i dag og et snardrev under Nordlia var en god idè. Det kunne alltids være noe å finne der.
Postrekka var spredd i alle retninger og alle armert til tennene – her skulle intet slippe forbi i live. Iallefall ikke uten et alvorlig skremmeskudd eller i det minste et ja, du tenkte det vel nå, et gedigent bomskudd.
To mann, egentlig èn mann og ei rype, skulle skremme elg fra flyplassen. (For de som ikke har lest alle innlegg på denne bloggen, kan det nevnes at vi ikke snakker flyplass a la Gardermoen her…..men omlag hundre meters landingsstripe, så her kan man ikke ta ned private jets, med mindre piloten er av kamikazetypen som har gjort karriere i fjernere strøk som Afrika eller sør-Amerika.) Èn mann skulle gå inn ved Myrelva og forbi Trusestrekken.
Selv skulle jeg rusle og evt poste inn ungdomsveien. Så det ble med hund og vi ruslet og de andre raslet. Og for å gjøre historien kort, så hopper vi rett frem til da kviskringen begynte. Frk Brandser kviskret noe som jeg overhodet ikke fikk med meg, men jeg regnet med at det gjaldt elg, for det er ingen som kviskrer for å fortelle hvor de er. Det var iallefall en masse prustelyder i mikrofonen. Om det var ku eller kvige eller ku OG kvige, ble debattert i bua etterpå. Det var altså ikke bare meg som hadde problemer med tellinga allerede når det ble mer enn tallet 1.
Og så begynte balladen med LYDENE. Det ble HØRT en elg, og den var etter lyden å dømme, “den aller største gjedda noen noensinne hadde sett”. Eller en elg med astma. Det var lyden av en elg som blåste i en trompet. Jeg fikk umiddelbart bildene av en sirkuselefant med snabel og strutteskjørt, glitter og stas. (Så nå snakker vi altså ikke bare LYDER, men også BILDER i hodet. Vent litt, det kommer mer!)
Vi jegere har jo skjerpet sansene, så det gikk selvsagt ikke lange tida før det ble snakk om LUKT. Og ikke hvilken som helst lukt. Lukta av pess (eller piss, som søringan sier). Ei ram, grusom lukt, ikke bare lukta av en vanlig gra-elg, dem har vi jo på dusinet og vi vet alle hvordan de lukter. Ikke sant, Cato? Nei, dette var en stram, sterk og kattepess-aktig lukt, men heller ikke katt. Ikke engang ei stor katt. Det var lukta av det ukjente, fra det hinsidige. Nesten from outer space.
Ku-kvige-kua kom forbi flere poster og ble fargediagnostisert (lys, nokså grå) og beskrevet med hot lips, eller lang leppe, som vi også kan kalle det.
Men LYD-ELGEN kom ingen steder. Og ved nevnte samling i bua ble den behørig diskutert og debattert. Hvem så hva, hvor og når. Puslebitene ble satt sammen og ingen fikk dette til å stemme. Vi manglet en brikke. Med lyd.
Nå skal det smettes inn en liten bi-historie her. At det muligens kunne finnes en skadeskutt elgokse i vårt område, denne gangen ikke skutt av oss, enten død eller levende, eller mer død enn levende. Så det virket høyt sannsynlig at det istedet for et monster som blåste i en tåkelur, var en elg med pustebesvær. I disse covid-tider kan man tenke så mangt om dårlig pust. Så i såfall anså vi det som vår fordømte plikt å følge vårt moralske kompass og hjelpe han ut av denne verden.
Så vi ble enige om et siste stunt. Det nærmeste vi kan komme en utdrivelse, kall det gjerne djevel-utdrivelse. Vi skulle rett og slett ofre oss for saken og gå inn og sjekke hvor lyden kom ifra. Tre modige offer ble utpekt, to store menn og så meg. Den ene måtte bare hjem og skifte undiser først, hadde jo som sagt allerede hørt lyden. Resten av laget fordelte seg i øst og vest. Skogen skulle tømmes for alt djevelskap.
Vel. Noen mysterier forblir nettopp det. Etter å ha grunngått kratt, myr, plantefelt, bekker, daler og det aller meste, i ring og ring og rundt omkring, på vind, medvinds, motvinds og til og med gått på usikre fjern-observasjoner av noe som kunne ligne ræva på en elg, så kom vi like lite kloke ut av skogen igjen. Ingen Yeti. Ingen avskyelig sjømann. Ingen elg. Ingen lukt og iallefall ingen lyder, hvis vi ser bort fra vår egen pust og pæs. Det var forsmedelig nedslående.
De som hadde hørt lydene, innså nå at denne historien ikke kom til å bli glemt med det første. De begynte allerede å grue seg. Og det har de forbanna rett i. Det står jo her. På bloggen. Hvert et ord. Helt sant.
Så nå gjenstår jo kun dette:
Doktor, doktor, hva feiler det meg? Jeg hører rare lyder og nå er jeg usikker på om de kommer inne fra mitt eget hode.
(Men om det dukker opp en kar en annen dag, med lyd eller uten lyd, eller med hull for den saks skyld, så blir jeg ikke forfær. Men ikke si det til dem)
Her er Storm. Heller ikke han er helt som han skal. For han trur garantert at han er en elghund. 🙂
Det e jo den einaste rette konklusjonen etter at jaktdagen er slutt. Det er dag to og vi har justert oss litt inn. Du veit når du har en sånn venn, som du møte grusomt sjelden og så e det akkurat likens som om dåkker såg kværainner i går? Sånn har vi det i jaktlaget Bomskudd! Ingen har forandra seg, ihvertfall ikkje te det bedre. (Måtte gud forby) Han steiki kor artig vi har hatt det ilag i dag! Vi e altså en festlig gjeng. Syns vi sjøl, ihvertfall. Og i dag har lattersalven runga oppe i The Bu.
Etter et drøyt halvår med generell sosial distansering har vi alle behov for å kjenne på litt normalitet. Og i forkant av årets jakt, har det selvsagt vært litt fokus på kordan jakta skulle avvikles på en trygg måte og ting har vært uttafor normalen. Samtidig er jakt en slags siste tradisjonsbastion, der ting stort sett skal være som det er og har vært. Og i motsetning tel endel andre jaktformer, så er det sosiale i elgjakta vel så viktig som selve jakta. De fleste i laget kjenner sikkert jaktkompisan bedre enn si eia kjærring. Når man har brukt månedsvis kvær einaste høst ilag, i masse herrens år, så man kan trygt påstå at man kjenner kværainner godt. Alle har sin plass og her er plass til alle.
Etter dagens tolv timer i fellesskap, er det all grunn til å stille store, digre spørsmålstegn. Kor “normal” er vi nå, sånn egentlig?? Er nån av oss, eg meiner nån som helst av oss, normal? Det virker absolutt ikkje sånn og i dag har vi skrønt, flirt og jåssa og innimellom har vi skotte et par elga. Vi fikk tel og med pressa inn litt gruppeterapi, bare se bildet, det er den einaste sannsynlige forklaringa, på korsn detta bildet kom i stand.
Gruppe session
For i år har vi skaffa oss egen pratedama. Nei, eg snakker ikke om undertegnede, selv om eg prater ganske mykje. Men ei som ifølge enkelte vidløftige, tjener et par millioner i året på å prate med folk. (Eg prater som kjent heilt gratis) Og nei, ho jobbe ikkje på en “hotline”……
Sist ho var med på jakt, va ho bære en fattig psykologstudent. No e ho utdanna på høgt nivå og starte snart privat praksis oppe i jaktbua (også ifølge dagens visjonære samlingsstund). Sykolåg. Syk og låg. Smak på ordet. Steike for et kupp, for her er jo meir enn nok kasusa å ta av! Opptel fleire uhelbredelige og la oss bla fram et eksempel.
Prøv for eksempel å behandle Laffen for diagnosen “Total Taleforvrenger”. Absolutt alt som blir sagt, sirkulerer en kvart runde oppi knotten på Laffen og ut kjæm en sinnsyk forvrenging av det som avsender egentlig meinte. Vi tar oss gladelig av Laffen nån daga, sånn at kjærringa hannes får litt fri (Han trur at det er han som har ferie og vi lar det være på den måten, det er best sånn). Ho må jo bli steike tullat av ti måna i strekk med det jåsset der. Eg blir jo på grensa te sinnsyk etter ti minutt.
Vi har som sagt en urmassen å ta av, men eg trur det hold for i dag. Jakta e lang, så vi kan plukke fram et ainna skoleeksempel seinar. La oss spare et par godbiter.
Men så nevnte eg såvidt at vi har skotte et par elg og det e jo egentlig det vi driv på med (trur “kjærringen”, sei dem, eg veit ikkje eg, for eg har ikkje kjærring). Eller som han lurte på, den vitebegjærlige og ekstremt pratsomme 5-åringen som kom ilag med far sin innom laen da vi holdt på å prekevere dagens første slakt, “Jobber du med elgjakt?” Han va no egentlig mest interessert i dem som jobba med traktor.
Så det blei altså en søttikilos kalv på første økta og en hundreogsøttikilos pinnokse på ettermiddagen. Siste økta va som et pingpongspæll, med elga som spratt hit og dit og gjømte seg bak steina (sa skjøttarn, nok et eksempel på at ikkje alle e skrudd heilt korrekt ihop…) Så alt i alt e vi fornøyd med uttellinga og vi hold motet og humøret oppe.
Det einaste er at vi har med oss et par rookies. Altså sånne nybegynnera. For å være pinlig og nøyaktig, èn med våpen og èn uten. Dem har vi ikkje plassert heilt enda. Men dem bli nok ganske godt kjent med oss andre, innihelvette fort! Vi har i dag beroliga dem med at dem e kommet i det rette laget. Her lære dem garantert det dem ikkje lærte på jegerprøvekurset. Vesst dem ellers e normalt oppvakt og av det lærenemme slaget, så blir dem å lære mest om korsen dem ikkje skal gjøre det.
Får håpe vi også klare å lære dem kor vektig det e å ha det artig underveis og at det ikkje e så om å gjøre å være heilt normal. Det går jo bra allikavel. Og elg blir det jo.
For to år siden trodde jeg denne dagen aldri ville komme. Jeg la da bak meg nesten hele livet mitt som ansatt i andres bedrifter og gikk inn i en ny periode som ansatt i min egen bedrift. Her skulle jeg altså tilbringe slutten av mitt arbeidsliv, tenkte jeg da, det var nesten en vemodig tanke det også, tenk om jeg ikke kom til å trives i jobben, da ble jeg jo nødt å sparke meg selv (ha ha!)
Jeg har altså i dag gått til det skrittet og kostet støvet av min gamle CV og søker etter jobb. Jeg som trodde jeg ALDRI skulle gjøre det mer i resten av mitt liv!
En av mine tidligere gode kolleger, som jeg engang ansatte og jobbet tett sammen med, jobber med rekruttering av mennesker. Hen har i dag fått min CV på bordet. Håper hen har noe godt å si om meg.
Gudskjelov har jeg hatt lite å gjøre med Nav opp gjennom tidene, og i dag har jeg nok en gang fått bekreftet at nav-systemet ikke er så enkelt som dem vil ha det til. Men ære være alle de folkene som jobber der og gjør så godt de kan, altså – det er bare de tekniske løsningene og nettside-løsningen som er litt lite brukervennlig. Nesten ferdig, så sa det krasj og teknisk feil på siden var et faktum. Prøv igjen senere. Jadda.
Men nå er jeg iallefall registrert der igjen og planen min er at dette oppholdet i nav skal bli så kort som overhodet mulig!
Slapp av, jeg skal ikke slutte på Skagi – men jeg er åpen for å være tilkallingsvikar, ekstrahjelp eller hva som helst som er av kortvarig karakter og med den fleksibiliteten jeg må ha ifht hovedjobben min, som FORTSATT er å være Skagi`s potet! Men hvis det ellers bare klaffer, så kan jeg helt sikkert jobbe et annet sted noen dager innimellom for å sørge for inntekt i heimen. Inntil denne situasjonen snur seg igjen.
Imellomtid styrer jeg på med planer og endringer – og vurderer fortløpende den kursen vi skal ha etterpå – når hverdagen normaliseres igjen. Jeg har nok av arbeidsoppgaver å ta tak i, det er ikke det. Men det må også bringes lønn inn på min private konto.
Jeg kikka gjennom ledige jobber og fant følgende av interesse:
I Senja kommune var det ledig sommerjobb på fødeavdelinga. Er oppvokst på gård og har tatt imot masse kalver, så det skal nok gå greit. Tåler blod og gørr.
Målselv hadde den mest fristende stillinga, Chief Theoretical Knowledge Instructor. Ved trafikkflygerutdanninga. Det hørtes dritgøy ut! Jeg har instruktørkompetanse på sporhund gjennom Norsk Kennel Klub, har jobbet totalt fire år som lærer i småskoletrinnet og jeg HAR tatt fly flere ganger. Jeg vil si at jeg er over middels god på å instruere. Jeg er dessuten god på å lese meg opp på ting, så siden dette bare er i teorien, så skal det nok gå fint.
Salangen byr på drosjesjåfør. Ja, jeg kan både kjøre og prate samtidig. Kvalifisert som faen.
Kommunepsykolog? Ja, jeg er løsningsorientert og rett på sak. Er ikke så flink til å lytte, men kjempegod til å prate. Kommer til å korte ned på antall konsultasjoner. De kommer til å BE om å slippe flere timer. (Og de kommer til å føle seg friskere umiddelbart)
Stillingen som Superhelt i Tromsø kommune (Ungt Entreprenøskap) skriker etter min kompetanse! Superhelt is my middle name! synes også at jeg er ung. Og entreprenør.
Og så Forsvaret da. På ammunisjonslageret. Kan både skyte og håndtere ammo. Må jo være drømmejobben.
Med andre ord – verden er full av MULIGHETER!
Så derfor: Velbrukt hotellsjef/ butikksjef/ leder/ serviceperson til leie!
Det viste seg at jeg ikke klarte å følge mitt eget forbanna, gode råd.
Liket var forsvunnet fra kontorpulten og midt under dagens skjerm-møte fant den ekstroverte jævelen av en edderkopp det for godt å stikke hodet fram fra under kopimaskinen. Denne gangen i sakte fart BAK pc-skjermen!
Hadde jeg hatt hagla hadde jeg nå tatt den i flukt!
Men dessverre satt jeg kun bevæpnet med stressballen min og dermed trakk den sitt siste sukk. Jeg beholdt smilet på og blikket i skjermen. Null stress!
Om den nå dukker opp i morgen så blir jeg alvorlig bekymra, da den ettertrykkelig ble druknet i vasken etterpå, FØR jeg kremerte fansteikimegskapet i ovnen. Just in case.
Så når han tripper lett over kontortingene mine i morgen – DA folkens…. livestream! Lover!!!
Etter å ha praktisert dette en uke i strekk, kan jeg dele litt tips og råd. Det er det jo veldig mange som gjør i disse dager men mine råd skal være korte og presise.
Stå opp og stell deg. I de tre første dagene bør du klare å dusje, deretter holder der med en kattevask fra midjen og opp. Har du kort bustesveis sånn som meg, så anbefales en hårvask hver dag slik at du ser nyfrisert- bustet ut og ikke forsovet-seg-bustet. Det ER en vesentlig forskjell og husk at frisøren din nå har stengt ned salongen og kan finne på å få øye på deg i et eller annet nettfora. Litt parfyme skader heller ikke men ta billigvarianten. Ingen kan lukte deg uansett. De dyre dråpene kan der være smart å spare på. (Se! Der fikk du et gratis sparetips med på kjøpet)
Sørg for nok kaffe. Tre kopper for å fyre deg i gang, før du åpner pc. Svart kaffe. Om du har lattemaskin så spar den. (Det var sparetips nummer to.)
Ha en stressball lett tilgjengelig. Nei, jeg snakker ikke om mannen din som nå er på vei ut døra for å slippe unna en hel dag med deg. Hvis du har vært på nok kurs gjennom tidene, så har du garantert en liggende i en skuff. Om du er litt hyper sånn som meg, finner du den i håndveska. Bare rot deg forbi tamponger, lebestifter og multiverktøyet du alltid har i veska. (Det kan anbefales – man vet aldri når man får bruk for det og det imponerer garantert enhver sjef når du drar opp verktøy og swiss armyknife fra beautybagen din) (Nå fikk du et gratis bonustips, håper du la merke til det)
Ha en casual dressjakke for hånden. Du vet aldri når det er en jævel som absolutt vil se deg på kamera. Da slenger du bare jakka over. Om du gar en ulltrøye fra Kari Traa eller svetteskjorte uten svette fra Helly Hansen, så ser du bare kul-sporty ut med jakke over. Litt sånn hytte-i-Hemsedal-ish ut.
At du sitter der i fjollete pysjbukse med lodne hundevalper på, underbukse fra nittenåtti eller saggete longs, skal forbli en hemmelighet. For all del, bli sittende!
Det første du må huske i nettmøte er å finne mute-knappen. Uten den kan det i beste fall bli veldig underholdende for de øvrige, når du kauker ut siste beskjed til stressballen som nettopp gikk ut døra. “Ikke kom hjem uten pol-posen!” kan høres ut som om du har et problem.
Klistre på deg et blidt ansikt, uansett om du bare sov tre timer i natt og sitt rolig i skjermen uansett hva som skjer rundt deg. Ingenting er verre enn nærbilde av det flakkende blikket ditt. Og husk gjennom HELE seansen at du er på skjerm. Når du oppdager at du burde tatt på leppestift, nappet bryna eller filt neglene, er det for sent. Ikke plag de andre med dine skjønnhetsritualer.
Når du oppdager edderkoppen som plutselig kryper over notatboka di gjelder det å beholde kontrollen. Ikke skrik- i det minste ikke utenpå. Behold smilet. Bruk høyra til å gi den et målrettet klask som tar livet av den umiddelbart. Forsøk å unngå kaffekoppen. Her er det viktigste at du ikke nøler for ingenting gjør seg vel bedre om medlemmene av Dyrevernalliansen Noah nå ufrivillig må bivåne din paniske klappjakt etter dette rovdyret over tastatur og skrivebord. Det blir rett og slett for mye for dem. Så altså: Ett målrettet klask, mens du smiler og helst har øynene på skjermen. Du får late som om du er en amerikansk drone på jakt i Irak, så løser det seg nok. Liket kan du fjerne når nettmøtet er ferdig.
Det var i grunn mine beste råd basert på egne erfaringer. Bare ett lite ad notam når det gjelder punkt 8. Dersom de andre deltakerne er for eksempel Norges Jeger og Fisk så skal du bare gyve løs på spiderman i fullscreen mode og helst med våpen. La dem følge jakten. Etterpå bør du holde opp byttedyret så de får et slags trofébilde av deg.
Jegerfrue lever jo slettes ikke av å være jegerfrue – hvem faen kan leve av det? Nei, det er nok det harde livet som gründer og “hotellfrue” som skal gi smør på stompen. Ikke for at det smørlaget har vært så tjukt akkurat – det har vært flest måneder med å tygge på den harde skorpa, sånn billedlig talt, der man egentlig var mest glad for at man tross alt hadde en skalk å gnage på.
Å være i oppstartsfasen av egen bedrift, har aldri vært kjent for å være for de sarte sjeler eller for dem som synes livet er verdiløst hvis de ikke kan ha langhelg hver helg. Man må vel heller ha en eller annen diagnose for å kaste seg ut i det. Arbeidssky må man ikke være, det er helt sikkert.
I juni 2018 var jeg i gang. Med tre medeiere, åpnet vi hotelldøren og deretter rullet ballen.
Jeg har mange ganger spekulert i hvorfor jeg vil meg selv så ondt som dette. Å drive helårs turistbedrift er ingen frøkensport. Men aldri har jeg vært i tvil om at jeg kom til å få det til. Markedet var der, på en av verdens vakreste øyer, i den billedskjønne nordnorgebygda.
Men så kom Corona. En knøttliten, asiatisk virusfaen med dødelig kraft. Og det å være eier av og drive sin egen bedrift midt oppi denne krisen, skal jeg forsøke å gi deg en framstilling av her. Bli med meg på fjelltur!
Du vet om denne fjelltoppen som er tung og vanskelig å bestige. Den er ikke umulig, men det er såpass at veldig få gidder å legge i vei. Nå har du bestemt deg for at dit skal du. Det ser ikke sååå langt ut. Og heller ikke så bratt. Herfra. Du har sett mange andre som har klart å komme seg på den toppen før deg, og det er innihælvette instagramvennlig utsikt derfra. Om du så skal krype den siste biten, så skal du opp!
Med halvdårlig kondis, et vrangt kne og passe høydeskrekk legger du ivei. Du knipset et mobilbilde av kartet før du gikk og har lest en slags turbeskrivelse i ei bok på forhånd. Ikke tok du med deg varm ullgenser og matpakken består av en sjokoladeplate. Vannflaska glemte du i bilen. Og etter den først kilometer`n på skogsbilvei ser du at du har 48% strøm på mobilen. Men det er jo ikke så langt og været er godt. Nå er det deilig å være på tur! Du er endelig i gang og du nyter det!
Når du har forlatt skogsveien, fortsetter du på en smalere sti og nå begynner det å gå mer oppover. Etter en stund kjenner du at allerede du er litt mer andpusten, enn du hadde tenkt på forhånd. Du åpner litt på jakka og drikker litt vann i en bekk, og bestemmer deg for å slå litt av på tempoet – det er nok best å spare på kreftene. Men snart er du oppe på en slags kolle, der blir det nok litt utsikt og du ser jo at du nærmer deg.
Oppe på kollen kjenner du hjertet synke litt i deg. Kollen var ikke en del av fjellet, men en egen liten topp lenge før. Så du må nedover igjen bak kollen, før terrenget på nytt stiger. Du tar deg knapt nok tid til å nyte litt av utsikten her, for du er så innbitt på den toppen. Men noen minutters pustepause, gir deg friskt pågangsmot, så du legger ivei. Du har til nå hatt på gps og har bare 25 % strøm, så du slår av alt. Trenger det ikke nå.
Nedover kollen må du gjennom et plantefelt og mye tett vegetasjon. Du ser knapt hvor stien går og det er grusomt irriterende med de der greinene som slår deg i trynet. Etter flere smekk fra grantrærne begynner du å bli litt gretten inni deg, men du vet at det blir bedre, så det er bare å holde ut. Snart kommer du ut i åpnere terreng igjen.
Nede i dalen er terrenget flatere men det er også bløtere. Der du først trodde du skulle få en lett del på det flate partiet, ender det nå med at du står og studerer omveier og hvordan du kan sikksakke deg mest mulig tørrskodd over. Tida går og du må til slutt bare ta et valg. Hvor galt kan det gå, liksom.
Det blir en lang omvei og mange fram- og tilbakeganger. Du hopper fra tue til tue og prøver å holde balansen og finne riktig vei. I et tappert forsøk prøver du å få nok fart og spenst i den slitne kroppen din til å gjøre et siste lettbeint hopp over til tørt land igjen, men det ender med et svalestup og påfølgende mageplask i den største og våteste pytten av dem alle. Gjørme var det også der.
Nå er du ikke bare våt på beina, men stort sett over hele deg. Tanken på hvorfor du gidder å holde på med dette melder seg. Hvorfor snur du bare ikke?
Du ser for deg at du endelig står på toppen og så karrer du deg ut av gjørmehullet og går videre, mens du funderer på hvorfor du for et øyeblikk siden tenkte noe så idiotisk som å gi deg nå.
Oppover går det og du får opp temperaturen igjen. Selv om stien er utydelig mange steder, merkingen er borte og du ofte lurer litt på hvor du skal gå, så labber du ufortrødent videre. Du har en ny kolle foran deg og du gleder deg til den.
På høydedraget kan du se deg tilbake. Langt der nede startet du og du ser at du faktisk har gått nokså langt. Ikke rart du er litt sliten. Det er jammen lengre enn det så ut. Nede i myrpartiet ser du nå at det går en sti hele veien rundt det bløte partiet som du nettopp har studert på nært hold. Jasså, så du kunne faktisk gått tørrskodd rundt. Hadde du bare visst det! Alt hadde blitt enklere da. Men at det nå surkler i skoa får du bare ta med deg som en del av “moroa” underveis. Det kommer iallefall til å bli en bra historie sånn i ettertid. Synd du ikke har det på kamera!
Barden rett fram og Breitinden i bakgrunnen til høyre.
Du er kald på beina så du kommer deg igang igjen. Nok en gang var du ikke så nært toppen som du trodde, men denne gangen er det ikke så mye nedover men mest bortover. Til tross for at terrenget er relativt flatt, så er det forbausende mye stein, men du har iallefall en sti som leder deg på rett vei. Nå er det om å ikke snuble på flat mark, så skal det gå bra.
Du kjenner godt i lårene at du har gått både oppover og nedover flere ganger i dag og de små musklene i legg og ankler strever for å holde deg i lodd. Selv det å gå rett fram, er ikke så lett som man skulle tro, og nå går det rett fram ganske lenge. Sola står på så det blir passe varmt i toppen. Det gnager i deg sjokoladen og du kaster jakken. Lua beholder du på, for du vet at det er aller viktigst å beskytte hodet mot nedkjøling. Nå er du også veldig tørst av den sjokoladen.
Det flate partiet er langt og lenger enn langt, men nå stiger terrenget igjen. Godt med litt variasjon og du får mange fine øyeblikk underveis, med glitrende utsikt. Du finner litt vann i en bekk og får slukket tørsten. Nå kjenner du at du for første gang virkelig begynner å nyte turen! NÅ er det deilig, du!
Du vet du går i riktig retning, du vet du er underveis og du har fått nye krefter. Oppover har du gått før, så det vet du at du klarer. Nå har du godt mot igjen og du priser deg lykkelig over at du bestemte deg for endelig å ta dette valget om å gå denne turen, som du har drømt om lenge. Du kjenner i hele deg at du kommer til å klare det – nothing`s gonna stop me now!
Så blir det enda brattere. Stein og ur overalt og du går rolig, mens du passer på å trø på stødige steiner. Av og til gynger en stein under deg og du kjenner et øyblikks angst for at du skal falle, men så får du raskt balansen igjen og flytter beina videre på neste og neste stein. Det er ikke lenger en tydelig sti og det ser ut for å være flere veier opp mot toppen. Her har mange gått før deg.
Nå tenker du at du må velge smart. Skal du ta den snarveien som går der det ser brattest ut, du med en ennå-ikke-utfordret høydeskrekk, eller skal du velge den løypa som svinger rundt og ser lengre men sikkert ikke så bratt ut? Er du en risikosøker eller en som velger tryggheten? Liker du snarveiene eller er du utholdende nok til en lengre tur? Det du har husket å ta med deg i sekken, kan være avgjørende for veivalget ditt. Er du rustet for en lengre tur – uten matpakke, drikke, varmt tøy og mulighet for en natt i fjellet? Eller skal du satse alt på ett kort, at du utfordrer deg selv og dine egne begrensninger i form av høydeskrekk? Hvor galt kan det gå, liksom.
Før du får bestemt deg ordentlig, ser du været endre seg. Tåka kommer og du er erfaren nok til å vite at den kommer raskt. Du forstår at det kan bli fatalt å bli værende her. Nå må du reagere hurtig og riktig. Du må sette retrett umiddelbart og bare håpe at du klarer å komme deg langt ned i mer ufarlig terreng. Du setter opp farten og nå hjelper det lite med syre i lår og krampe i leggene. Her er det bare å peise på og håpe det beste. Tåke, regn som blir til snø, vind, dårlig sikt. Nei dette ble jævligere enn du kunne forestilt deg.
Mest av alt håper du at du overlever – det er jo det aller, aller viktigste. Ikke har du lyst å falle og brekke beinet heller underveis. Og du vil helst unngå å ringe etter hjelp – du får prøve å komme deg ned på egenhånd.
På turen nedover innser du at du mest sannsynlig må helt tilbake til start igjen. Det er en tung tanke å håndtere, når du var så nærme. Du gjør deg mange tanker. Det været, gitt, den så du ikke komme.
Og du vet at når du atter er nede igjen, så blir det ennå tyngre å starte på turen oppover, for du har allerede brent mye krutt. Samtidig vet du jo bedre hvor veien går og du vet nå at noen steder kunne du valgt annerledes underveis. Det er lov å evaluere og revurdere sine veivalg.
Du SKAL oppover igjen, det er brennsikkert. Det kan godt hende at du må vente flere dager på en ny sjanse. Og kanskje må du legge en helt ny plan. Hvis været ikke bedrer seg med det første, så kan du jo ta noen kortere turer. Uansett må du starte fra bånn igjen.
Mamsen og Lillegutt la trøstig ivei på tur i dag. Polare lavtrykk skulle absolutt ikke skremme oss til å holde oss i ro, like lite som frykten for en Corona eller to skremmer oss unna asiatiske gjester på jobb (host host). Frykten for djupgått snø var langt større. Men jo mer umulig det kan virke, jo mer lyst har jeg til å prøve.
Med truger på beina og kamera over skuldra, tok vi fatt på dagens trim. Vi startet på Skagi og hadde ikke mer hårete mål enn å få trimma oss. Alt annet ville gå rett på bonuskontoen.
De første meterne sa meg at det kom antakelig til å bli både svett, varmt og trim i massevis. Men så kom jeg meg opp i den lysløypa som det ikke er lys i og der hadde en avskyelig snømann gått før meg, neppe i dag, men det var iallefall et tråkk, som gjorde det litt lettere også for pelsen på fire bein. Da vi passerte kirka, kom vi inn i et skispor og jeg takket de høyere makter for toppturfolka med de breie skiene som hadde produsert E6 oppover lia. Samme følelse som når jeg går på ski i heimbygda og kommer over et skuterspor. Hurra for både skuter og topptur!
At det ble lettere betyr aldeles ikke at det ble kjempelett. Må ikke misforstå det. Men vi fant ut at vi sannsynligvis var litt sprekere enn først antatt, så da tenkte jeg å først gå fram til kjærestebenken over Skaland og ta noen fine utsiktsbilder.
Ut av løypa ble det betraktelig tyngre å gå, både med truger og med fire hundelabber. Mamsen fant ut at en snarvei sikkert var lurt. Vi surra oss inn i et plantefelt. Etter å ha prøvd flere alternative ruter, var Lillegutt ikke enig. Aldri har vel noen gått så lenge rundt inne i mørket i plantefeltet mens sola skein skamløst utenfor. Vi gikk ut igjen og prøvde nye veier inn, vi sklei og kraup og gikk oss fast i seig gammel gran. Eller. Ikke vi. Jeg sklei og kraup. Lillegutt stod mest og ventet på at jeg skulle få opp farta og komme etter. I dag kom jeg hjem blekere enn før jeg gikk.
Hvis Han fra oven så meg i dag, så fikk han seg sikkert en god latter, der jeg var som ei røyskatt som tittet ut av plantefeltet på den ene siden, så på den andre siden, så tilbake igjen. Uten å finne den forbanna kjærestebenken. Enda godt jeg ikke hadde kjæresten med.
Ja, jeg skjønner at jeg ikke finner benken it-self under flere meter snø, men jeg fant ikke noe som lignet på rett sted heller. Nå har jeg aldri gått her på vinteren før, men jeg fant tilslutt et punkt der jeg kunne prøve meg på noen bilder uten for mye buskas i veien og tok til takke med det. Fra der jeg stod kunne jeg konstatere at der jeg var nesten først, hadde vært rett sted.
Solbrillene hadde jeg jo glemt og når jeg nå var utenfor granskauen så innså jeg at jeg at kunne trengt dem. Mobilen hadde plutselig bare tre prosent strøm og jeg måtte slå av alle funksjoner for å spare strøm. Takk og farvel til livestreamingen.
Heldigvis hadde jeg med speilreflekskamera. Uten solbrillene var det litt vanskelig å se hvordan bildene ble, men med så fint motiv skulle det vanskelig la seg gjøre å bomme helt.
Jeg gikk derifra og tenkte at dette var den store forskjellen mellom meg, en vanlig turgåer og den dedikerte fotograf. Der sistnevnte sikkert jakter i timevis på rett motiv, i riktige lysforhold, med alskens funksjoner innstilt, så slentrer jeg bare innom et sånn passe tilfeldig sted og gidder knapt å stå i et par minutter og knipse litt rundt meg før jeg lykkelig vandrer videre og synes selv det var kjempefint.
Ingen dyr her heller, sier Vill, hva står du der for?
Vi vandret videre opp til gapahuken. Det var iallefall èn som var glad for å gå i løypa igjen. Jækla fint i den der gapahuken, altså.
Mamsen fram med kamera igjen. Og det var der nok en fadese ble oppdaget som en gang for alle fastslår at jeg absolutt ikke er fotograf. Autofokus funket ikke. Nå når jeg satt i i skyggen, så klarte jeg faktisk å se at noe ikke virket som forutsatt. Autofokus var avslått. Helvete. Sist jeg tok bilder prøvde jeg meg på nordlysbilder. Det var altså null fokus på bildene jeg hadde tatt så langt.
Noe sa meg at jeg ville komme nærmest tomhendt hjem. Enda godt at jeg gikk for trimmen sin del og ikke for bildene. Og at det på tur ned fantes nok en mulighet til å grynne seg ut på en kant og gjøre et par nye forsøk.
Ikke det du tror! (kommer tilbake til den om litt)
Noen dager kan det virke som om alt går på tverke og hele moder jord og alle hennes naturkrefter er TOTALT imot deg og alt du bedriver. En sånn dag har jeg nylig hatt og jeg tenkte å dele dagens “høydepunkter” med deg.
Starten på dagen orker jeg ikke å si så mye om, for det er altfor privat, men det var i alle fall en sånn dag der jeg på vei til jobben tuta og skreik så snørr og tårer sprutet inni bilen og jeg til slutt måtte stoppe og tørke brillene for buser og dugg, da sikten var særdeles dårlig og jeg skjønte at det ikke var utenpå frontruta. Jeg snufsa og knaska i meg dagens rasjon med to knekkebrød og en kopp pulverkaffe utover Senja. Ingen tid til å sitte stille i båten og filosofere over tingenes tilstand, jeg hadde time hos fysio og deretter jobb. Og på jobb måtte jeg, okke som. “Just do it”, altså.
Jeg vet ikke hvordan dere andre har det, men sånn har nå jeg det innimellom. Håper jeg ikke er alene om å ha skikkelig drittdager der man bare må klistre på seg en maske og komme seg gjennom det.
Jeg prøvde å ta meg sammen under kjøreturen for å slippe å skremme vannet av min fysioterrorist men det er mulig at trynet mitt var nokså utskreket for åpningsreplikken hennes var noe i duren “hvordan har vi hatt det siden sist” og noe sa meg at det ikke bare var skuldra hun tenkte på. Jo takk, siden sist var skuldra nesten blitt det minste av mine bekymringer, men jeg hadde ingen intensjoner om å fokusere på noe som helst annet enn hva som hadde vært positivt og hva som ikke var positivt siden forrige visitt lenge før jul.
Ut av døra med justeringer i treningsprogram og den hyggelige beskjeden (som riktignok ble forsøkt trukket tilbake med beskjeden at jeg sikkert ikke var der riktig enda…) at jeg kanskje måtte lære meg å leve med en viss smerte. Scmokk. Den beskjeden var jeg ikke klar for, så den hoppet jeg glatt over.
På jobben ventet (endelig!) en skikkelig kopp morrakaffe og en god kollega og venn. Sammen fikk vi øst ut noen frustrasjoner på privaten, begge to. Jobbdagen forøvrig forløp som normalt og jeg var “last woman standing” som fikk stengt sjappa på kvelden og stresset meg på hjemvei mot den forjettede stengte Skalandstunnelen, med et håp om at jeg kunne få kjøre igjennom før neste åpningstid. Været var ikke av det beste og etter å ha stått parkert utenfor tunnelen i over halvtimen og ventet, mens min relativt tunge bil ristet i vinden, besluttet jeg å snu og kjøre nordsenja før været ble verre. I fokk og rokk begav jeg meg intetanende ut på nye eventyr.
Nordsenja er ikke mitt favorittdistrikt, sånn kjøremessig. Veien er smal, svingete og med tre forferdelige tunneler som umulig kan inneha EU-standarden de nå jobber med å opprette i Skalandstunnelen som jeg nyss hadde forlatt. Og da har jeg ikke tatt med det musehullet av en tunnel jeg først må igjennom, Steinfjordhållet – den som er nylig “renovert” til en standard som betød at den ble trangere, lavere, med hakkete veidekke og dårlig belysning. God bruk av millionene der, altså.
Å møte en fisketrailer på nordsenja er å se døden i hvitøyet. De kjører som om helvette er løs og støtt og stadig blir de stående fast på tur opp Mefjordaksla fordi sjåførene ikke har begreper om å sko bilen etter forholdene. De slipper ikke gasspedalen om de ser deg og du føler du har valget mellom å stupe lukt ut i havet eller knuses i bergveggen etter at traileren har feid over deg. Ikke gode utsikter med andre ord. Med ekstrem rasfare på strekninga og det faktum at jeg har tunnelskrekk i tillegg, kan jeg trygt si at jeg HATER å kjøre nordsenja. Det hjelper heller ikke på at distansen og kjøretiden hjem til min egen garasje, er betydelig lengre.
Sulten, sliten, tørst og i det hele tatt – jeg var omsider på vei hjem. Et av skredoverbyggene ble brukt som stoppestasjon for å feste venstre vinduspusser som truet med å slite seg. Under skredoverbygget var jeg i det minste trygg.
Det er utrolig hvordan flere mil med dårlig sikt og snyfokk påvirker søtsuget, så på Gibostad var jeg rett og slett nødt til å stoppe og gi sukkerdjevelen det han ba om. Vel nede i smågodteboksene kom jeg på at jeg ikke hadde bankkort, da det sluttet å virke på lillejulaften og det nye kortet var ikke ankommet postkassa mi ennå. Med tanken på hvor utrolig pinlig det ville være å måtte legge smågodtet tilbake i boksene…..fant jeg heldigvis min siste femtilapp i pungen og reddet meg ut derifra med æra i behold mens jeg planla den telefonsamtalen som snart måtte tas til banken og spørre hvor i svarte h…… det nye bankkkortet tok veien!
Med ei hand på rattet og den andre i sukkerposen, forlot jeg redningsstasjonen. Banansjokolader, melkepletter og kirsebær ble stappet inn i gapet og som den gode hesten jeg var, hadde jeg begynt å kjenne lukta av hjemmestallen. Det er en kjensgjerning at hesten alltid går mye fortere på tur hjemover mot stallen.
Alt gikk på autopilot og gammel vane eller uvane. Hjernen var totalt innovervendt og spekulerte over mine hyss. På siste langstrekning før sekstisonen fikk jeg en ungdom bak meg som sikkert skulle kjekke seg og trødde på så jævlig for å ta meg igjen. Der skulle jeg nok trøkt inn bremsa, men istedet var jeg syyykt opptatt av å ta en supergod yttersving med min gode Black Beauty Subaru`en – og kjenne litt på den gode kjørefølelsen på det dårlige føret.
Da jeg passerte sekstiskiltet reflekterte hjernen et lite øyeblikk over at jeg syntes jeg hadde passert et sekstiskilt like før det også – og der skulle vel ikke være noe sekstiskilt? Var sekstisonen utvidet? Midt i min fine sving, kom blålyset på bak meg og “uuuuuuuu” tilkjennegav at det ikke var en leken ungdom bak meg.
Til å være en såpass talefør dame, var det ikke mange ordene som nå dukket opp i hjernen. Det gikk i noen runder med “helvete helvete helvete” inni cockpit. Jeg svingte inn i nærmeste busslomme mens fornuften sakte kollapset.
Politibilen stoppet noen meter bak meg. Jeg ble litt usikker på hva som er vanlig prosedyre i slike saker, da jeg ikke har for vane å bli stoppet av UP. Heldigvis har jeg sett mange nok amerikanske filmer til å tenke at jeg bare skulle bli sittende så ville det nok dukke opp en politimann. Tanken på filmene fikk meg også i et ørlite sekund å vurdere om jeg bare skulle spinne meg ut derifra og stikke av, før jeg kom til å tenke på at jeg er en voksen, ansvarlig dame på snart femti som ikke kjører sportsbil eller en annen typisk get-away-car. (På Finnsnes har jeg registrert at det er forsøkt med en gammel Volvo og det var ikke suksess)
I mange år har jeg visst at denne dagen ville komme og jeg har bedyret at da skulle jeg bare smile og ta det pent, med tanke på alle de gangene jeg har kjørt for fort uten å bli tatt. Det var ikke så lett å motivere fram et smil, særlig ikke med tanke på at jeg ikke hadde peiling på om jeg ville kunne kjøre derfra eller om jeg ville bli fraktet hjem i en politibil. Jeg ante rett og slett ikke hvor fort jeg hadde kjørt, bare at det neppe var innafor loven, siden de hadde ulet på meg.
En ung og passe pen politimann møtte dagens blideste dame idet han presenterte seg å være fra Utrykningspolitiet og vennlig informerte at de hadde hatt en fartskontroll. Han ba om førerkortet og jeg lurte på om jeg skulle kysse det farvel før jeg overleverte det, men tenkte at det kunne bli holdt imot meg senere. Så rakte han meg en dings med sugerør som ikke var en lomme-cocktail men et alkometer og ba meg blåse til det sluttet å pipe. Ganske kortpusta var jeg da jeg dro pusten og på mitt aller siste utpust ble det omsider stille.
Hvis maskineriet gir utslag på sukker, så satt jeg i saksa, for smågodtdunsten hang tung inne i bilen. Jeg funderte på om jeg skulle bli fornærmet, siden han antok at jeg måtte være full for å ha kjørt sånn, men gadd ikke informere han om det det var min sedvanlige kjørestil han nettopp hadde bevitnet. Jeg tenkte at det heller ikke hadde noe for seg å bruke han som dagens psykolog og fortelle hvilken lang og jævlig dag jeg hadde hatt fram til nå, akkurat på milligrammet hvor sulten jeg var, hvor høy jeg var på sukker eller en brøkdel av de andre bekymringene jeg bar på i øyeblikket. Å fortelle han at jeg ikke hadde vært tilstede i gjerningsøyeblikket ville sikkert ikke gjøre saken bedre. Impulsiv som jeg er har jeg gjennom mange års trening lært meg å holde kjeft og tenke over saker og ting en natt eller tre. Det virker innimellom.
Jeg ble altså mange tusen kroner fattigere, tre prikker og ett førerkort rikere (dette er svaret på overskriften). Sjelden har han vel formidlet de harde konsekvenser til noen som tok det med sånn fatning og bredt smil. Det var komplisert å ikke spinne seg ut derfra, fremdeles i sekstisonen, men ta en rolig start, komme seg opp i fart og gir og få cruisecontrol`en på umiddelbart.
Nervene spilt meg noen puss med å ha up-bilen etter meg og ved første avkjøring til den trygge bygda svingte jeg av og kom meg opp dit lovløse tilstander råder og kun bygdesheriffene bestemmer. Det var behov for terapeutisk hjelp så jeg bestemte meg for å bryte loven umiddelbart (hei, jeg er jo allerede kriminell, right?) med å bruke handholdt mobil og ringe krisepsykologen min. Tanken på tre år i angst og beven og lovlydig kjøring for å få prikkene bort, føltes som en mission impossible. Et stunt som er dømt til å mislykkes. Dette måtte jeg ha hjelp med å håndtere. Dagen var så knust som den kunne bli. Trodde jeg.
Fortsatt med “psykologen” på øret, ankom jeg hjemmet, der kun min firbente, hvite hårdott ventet. Han brøt seg mot ytterdøra for å komme ut, og da jeg kom inn, forstod jeg hvorfor han hadde sånn hast. Han tykje hadde vært løs og kommet seg i badesøpla! Det lå halvspist snørrpapir, plast, ørepinner, hår, bind og tamponger all over the place. Make my day! Just bring it on!
I stedet for å lage meg middag klokka ti på kvelden, måtte jeg starte med å krype rundt og plukke opp hæslige ting som man helst ikke vil tenkte på. Pelsdotten lå tynt an en stund.
(Video av det som møtte meg finnes men regner med du ikke har lyst å se den. Jeg har dessverre ikke film av politimannen. Så jeg legger heller ved et bilde fra en dag jeg var orntli` blid men ikke fullstendig kjørbar, sommeren 2019 🙂 )
Da all kommersen hadde lagt seg, kom mann og husets to sønner hjem til glad-nyhetene. De ble i alle fall veldig glade, for flirene satt nokså løst på de tre. Mannen lurte på om jeg ikke kunne bruke litt kvinnelist på betjenten og antydet at jeg skulle dratt ned skjorta. Det hadde nok garantert hjulpet. Å bli tiltalt for å forulempe offentlig tjenestemann og forsøk på bestikkelse. Da hadde jeg nok fått den husmorferien jeg lengter etter. Men han skal ha takk for at han tenkte tanken at det KUNNE ha hjulpet. Da ser man jo ikke så jævlig ut som man skal ha det til.
Begge ungdommene fikk nok en gang bevist at jeg ikke er noe forbilde å satse på. Ihvertfall den ene var den var ganske cocky. Det kan bli vanskelig å moralisere noe særlig framover, jeg ser den.
Dagen etter tok jeg på ny sats etter stengetid og kjørte nordsenja igjen. I et vær som var forrykende jævlig over fjellet, med en sikt lik null. Så kom jeg inn i den sonen som inntil dagen før hadde levd i min hjerne som en åttisone og jeg bestemte meg for å telle hvor mange skilt jeg hadde kjørt forbi uten å se at det stod tallet 60. Ikke mindre enn tretten sjanser hadde jeg hatt. Ikke helt våken der altså.
De gode nyhetene er at jeg er kvitt tunnelskrekken! Nå har jeg up-skrekk istedet.
Alt i alt er det likevel ikke så ille. Regnet ned på antall kjørte kilometer over tredve år, vil det bli en ganske lav kilometersats, tross alt.
Nå må jeg skaffe meg et skilt å ha i bakruta de neste årene der du blir bedt om å peise forbi meg, hvis du har det så jævla travelt. For jeg har tenkt å holde meg innafor grensa og det burde du òg!
PS! At det dagen etterpå ankom et innkjøpt kjøretøy til gårds som har en maksfart på 30 km/t medførte ytterligere vitsing på min bekostning om at denne doningen kunne jeg bruke heretter.
No kan vi sannelig klappe oss på skuldra og takke av året som har gådd. Man skal være glad man overlevde, uten alt for store skrammer og sår. Med nok et år på rauva sku man tru man både blei klokere og bedre. Og det har eg no bevis for at eg faktisk har blitt.
Her er meg når eg gjør det eg liker aller best. Med min lite selfie-vennlige lodott i bakgrunnen.
Helse. Vi har bære ei helsa, seies det, og takk gode gud for det. Det e tøft nok å passe på den eine kroppen man har. I 2019 gikk eg inn i året med ei heilt for jævlig skulder. Den va aldeles ikke blankpolert og ny, den va tross alt en enogsøttimodell , lite smurt og dårlig vedlikeholdt. Den hadde knirka meir og meir sida november 2016. Eg har jo lang fartstid som tonedøv overfor mine egne, kroppslige signaler og merke knapt basisbehov som tørst, sult og pessetrang. Den der skuldra kan eg godt huske at eg noterte meg bak øret og der blei notatet ligganes temmelig lenge. Faktisk heilt tel våren 2018, da fant eg ut ag eg kanskje sku ta det opp med doktorn for den hadde då plaga meg i halvainna år og eg va begynt å møste trua på at det kom tel å gå over. Så eg blei sendt i MR og kom sjokkert heim med mangel-lapp av typen “finn fem feil”. Men no skue g jo starte hotell og alt og det passa aldeles ikkje med verken behandling eller kniv, så eg tok ikkje kontakt med fysioterrorist før seint i oktober.
I januar for et år sida, va eg på det lavaste av alle lavmål, når det gjaldt den skuldra. Eg satt på huk og gråt på kjøkkenet på jobben, for eg klarte ikkje å skjære opp brød. Vi hadde fjorten lunsjgjesta som hadde bestilt suppa, eg vespa med venstre, så suppa skvatt over halve kjøkkenet, totalt uten finjustering i bevegelsan med vespen. Å gje seg i kast med en brødkniv med feil hand, kunne fort bli livsfarlig. Og eg innsåg at eg ikkje klarte å skjære fjorten brødskive og det rant tel slutt heilt over og eg fikk en total breakdown. Heldigvis kom min gode kollega inn og tok over og vi kom oss igjønna den krisa også.
Løfte kaffekopp, gire, slå på vindusviskarn. Alt va like jævlig ondt. Eg va under behandling men har vel fått vel små mykje hjelp med hodet som med kroppen. Lyset gikk opp for meg den dagen eg forstod at eg ikkje kunne peise på og fikse detta med viljen min eller late som om det ville gå over. Og du skal vette at det har vært mange runda med motbakka underveis. Uten viljestyrken hadde eg nok gitt opp for lenge sida og valgt kniven.
Eg trur nemlig at eg med rein, skjær viljestyrke kan overvinne det meste, og burde snart forstå at enkelte ting kan eg faktisk ikkje styre med hjernens kraft. Som for eksempel å skvise ut et barn. Der gikk eg på en smell då eg underveis på oppløpssida med barn nummer to trudde EG kunne bestemme meg for at NO SKA HAN UUUUUUUT….!!! Jordmora oppnådde omsider kontakt med inner-space og kunne berette at rektig så enkelt va det ikkje. Her skjedde intet bære fordi eg bestemte meg for det. Javel.
Drøyt et år etter hadde eg glømt alt. Som småbarnsmor i dårlig fysisk form la eg i vei på ski over fjellet, fra Svandal’n tel Krysset. Det va det legendariske Måneskinnsrennet i påsketida. Bygda gikk i samla tropp med hodeløkt og vess vi hadde flaks, måneskinn. Detta hadde vi gjort i fleire år og eg hadde deltatt som gravid i nittisyv, tre måneder før min førstefødte titta ut. I null-én sluntra eg unna, for da var eg nybakt tobarnsmor et par måneder før og sida siste svangerskap stort sett hadde dreid seg om å ligge og samle støv på doktorens ordre, så hadde fysikken krympa omvendt proposjonalt med antall tima på sofa. Det å flakse over fjellet på bakglatte ski med dårlig bekken stod ikkje øverst på lista over prioriterte aktiviteter. Eg va nok sikkert opptatt av å ta igjen det tapte av husarbeid og sex, sida legen hadde nekta meg begge dela i mange måneder før fødselen.
Anyway, i null-to sku det altså gås på ski. Eg hadde sikkert ikkje så mykje grunntrening, verken med “gå” eller “ski”, da mitt andre barn var en rolig skapning som i motsetning tel den førstefødte ikkje hadde behov for å bli trilla milevis i vogn før å tie stille. Han va bære å kle på, legge i vogna, to rugg og schmokk, der sov han. Ikkje så langt unna dagens situasjon, atten år seinar.
De av dåkker som også kjenne meg bittelitt, veit at eg har en porsjon konkurranseinstinkt. Eg e også en dårlig tapar og gjør alt eg kan for å gruse ungan i alt fra kortspell tel andre tuillate konkurranseleka man kan finne på. Derfor vil ingen ha meg med og derfor hold eg meg unna så langt eg klare. Eg konkurrere like gjerne med meg sjøl – kan det gjøres fortar, bedre, klare eg ennå litt tel? Eg trigges enormt av å øke mine prestasjona i nær sagt alle ting eg gjør og eg e særs lite fornøyd med meg sjøl vess eg ikkje har prestert nåkka sinnsykt.
No sku altså et stort gjeng over fjellet på ski, en av mine favorittøvelsa. Eg e en heilt vanlig turgjengar på ski altså, den her tøtta suse ikkje rundt i kondomdrakt og leke Johaug, så desperat e eg ikkje (enda). Men som turgjengar like eg ikkje å vase rundt i sakte fart heller. Man må no kjenne at man leve, det e no mi meining.
I dag kan eg ikkje huske akkurat kor mange vi var på denna turen, men i de beste åran va vi vel opp mot åtti støkka som syntes det her va en artig greie. Så at vi sikkert va en førti-femti-seksti støkka e vel sannsynlig. Det va oppkjørte løyper med spesialtillatelse fra kommunen. En egen komitè satt i postkassehaugen oppfor Nordlia med bål og varm drikke. De hadde også rollen som hjelpemannskap og sanitet, dersom nån sku være uheldig. Røde Kors-gjengen i Svandalen var varsla, så de var klar over at det va et stort gjeng te fjells i mørtna.
Det va felles kjøring utover dalen, sånn at nån hadde bilan parkert ved Tverrveien der vi kom ned og kunne hjelpes åt kværainner med å få henta bilan uti dal`n. Vi hadde oppmøte, registrering og betalinga av en liten avlat i ti-tida på kvelden og så kjørte man utover.
Her va jo all slags folk som sku gå. Ikkje typiske sportsfrika og en god del hadde kommen tel å blidd stoppa i dopingkontroll, dersom sånt hadde eksistert. Målet va at alle skulle komme seg over i den farta man sjøl ønska. Og skuterpatruljen kjørte gjønnom løypen tel sist og sjekka at alle va kommet ned av fjellet.
Eg huske at det va godt med sny og løypa va hard. Der mange hadde tredjeårs påskesmurning under skien, hadde eg ski som va perfekt nysmurt etter alle kunstens regler. Fordelen med å bo med en sportsmann, kalles det. Rein og skjær luksus.
Eg hadde lite klea på tel antall kuldegrader, for min erfaring var at man gikk seg varm i ei helvettes fart. Det går tross alt bare oppover umiddelbart. Halve turen bære opp, deretter går det nedover i ei satans fart. Bære nedover. Så la følget i vei og det ble åpenbart for meg at eg va den med det aller beste festet. Derfor lunta eg meg fram i teten, etter som eg måtte holde farta litt oppe for å ikkje fryse ihjel. Skuterføreran som hadde lagt løypa, hadde funnet få valgmuligheter og i ei skikkelig kneika gikk det bokstavelig talt rett opp. Ett spor. Inga fiskebeinsløype. Eg hadde så sinnsykt godt feste, så eg trødde på rett oppover, uten feskebein, men hang på stavan det eg kunne. Og når du kjenner et sånt kanonfeste, så blir man sikkert litt overivrig, så eg gikk absolutt ikkje forsiktig og tenkte på at det snart kom et glæpptak. Når også mann nummer to, tre og nedover tapte nån meter i motbakken, så gav det bære blod på tann. Eg gjentar at detta ikkje e et konkurranseløp, overhodet ikkje, nei kos og hygge sku det vær.
Når eg minst ante det, fikk eg et skikkelig glipptak på høyre beinet. Langt bak og med kroppen i en stor kraftanstrengelse. Eg gikk rett ned i kne, men karra meg rett opp igjen og kom meg videre. Vel oppe på fjellet, skal man jo ned igjen. Og da kom de første signalan om at nåkka va på skeiva. Eg sku ploge endel og det va så sinnsykt tungt. Herregud for en dårlig form eg hadde! Va det mulig?!
Det eg burde ha kjent og skjønt da, va at eg hadde fått meg en trøkk i det glæpptaket. Det va ikkje bare dårlig styrke og fysikk. Men eg hørte nok ikkje etter.
Vel hjemme igjen på natta, måtte eg rett ned på kjøkkengolvet. Og ikkje for å vaske det, å neida, men eg måtte rett og slett legge meg, eg hadde så ondt. Etterpå sku eg knapt komme meg opp igjen og flate ut i senga. Neste morra på doskåla – dæven døtti det va uholdbart å sette der. Det samme i bilen. Og sånn gikk no dagan. Men ba eg om hjelp? Å neida.
I august tok eg endelig et oppgjør med meg sjøl. Då hadde eg unngått, ski, spark, sykkel og ridning (også på hest) fordi det va uutholdelig ondt. Ja eg unngikk jo også spark i sommarmånedan så klart, det er dårlig sparkeføre her i juli. Men utover det gikk eg på jobb kvær dag og peisa på med alt annet, knapt gangfør.
Doktoren spurte jo selvsagt ka som hadde skjedd og eg nevner igjen at det no var uti august, så eg begynte på mi forklaring at eg va på ski i april… I APRIL, skreik han, også å kommer du førsta NO??!! Eg må innrømme at han hadde et poeng.
Så i søtten år har eg brukt mine dinarer hos runder med kiropraktiker`n. Og fra å være det eg vil kalle særdeles frisk, nokså sterk utfra størrelsen og over middels spræk, totalt uten mangellappa, så blei eg plutselig en av dem som har en rygg.
Etter å ha bleika detta lerretet ganske lenge og fått en slags permanent funksjon tilbake igjen i rygg og bekken, heiv eg meg med naboan på en ridetur i marka. Som gammel hestejenta va det å heste et stort savn, så eg takka gladelig ja, uten tanke for den fysikken man bør ha på plass når man skal håndtere hesteryggen. Ihvertfall når man rir ilag med et gjeng som har det som hverdagshobby og har opptrente balansemuskler. Og igjen, eg pingle ikkje, så når det va ønsker om fart, så var eg med. Og der dro vi oppå heia altså, Ponnigjengen (på hest, ikke ponni) med Utrente Eli som hadde fått utdelt hesten med det klingende navnet Prinsesse-vil-ikke. Burde tatt det alvorlig fra start. Prinsesse-vil-ikke ville så absolutt ha fart. Hun ville bare ikke høre på rytteren, så det tok sin kvinne å holde kontrollen.
I god fart på en smal sti ga vi alle gass. Her var det bare å henge i stroppa og lime knean fast i salen og nyte turen. Et sted på stien, med god fart på Prinsessa, så dukket det opp to skumle steiner ved sida av stien. Og da ville Prinsesse-vil-ikke IKKE galloppere på stien mer, men spratt sideveis i galoppen.
Har du sett på tegnefilm ka som skjer med rytteren når hesten jumper til siden? Akkurat, rytteren henger igjen i luften. Den følelsen….. Vel, eg hang på en måte igjen i lufta, men ved hjelp av gammel erfaring klarte eg å suuupe meg etter hesten, som igjen returnerte til stien. Hele manøveren gjorde at eg mista den eine stigbøylen, eg hadde ikke mer futt igjen i låran tel å holde meg i posisjon, balansen glippa og som i sakte film sklei eg meir og meir over. Til slutt krenga eg så hardt te babord at eg gikk ned med mann og mus.
Eg traff bakken på rygg, før skolten kom deisende etter, fortsatt henganes i stigbøylen, i god fart og god høyde (det er tross alt ikkje snakk om en liten ponni, men ei diger, svart merr som strevde med å finne tonen med meg). Eg så stjerner og sol og måne og kom meg laus av stigbøylen. Å bli henganes der e enkvær rytters store skrekk og jamngodt med lemlestelse.
Alt gikk veldig fort, men føltes som “Hurtigruten minutt for minutt”. Det er mulig eg va borte et kort øyeblikk, eg veit ikkje, men eg fikk iallefall et hull i ka som skjedde videre, annet enn at Ponnigjengen samlet inn Vil-Ikke og kom med bekymrede miner til meg som lå der og i øyeblikket var Vil-heller-ikke.
Hestejenter er av den barske sorten jenter som har èn leveregel og det er å komme seg på rygg så fort som mulig. På hesteryggen så fort som mulig. Når du tryne, uansett kor hardt du slår deg eller kor redd du måtte bli, så lenge du puste og kan svare, så skal du opp i sadelen igjen. Det er alment anerkjent som den beste medisin. Face your fears, eller nåkka i den duren. Sikkert en bra psykologi som kan anvendes på det meste. Og eg sverger til den sjøl og har brukt den titt og ofte gjennom livet.
Så eg var aldeles ikkje uenig i å komme meg opp igjen, dessuten var det langt å gå heim. Om det singla litt i knotten var ikke så nøye. Hopp i høyet.
Så fra å ha pådratt meg et problem i nedre del av ryggen noen få år før, pådro eg meg no en nakkesleng. Eg tenkte ikkje på det der og da, at det faktisk var en form for nakkesleng. Det er nåkka eg har tenkt på etterhvert, når probleman aldri tar slutt. For eg gikk vel ikkje tel nåkka dokter etter det eg kan huske, men brukte en lånt krage nån daga då alle muskla blei stivar og stivar etter som timan og dagan gikk. Detta fiksa seg heller ikkje ved å late som om det ikkje eksisterte. Eg burde ikkje bli overraska over det, men eg veit at det var sjokkeranes nytt for meg.
Så når skuldra skulle tel pers, så bestod kuren i å trene og trene spesifikke bevegelsa, masse gjentakelsa, lett sirkulasjon. Hver dag. Hver bidige, jævla dag. Når eg hadde bestemt meg for at det her sku eg knekke, så gikk eg selvsagt “all in”. Topp motivert, super bestemt, vilje av stål. Opptur, nedtur, tilbake til start. Prøve igjen, funke detta? Opptur – og så plutselig èn liten uforutsett hendelse som ødelegg alt du er i ferd med å bygge og du må begynne på nytt igjen. Gråt og tåra, både heime, på jobb og hos fysio. Men sta nok. Biter tennern sammen, peiser på. Gir meg ikkje.
Og så etter mange måneder, med bittebittesmå musesteg, så blei eg bedre. Kunne plutselig slå på vinduspussarn uten å kvæles! Etter som fysio også begynte å kjenne meg og min personligheit, så hadde eg nemlig fått den beste innsikten eg kunne ha fått og lurer på koffør ingen har sagt det tel meg før (eller kanskje eg ikkje har hørt etter?)
Viljen min e et stort pluss men også min verste fiende. Fordi det kan tenkes at det finnes et siste lite punkt som ikkje lar seg overliste ved målbevisstheit og vilje. Det kan finnes fysiske hinder som eg ved hjelp av hjernen ikke kan påvirke. Og eg må ikkje overkjøre. Eg må kjenne etter stopp-punktet. Og da må eg stoppe. Om det blei på repetisjon fem eller på nummer nitten, så må eg holde an. Tenke det er godt nok. Det blei fem i dag, i morra kan det godt bli tjuefem. Eg har et godt skille mellom godt-ondt og farlig-ondt. Godt-ondt, da kan eg peise på, kjøre alle repetisjonan og alle øvelsan.
Eg e ikkje heilt bra, men eg er betydelig bedre! Det er en siste liten ti-prosentar som fortsatt er der. Om eg klare å knekke den også uten andre inngrep, vil tida vise. Men når eg no kom tel å tenke på kor jævlig eg hadde det for et år sida, så er det en glede å kunne melde:
