I dag må det bli en blogg litt utenom det vanlige. Ikke noe jåss og mainnskit, i dag, altså.
Dagen starta med en voldsom fin soloppgang, så fin, at jeg måtte avbryte morrakaffen og gå ut på veranda i longsen for å ta bilde. Det var så langt jeg gadd å strekke meg. Stjernefotograf blir jeg aldri. Våre naboer fra øst, rulla fram og tilbake og jeg fikk en hønsj på at noe var i gjære. Jeg skulle bare ha visst……
I Bua var det skralt oppmøte. Store deler av laget hadde visst “svigers-søndag” på gang og i håp om å score sårt tiltrengte poeng på hjemmebane, hadde de klokelig annonsert at de ikke kom til å stille på jakt. Ikke vet jeg om svigers dukker opp allerede klokka ni på morningen, men hva vet vel jeg. Har ikke så mye erfaring med innpåslitne svigers.
Det lunkne oppmøtet kunne også skyldes høstens bloggskriving, at deler av laget rett og slett lå nede for telling, sånn psykisk sett og var livredde for å møte opp for deretter å bli grundig analysert og beskrevet i lite rosende ordelag i kveldens blogg. Jakt har aldri vært for pyser.
Omsider var vi samlet 5 mann, derav to kvinner og vi konkluderte med at vi var fulltallige og klar for å utagere litt i skog og mark. Vi vurderte østlagets vennlige forslag om å jakte litt felles på et spor de hadde i grenseland eller å ta for oss det drevet vi på alle mulige tenkbare vis hadde prøvd å unngå dagen før, men som vi til slutt måtte gjennomføre på grunn av overflod av elg, så synlige at vi tilslutt ikke lenger kunne late som om vi ikke så dem, men ble nødt til å gjøre noe med det. Det kan du lese om i gårdagens eventyr. Vi bestemt oss for å ta drevet.
Vel parkert bil og klar til å rigge seg for et drev som bruker å være fort og moro eller fort og kjedelig. Østingene hadde nå sluppet sin gråe venn Scott på sporet og han strøk raka vegen inn til oss, mellom elvene og veldig kort fortalt så ble det los. Dette pirret jo litt, så vi sendte nå to mann for å kikre litt og se hva hunden hadde funnet, mens vi som skulle gå gjorde oss klar. Nesten før de kom så langt, ble det rapportert om tre dyr. Vi kjente vi ble en smule mer interessert. Og her la hunden opp en løype som tilslutt ble for mye for oss og tippet oss over. Hvem fan ville gå inn i et område vi ikke ante om det var elg i, og la tre aktuelle dyr slippe uskadet gjennom det jævlige elveterrenget vårt? Vi kunne jo ikke la han passere den ene gullposten etter den andre, uten å gjøre noe med det! Verdens raskest plan ble lagt, for nå hastet det nokså mye. Skolebakken, Forra i grustaket, Badeholla, Høyspenten og Ponchomyra. Vi kunne jo alltids ta det andre drevet etterpå. Det sku ikke stå på det.
Undertegnede, etter gårdagen kjent som Kruttlappen og for dagens anledning utpekt til jaktleder, fikk sendt de fire andre i post og kjørte så for å ta Høyspenten. Det er jo ikke mange ganger per jaktsesong at jeg sitter på post, så Høyspenten har jeg et veldig nært forhold til som hundefører, ettersøksekvipasje og føler jeg er rimelig godt kjent der, ja, men som postjeger har jeg et litt falmet og ugreit forhold til denne høyspentgata med elva i midten. Jeg har iallefall vært der èn gang for veldig, veldig mange år siden og da satt det en postjeger på motsatt side sånn at vi praktisk talt kunne skyte mot hverandre. Og det gjorde han. En smule ubehagelig situasjon og vi fikk skjerpet litt på rutinene når det gjaldt akkurat den posten der for framtida og kom vel fram til at det var en liten sikkerhetsbrist.
Men i dag skulle jeg altså få den ære å passe Høyspenten ene og alene. Losen turet og gikk og den nærmet seg, så det var bare å få fart på kalosjene. Da jeg kom frem i den nevnte gate, så stod postjeger Badeholla i Høyspenten. En liten feilnavigasjon der, altså. Det var jo ikke del av planen, men det var best for alle at han ble der han var for jeg skjønte at vi ikke hadde mange minuttene på oss før dyrene kom.
Så jeg lusket tilbake, litt usikker på hva jeg nå skulle finne på, for nå ble det ikke så mange valg. Ikke ville jeg begynne å bråke med bildører og ikke ville jeg ha tid til å kjøre til en ny post. Nei, jeg fikk gå ned på jordekanten. Vi bruker ikke å ha post der, men en sjelden gang har vi opplevd at dyr som leter etter fluktmuligheter, legger rett over jordet. Jeg hadde ikke klokkertro på en sånn flaks i dag, men min erfaring på jakt er at det aller beste bare er å oppføre seg som om det er aller mest sannsynlig at elgen kommer til å dukke opp akkurat her. Man må ha trua.
Rundballene lå der som fristende skjul eller skytestøtter men jeg skulle gjerne vært noen meter lenger ned for å ha en viss oversikt mot elva. Å skyte der var ikke forsvarlig, men man ville iallefall få SE elg, som var dagens mål. Hunden ausa på og jeg måtte bare harke helt opp, for nå ville det være sekunder før de kom til syne. Jeg stoppet med en gjerdestolpe, et nokså dårlig skjul og med gul refleksvest vil jeg tro jeg var relativt synlig.
Nå så jeg skygger komme ut av skogen på den andre siden av elva og jeg tenkte at dette kom til å bli en kjempefin sjanse for han i Høyspenten. Hva som skjedde, vet jeg ikke helt, men elgene vendte om og la over elva, fortsatt et godt stykke nedenfor meg. Terrenget laget en dump der, så de ble borte for meg. Jeg vurderte avstander nedover jordet, for å finne meg noen holdepunkter for hvor maksgrensa mi gikk og minnet meg selv på å huske å justere siktepunkt utfra hold. Hunden ga jo lyd fra seg jevnt og trutt, det skal han ha, men etter lyden å dømme så det mørkt ut. Nei, de kom nok til å komme ut på jordet på litt for langt hold.
For sikkerhets skyld slapp jeg av meg litt utstyr, sånn at jeg eventuelt skulle unngå å hekte meg fast i mine duppeditter, hvis det virkelig skulle stå til. Så ullvotter og gps ble sluppet forsiktig ned i snøen. Jeg angret nesten med det samme for den gjerdestolpen føltes virkelig trehard mot puselanken min, men nå var det for sent å angre.
Ikke før hadde jeg tenkt tanken, så dukket det tre elghoder opp i det høye gresset og alle radarene var stilt inn på meg. Åh du hellig moder, kom de opp der, så nært? Det var jeg ikke helt forberedt på, men la gå. Jeg var bombesikker på at kamuflasjen min bak gjerdestolpen kom til å bli falle i fisk inni helvette fort, men jeg tenkte at jeg bare måtte fortsette å late som om jeg var en lysende gul, litt brei gjerdestolpe.
Ut på åpne jordet jogget ei ku og en kalv og det som så ut som ei ku til. Blikket mitt festet seg umiddelbart til kalven, på samme måte som jagerpiloten låser siktet sitt på fienden og deretter går alt på automatikk. Hvem som hørte til hvem, ble derfor uviktig, det gjaldt bare å maksimere mine sjanser for et rent skudd på kalven, som lå halvveis bak det som måtte være mora, den fremste kua. Jeg måtte få de å stoppe, så jeg plystret og som ved et mirakel virket både lepper og gane i et fantastisk samspill og klarte å frambringe en klang som sikkert var plystring.
Kalven stoppet og kua tok et par tre joggesteg til. Nå var det bare at ikke det bakerste dyret skulle klusse det til. Det ble full stans i hele togsettet og hunden var ikke i skuddfeltet, så nå var det bare å klinke til. Min erfaring er at de ikke står sånn til evig tid. Sikringa ble husket, om enn i siste sekund, og det ble bare pust, hold pust, sikt, trekk av. Jeg kan ikke nå huske om det smalt, men jeg regner med at det gjorde det. Jeg så innslaget, kalven gikk rett ned som en sekk og kyrne stod noen sekunder i full forvirring, før de skjønte at de hadde møtt en helt ny type gjerdestolpe. Hunden loset, ja jeg husker ikke helt men jeg er temmelig sikker for han var framme ved kalven og brydde seg ikke om de to kyrne som nå forlot åstedet litt fortere enn de kom. Jeg rapporterte på sender at kalven var tatt og den aller første gratulasjonen tikket inn.
NÅ kicket adrenalinet inn. Eller mulig at det hadde kicket inn litt før, hva vet vel jeg, men det var nå jeg kjente det. Den følelsen, når du vil heve geværet over hodet og danse krigsdans. Du forstår plutselig indianernes dansing og urfolks ritualer.
Men i stedet for jubelbrus, så må du egentlig lade om og holde følelsene litt tilbake, fordi det tristeste ville være om den spratt opp igjen. Ikke for at jeg trodde det var en reell mulighet, jeg hadde verken tvil om skuddet eller fikk andre sinnsyke idèer i hodet. Jeg var fornøyd meg meg selv og følte meg som verdens lykkeligste gjerdestolpe og i et euforisk øyeblikk elsket jeg en hund som ikke var min.
Førstemann utenom Kruttlappen på åstedet var hundens eier, for dagen også en fornøyd og stolt mann, som kunne rose sin firbeinte venn som nå røsket dugelig i den lille skinnpelsen.
Øvrige jegere kom til og alle var fornøyde med både innsats og fangst. Ambulansen, i form av firhjulingen, kom susende, med kvinnelig fører, så akkurat nå rulet jentene i laget.
Scott stod nå i bilen og var svært misfornøyd med det. Han loset like intenst som han hadde gjort med elg foran nesa. Jaktlederen fra øst, var fortsatt kjøttsulten og foreslo et nytt slipp etter de to som unnslapp. Den siste kunne jo muligens være en liten okse, i og med at skytter fikk et visst tunnelsyn og verken kunne bekrefte eller avkrefte kjønn. Om det hadde vært noe annet enn ei ku, så var det iallefall smått, det som måtte være på hodet, hvis det var noe der. Østingene skulle ha okse, vi skulle ha kvige eller ku. Så vi ble enige om å range skinnet av kalven det forteste vi greide, for nå hadde vi litt blod på tann. Eller egentlig hadde jeg det på strikkavotten min og ikke på tennene.
Aldri før har vi plukket skinnet av i sånt tempo og ut bar det på nytt.
Postrekka ble Skolebakken, Forra ved grustaket, Tårnet ved Tverrveien og Åsland. Villdyret kom seg ut av bagasjerommet på Pajeroen og kastet ikke bort tida men plukket opp elgene nokså fort. Så begynte han å lose igjen.
Gjerdestolpen flytta seg til Låbakken på hjemtraktene. Før man kom seg ned i terrenget, stod losen på Forraholtet, så det ble kikring i første omgang. Men dagene er korte nå på disse trakter så hundens eier mente noen bare skulle prøve å lure seg innpå losen. Den nærmeste var meg selv, så jeg listet meg avgårde så fort og stille som jeg kunne på mokasinene mine. Elgene hadde tydeligvis brukt opp kvota for å være grei i dag, så de flyttet seg sakte mot Lamoen og jeg flyttet med sideveis med.
Den lille Kvannlielva var delvis tilfrosset men isen så ikke trygg ut. Jeg ville ikke støkke ut med å gå gjennom isen med et brak, så jeg fant et sted der jeg stille kunne skyve unna et isflak og trø rett i vann. På Lamoen durte det og gikk og jeg tenkte at både hund og elg måtte være nokså øre i hodet. Jeg labbet til slutt over åpne myra og plasserte meg øst for moen, da jeg tenkte de ville omsider komme ut den veien. De hadde gått inn i vest. Der satt jeg og kosa meg og ventet på nok en elg, selv om jeg tenkte at så mye flaks har jeg ikke på èn dag.
Og det hadde jeg ikke heller. Klokka gikk og jeg måtte bare prøve å gå innpå og heller støkke ut dyrene og kanskje en post var mer heldig. Inne i tetta og granskog på haugen, var det åtti meter til losen før den sakte gikk unna. Mitt forsøk på nå å se ut som et grantre, falt i staver. De ante nok urå, selv om de ikke ble støkket. Så det eneste jeg fikk med meg var to kyr som forlot den trygge Lamoen og la i vei mot gammen og Varsak.
Etter ei god mil og nittentusen bjeff, ble gråkaren til slutt kalt av losen, ikke så langt fra der han i utgangspunktet fant dem på morningen. Tipper både han og elgene var enige i at det holdt for i dag.
