Hver dag det samme: Ingen vet hva dagen bringer. Til man en vakker onsdag står der og er både glad og trist på èn og samme tid. Glad for alt som klaffer, det vi lykkes med, for elgfallet, for spenninga, for godt teamarbeid, for innsatsen, samarbeidet og slitet som nedlegges for å få det til. For ulike forutsetninger, ulike skills man alle er flink til noe og alle tar i et tak. Glad for å være ilag. Og samtidig så trist, når man innser at dette, dette skal vi ikke gjøre ilag mer på en god stund.
Det er 325 dager til neste gang. Så fryktelig lenge. Men jeg har sluttet å gråte over elgjaktas slutt, som jeg gjorde de første årene som jeger. Prøver å tenke på alt jeg nå skal fylle tomrommet med og få tid til. Det kommer seg nok, gi meg bare et par dager å sørge litt på.
Så altså, lykkelig uvitende la vi i vei. Vi skulle ha nok en dag og jakte på skogens konge. Eller dronning, for å være eksakt. Kvota var åpen med kun ei ku.
Fem våpenføre kikket i kaffegruten og tok sats på Nordliskogen. To mann opp på hver side og jeg stod og gjorde meg klar, for det ble ventetid til postene hadde kommet seg på plass. Lesset på meg flere kilo med utstyr. Tok ut min trofaste Tikka, satte i et femskudds magasin, puttet et ekstra treskudds magasin i jakkelommen. Den trofaste Zodiac`en i brystlomma til venstre. Håndkikkerten rundt halsen. Hundeselen i beltet. Femten meter sporline i lasso rundt kroppen. To kniver i beltet. Astroen på plass i høyre brystlomme, påslått og nullstilt. Her måles både hundeførers antall tilbakelagte kilometer og hundens. Vill satt med peiler påslått i buret og lurte på om jeg hadde glemt å slippe han ut. Jeg sjekket at vi var synlige både på astro og wehunt og brukte tiden til å kikre litt.
Eg kan ikkje prate for eg har to elga framfor meg, lød det på senderen fra Terje. Ja, det avgjorde jo saken for min del! På et blunk var bikkja ute av bilburet og vi kom oss ut i første myr og gjorde klar for rask marsjfart.
Ny kviskrebeskjed på senderen, denne gang fra Jonny, at elgene la i vei med retning mot dumpa. Veikryssing på gang, altså. Kort rådslagning og jeg snudde tilbake til bilen. Måtte bare overbevise min firbeinte venn som sprang glad og lett over sin nyvunne frihet, om at vi skulle tilbake til bilen og buret igjen – og det asap.
Ny parkering 600 meter lenger ned i bygda. På ny, en lykkelig hund som benyttet første anledning til å cruise rett opp i nærmeste hage, for å tissepisse (vet ikke lenger hva det heter i dag, om man er han, ho, nordfra, søring, så er det forskjell på tisse og pisse, har jeg skjønt). Vi var begge uvitende om det dramaet som snart skulle skje nedi dumpa. Jeg begynte å gå mot dumpa mens jeg sydde på en slags plan i hodet mitt.
Og har du sku ha sett, der kom det jammen et par elger ned mot veien! Her kunne man jo intet gjøre, annet enn å beskue og rapportere. Jeg tenkte det var best å la de gå rolig over veien uten å gi meg mer tilkjenne og jeg håpet at de ville tro jeg var en veistikke. Jeg var jo tross alt delvis orange og jeg har lang erfaring med å være bjørk, busk og gjerdestolpe. Kanskje de roet seg ned når de kom over veien og ble mer jaktbare etterpå. Jeg kunne jo ikke skyte fra der jeg stod uansett.
Ku først, deretter en seksspirs okse. Og idet det ble tomt for elg på øversida av veien, så fyltes det på med nye. Flere elg kom i samme løypa, det var jo smått utrolig! Nå var plysjpelsen også ferdig med å tisse, pisse eller pesse på alle prydbuskene, og kom ut på asfalten. Stor ble nok øynene hans, da det rydde på med elg over veien. Han ble både høyere og raskere på mikrosekunder.
Jeg stod der nesten paralysert. Begynte å lure på om jeg kunne telle langt nok. Ku, kvige og så den siste, var det ku eller var det okse? Noe med hele skapningen fikk meg å tenke okse. Fem dyr altså, hvem skulle trodd det!
Nå måtte vi kjøre plan B. Retrett!! Alle mann tilbake fra post så fort som fy og komme seg til nytt område og nye poster. Den stakkars Vegard, hadde akkurat kommet fram til posten lengst unna, med mest motbakke. Nå stod han der, andpusten, svett og varm, med hjertebank og tåfislukt og fikk kontrabeskjed, han skulle “glad og lett” hute seg tilbake så fort som overhodet mulig.
Hunden var på sporet men kom ikke innpå dyrene. Ut fra det jeg så på gpsn så tenkte jeg de kunne ha splittet seg opp og tatt forskjellige retninger. Mens jegerne bestrevet seg med å komme seg hurtig ut på nye poster, kom Vill for å sjekke hvor jeg ble av. Vi fikk nok en gang litt ventetid. Best å skynde seg langsomt.
Der var omsider både Roy og Vegard på plass, så da gav jeg beskjed at nå startet jeg å gå. Pang, sa det! Og så var det hele over. Terje skaut ei ku. Yess!! Det var jubalongstemning og vi samlet oss på fallet for å buksere dette digre dyret ombord i ambulansen. Litt smårusk oppstod underveis, men med så sterke og smarte folk ordnet alt seg til slutt.
Også svært erfarne jegere gleder seg over elgfallet.
Så var det arbeid med slakting og henging og en siste samling i bua. Tanken på jegerfesten holdt oss oppe, nå kunne vi glede oss skikkelig til å feire vellykket jakt og unne oss en real fest!
Vi forlot bua med litt tyngre skritt enn vanlig. Godt vi ikke visste at siste nytt om covid-19 skulle sette en stopper for jegerfesten. Da hadde vi nok klort oss fast. Tatt en Trump, med andre ord.
I skrivende stund er det kun 321 dager igjen. Så er vi der igjen. Klar for nye eventyr.
Men bloggen, den lever videre, om lykken står oss bi.
Jeg heter Storm, er fem år og jeg er medlem av jaktlaget Bomskudd. Min matfar Terje er min aller beste venn og han tar meg med på tur og på jakt. Nå har jeg vært nokså mye på elgjakt og jeg har funnet ut at jeg er den fødte elgjeger! Det er mitt kall.
Jeg er egentlig en veldig stor hund, men ved fødselen fikk jeg ved en feiltakelse utdelt en liten kropp. Jeg er rett og slett født i feil kropp! Kan du tenke deg en verre katastrofe?
Jeg har korte bein og rager derfor bare rundt tredve centimeter over bakken. Jeg har hvit, stri pels med noen brune flekker, en nokså sexy bart, om jeg må si det selv og vakre brune øyne som får de fleste søte damer til å bli mo i knærne. Beina kan jeg få til å gå som afrikanske trommestikker, så jeg holder glatt tempoet til biltrafikken langs bygdeveiene. Faktisk så foretrekker jeg å løpe etter veien, enn å sitte inni bilen. Biler er dødskjipt, også den nye bilen som fatter`n har kjøpt seg. Det hjalp ikke med skinnseter og sota vinduer, for å si det sånn. Må kanskje vurdere å bytte sjåfør for å se om det hjelper. He he he!
Når jaktdagen starter er jeg med i bua. Der passer jeg på fatter`n og jeg passer på brødskiva hans. Det hender jeg kan ligge og slappe av på et kne, men det er mye å følge med på og mye som må gjøres der inne. For eksempel så bor det små, heslige gnagere og skumle rovdyr inni veggene. Der ligger de og venter på bacon, pepperkaker og det som måtte bli liggende igjen på bordet etter at vi drar på jakt. Men innimellom så fyker de rundt inni veggen og da blir jeg ganske irritert og har lyst til å nagle dem, en gang for alle. Jeg knurrer litt, sånn at de skal skjønne at meg kødder de fan ikke med.
Og så må jeg jo holde et øye på den andre hunden. Han er også hvit med brune øyne men han har lange bein og er i grunn voldsomt mye større enn meg og er nokså dumsnill. Jeg bruker å knurre på han hvis han kommer veldig nært og jeg kan knurre bra lenge før han fatter skissa. Så jeg tror han rett og slett er litt teit. Dessuten har han ikke sånn bart som meg, så jeg tviler på at han har så voldsomt drag på damene, selv om jegerne faller for smisket hans og elsker å klø han. Skulle tro han var full av lopper sånn som han tydeligvis klør. Han heter Vill, men jeg kaller han Klompen.
Vel, nok om det. Når fatter`n og folka har drukket ti-tolv liter kaffe og det har sluttet å regne så er dem passe klar for å jakte, så da bærer det omsider ut i skog og mark. Jeg har vært klar som et egg fra det lysner av dag.
I dag tok fatter`n og jeg en grenseoppgang i vest. Vi skulle langt, langt opp for å se etter elg, sitte på post og kose oss. De fire andre fire skulle på post og Klompen, som er hund nummer to i laget skulle dra sin matmor med langt, langt unna der jeg var, heldigvis. Jeg hadde virkelig tenkt å imponere fatter`n i dag, for nå tror jeg han skjønner at jeg er akkurat så smart som jeg ser ut.
I går, for eksempel, så sprang jeg så kjempefort jeg bare klarte på de korte beina mine, langt, langt nedover lia for å vise han at det var elger nært, men han fulgte ikke med i timen, så det er mulig at han ikke forsto at det var elger så nært, før Klompen fant de samme elgene etterpå, bjeffet som besatt og tok æren for hele jobben.
Men tilbake til det vi gjorde i dag. Jeg luktet noen små gnagere i skogen, men brydde meg ikke med sånt småtteri, når vi i dag var på jakt for å finne de store gnægerne, elgene. Ja, de gnager på gress, buskas og bark og lager stort sett bare ugreie, de også.
Og tror du ikke vi fant dem, eller? Lett som en tørka leverbit! To stykker! Jeg stirra og stirra på dem og de glodde jammen tilbake. Trur ikke matfar la merke til hvor mye jeg prøvde å stirre dem i senk. Han stirret, han også, jeg så jo det. Jeg tror han hadde mest lyst å stirre gjennom den kruttstaven han har med seg, men han begynte i stedet å hviske noe inn i jakkeslaget sitt som jeg ikke oppfattet. Han kunne jo bare hvisket meg det i øret.
Til slutt hadde jeg stirret sååååå lenge at elgene ble dritredde og skjønte for en skumling jeg kan være, til tross for de pene øynene mine. Så gjett om de sprang. Fatter`n vimsa rundt og jeg vet ikke helt hva han holdt på med men etter en stund fikk han tydeligvis samla seg såpass at vi endelig sprang vi også, men i feil retning og tilbake til den grusomme bilen. Det eneste jeg kan si om den løpeturen er at Fatter`n trenger å trene mer.
Jeg hadde ikke så veldig lyst å være med på kjøretur sånn med en gang – vi hadde jo nettopp kjørt, ikke sant? Men jeg måtte bare være grei å jumpe inn i nykjerra, for å gjøre fatter`n litt glad. Tror ikke han var i humør til at jeg skulle drive å protestere akkurat nå.
Det er i grunn ikke rart at jeg er blitt en bilturhater, for de bilturene er ikke mye gøy, skal jeg si deg. Det humper og går og jeg veit ikke helt om vi flyr eller kjører. Så jeg må bare klore meg fast så godt jeg kan. Jeg vil rett og slett spy og ihvertfall i dag. Heldigvis kom vi ganske fort, faktisk veldig, veldig fort, jeg tror vi fløy mesteparten av tiden, ut fra skogsbilveien og inn på asfalt, så da ble det mye bedre. Men det varte bare i noen sekunder, så ble jeg slengt til høyre idet fatter`n skrensa seg inn en avkjøring til venstre. Så var det humping igjen før det ble full bråstans så jeg nesten dundra inn i hanskerommet. Skal si jeg var glad da døra gikk opp og jeg kunne komme ut i frisk luft igjen. Blir jo passelig svimeslått av den kjøringa.
Nå var vi på flyplassen. Men jeg hadde jammen flydd nok for i dag.
Fatter`n sa vi måtte vente der og vi venta jo litt mens vi listet oss sakte avgårde. Jeg kjente jo at det lukta elg her, både de jeg hadde stirra på men også noen flere som jeg ikke kjente igjen. Men jeg vente-listet meg sammen med fatter`n. Innimellom mumlet han i jakkeslaget sitt igjen og han kikka seg rundt og jeg kikka meg rundt.
Så her hoppet vi da avgårde og så skvatt fatter`n skikkelig og før jeg fikk med meg helt hva som skjedde så løfta han kruttstaven og DA veit jeg jo stort sett hva som skjer. Det smalt og jeg så jo med en gang at en diger gnæger av ei elgku hadde lurt seg innpå oss, uten at vi skjønte helt hvordan den hadde klart det. Det irriterte meg kraftig, så jeg satte inn en knallsterk spurt rett på den j….gnægern for å fortelle hu at det der kunne hu slutte med umiddelbart eller skulle hun få med meg å gjøre. Så jeg sprang! Tror nesten jeg satte ny rekord på Hundremeter Myr. Skulle vært i OL, skulle jeg.
Gnægern hadde snudd og prøvde nå å stikke for å gjemme seg men fatter`n den slu fyren, han lot seg ikke lure og fyrte med kruttstaven igjen og nå tok gnægern rett og slett ei gigantisk kollbøtte. Kunne vært i turn-OL med den der, tenkte jeg. Så jeg bjeffa og hoppa for å fortelle fatter`n siste nytt og ikke fordi jeg ble redd, sånn som han sa. Jeg hørte han nok og synes det var nokså frekt sagt, når jeg hadde hjulpet såpass mye til. Jammen ble jeg gira av den digre gnægerkua som lå der så det tok en god stund før jeg roa meg ned og holdt kjeft. Hadde jeg klart å bære den til fatter`n så hadde jeg gjort det, garantert!
Ja nei, så det var jo ganske koselig og greit med fatter`n og meg, helt til Klompen kom. Jeg var ikke mye stemt på å dele, men jeg måtte vel bare la han få ta en titt. Klompen heiv seg på og røska og sleit men for meg er det ikke så viktig å få kjeften full av hår, så han fikk holde på litt, før han hadde irritert meg såpass mye at jeg sa kraftig ifra. Han var helt uenig så vi tok et lite oppgjør og et basketak ble det. Vi fant vel ut at vi var nokså sterke begge to og egentlig var det jammen nok gnæger til oss begge så da kunne vi stå på hver vår side. Vi trenger ikke være bestevenner, det er helt greit det, for meg. Dau gnæger, altså. Jeg bryr meg sånn passe.
Jegerne og firhjulingen sleit litt med å få buksert denne innfeite kua ombord, så vi ble ganske lenge i skogen. Etterpå var det jo den bilturen igjen, men nå var lufta gått litt ut av fatter`n så det ble en mye bedre kjøreopplevelse for meg.
Dagen toppet seg da jeg fikk kjøre traktor med fatter`n og styre den gnægern opp og ned i lasteapparatet, mens Klompen lå i bilburet sitt og skulte på meg som hadde det så gøy. Nei, makan til dag skal man vente lenge på!
Regnvått og vindfullt – kan man ha det bedre? Ja, sikkert, men når jakta pågår så er det nesten det beste jaktværet. Fire ivrige sjeler og et par hunder møtte opp i bua og brukte morran på å sammenligne yr, storm, pent.no og alle mulige værmeldinger med det været vi observerte utenfor den varme bua. Ingenting stemte. Det regnet fortsatt.
Så vi brukte litt tid på sladder, kaffeslabberas og siste nytt. Generalen æret oss med et besøk, men hadde ikke elg å servere til oss i dag. Nå regnet det litt mindre.
I elvene dundret det store vannmasser så ingen var spesielt fristet til å bade eller rafte, med mindre det ble dødsens alvor. Vi hadde heller ingen mann å miste. Det ville også snart bli mørkt, så vi ble vel for syns skyld nødt til å gjøre noe. Til sist fattet vi mot og ble enige om en aksjon oppfor Tverråsen. På grunn av vindretning og lite mannskap, fant vi ut en litt ny variant. En post ved Vadet i Geitelva, men uten å passere elva. En post gikk opp langs Tjyvelva og bort til høyspenten. En post, eller skal vi si vandrende post i området Bunkersen, med medbrakt hund som tror han er elghund. Og mamsen og lillegutt gikk opp Løvåsen, langs elva for å utnytte vinddraget som kom nede fra dalen.
Vi iverksatte umiddelbart og la i vei med stort pågangsmot, sterk i trua.
Lillegutt avsjekket området på vinden nokså greit og mamsen følte vi hadde god kontroll på området.
Storm, den lille terrier`n som tror han er elghund, hadde gjort et utras i stor fart nedover lia fra sin matfar, så vi fikk inntrykk av at det godt kunne være noe han hadde for seg. Han har som sagt høy selvtillit og det bor en liten elgjeger i den hunden. Nå passerte vi hverandre i høyspentlinja, vi kom altså hver vår vei. Vill la nesa høyt og dro ut. Vi fant ut at vi begge skulle gå samme vei nå. På gps`n så jeg at Vill var et par hundre meter foran og litt lavere i terrenget enn meg. Og så smalt det i los. Oh, jubel og glæde. Nå var vi to som var temmelig nært.
Jeg holdt an der jeg var, plasserte meg bare bedre for å få gode skytefelt. Team Storm slapp seg lenger ned i lia og prøvde å komme seg nærmere. Innpå sytti meter ble nok dyrene klar over at det luktet vondt i mosen, for losen stilnet og der satt vi da. Vill kom på retur for å leite opp matmor og vi brukte tida på å omgruppere de to andre postene. Drit i Vadet, nå måtte vi ha Jonny opp til bunkersen og vår øverste mann, Roy, måtte flytte seg lenger tilbake for å dekke øvre fluktrute.
Når det blir stilt i skogen, så blir man jo litt i villrede og det er nesten like vanskelig å vite hvor dyrene har tatt veien, som å spå været. Men jeg tør påstå at laget har en viss terrengkjennskap og erfaring, så vi er ganske gode på å legge en plan. Vill var innom for litt verbal kred og dro på framover igjen, han ville nok bare sjekke at mamsen fortsatt hang med. Han vet jo hvor korte bein jeg har. Framover bar det med han, høyere enn der han hadde hatt los, før han rundet nedover på vind, gikk inn i området der han hadde sluppet og tok opp sporet. Mamsen kjørte sportskommentator-rollen, så de andre skulle slippe å kikke på wehunt, men heller konse om å se i terrenget.
Det bar framover med han, nedover, oppover og en runde tilbake. Og så ble det itak igjen. Et kjempebra uttak som stod fjellstøtt. Nå ble vi enige om bare å holde litt an, plassere oss godt og avvente litt så losen fikk feste seg ordentlig. Kanskje den ville komme på en av postene frivillig. Vi var jo rimelig nært, alle sammen, fra omlag hundreogfemti meter til et par hundre pluss.
Men dagene er korte på disse breddegrader i november, så man kan ikke vente evig nå for tida. Noe måtte gjøres. Beste løsning ble å plukke Roy av post for å gå rolig innpå losen fra motsatt side. Kanskje ville han puffe den mot oss på post. Jeg regnet med de sto inni det aller tetteste. Han satt best til for å komme rundt dem.
På Wehunt kunne vi følge hans bevegelser og det var nokså spennende, som et lite dataspill. Losen stod og vi så den orange prikken til Roy nærme seg hunden. Jeg forventet hvert øyeblikk å enten høre skudd eller at dyrene tok ut, men Roy kom nærmere og nærmere. Fader, nå går han snart OVER elgene, tenkte jeg. Gikk jo nesten ikke an å komme nærmere. Men losen gikk. Det var uhyggelig spennende.
Roy er den blå prikken, Jonny orange til høyre, jeg til venstre og Terje lengst bak
Jeg hadde tommeltotten på sikringen og var dødsklar. Det var totalt stille på senderen. Alle var jo nært, så alle satt musestille og tenkte nok at sjansene var like for alle sammen.
Så! Ble det stilt på losen. Uten skudd eller smell. Og først, ingen beskjed på jaktradio. Dyrene tok ut da Roy var inne på tjue meter, men det var så tett at han så ikke en pøkk. Han kommenterte etterpå at skulle han kommet nærmere, så hadde han bare trengt kniv for nærkamp.
Jonny hadde hatt losen på hundreogtjuemeter så han hadde også vært nært med en fair sjans. Og Terje fikk dyrene under en haug, så han så dem ikke da de stakk. Det var spenning og action for alle og vi var rimelig fornøyde med dagens lille jakt.
Lyset gikk opp for oss da vi rekonstruerte hendelsene i bua etterpå: Roy hadde byttet ut slarkestøvlene med splitter nye Alfa Bever Pro jaktstøvler. Skikkelig stealth-sko, altså. Det forklarte en hel del. Og han konkluderte med at dette hadde vært en opplevelse han aldri kommer til å glemme.
I dag må det bli en blogg litt utenom det vanlige. Ikke noe jåss og mainnskit, i dag, altså.
Dagen starta med en voldsom fin soloppgang, så fin, at jeg måtte avbryte morrakaffen og gå ut på veranda i longsen for å ta bilde. Det var så langt jeg gadd å strekke meg. Stjernefotograf blir jeg aldri. Våre naboer fra øst, rulla fram og tilbake og jeg fikk en hønsj på at noe var i gjære. Jeg skulle bare ha visst……
I Bua var det skralt oppmøte. Store deler av laget hadde visst “svigers-søndag” på gang og i håp om å score sårt tiltrengte poeng på hjemmebane, hadde de klokelig annonsert at de ikke kom til å stille på jakt. Ikke vet jeg om svigers dukker opp allerede klokka ni på morningen, men hva vet vel jeg. Har ikke så mye erfaring med innpåslitne svigers.
Det lunkne oppmøtet kunne også skyldes høstens bloggskriving, at deler av laget rett og slett lå nede for telling, sånn psykisk sett og var livredde for å møte opp for deretter å bli grundig analysert og beskrevet i lite rosende ordelag i kveldens blogg. Jakt har aldri vært for pyser.
Omsider var vi samlet 5 mann, derav to kvinner og vi konkluderte med at vi var fulltallige og klar for å utagere litt i skog og mark. Vi vurderte østlagets vennlige forslag om å jakte litt felles på et spor de hadde i grenseland eller å ta for oss det drevet vi på alle mulige tenkbare vis hadde prøvd å unngå dagen før, men som vi til slutt måtte gjennomføre på grunn av overflod av elg, så synlige at vi tilslutt ikke lenger kunne late som om vi ikke så dem, men ble nødt til å gjøre noe med det. Det kan du lese om i gårdagens eventyr. Vi bestemt oss for å ta drevet.
Vel parkert bil og klar til å rigge seg for et drev som bruker å være fort og moro eller fort og kjedelig. Østingene hadde nå sluppet sin gråe venn Scott på sporet og han strøk raka vegen inn til oss, mellom elvene og veldig kort fortalt så ble det los. Dette pirret jo litt, så vi sendte nå to mann for å kikre litt og se hva hunden hadde funnet, mens vi som skulle gå gjorde oss klar. Nesten før de kom så langt, ble det rapportert om tre dyr. Vi kjente vi ble en smule mer interessert. Og her la hunden opp en løype som tilslutt ble for mye for oss og tippet oss over. Hvem fan ville gå inn i et område vi ikke ante om det var elg i, og la tre aktuelle dyr slippe uskadet gjennom det jævlige elveterrenget vårt? Vi kunne jo ikke la han passere den ene gullposten etter den andre, uten å gjøre noe med det! Verdens raskest plan ble lagt, for nå hastet det nokså mye. Skolebakken, Forra i grustaket, Badeholla, Høyspenten og Ponchomyra. Vi kunne jo alltids ta det andre drevet etterpå. Det sku ikke stå på det.
Undertegnede, etter gårdagen kjent som Kruttlappen og for dagens anledning utpekt til jaktleder, fikk sendt de fire andre i post og kjørte så for å ta Høyspenten. Det er jo ikke mange ganger per jaktsesong at jeg sitter på post, så Høyspenten har jeg et veldig nært forhold til som hundefører, ettersøksekvipasje og føler jeg er rimelig godt kjent der, ja, men som postjeger har jeg et litt falmet og ugreit forhold til denne høyspentgata med elva i midten. Jeg har iallefall vært der èn gang for veldig, veldig mange år siden og da satt det en postjeger på motsatt side sånn at vi praktisk talt kunne skyte mot hverandre. Og det gjorde han. En smule ubehagelig situasjon og vi fikk skjerpet litt på rutinene når det gjaldt akkurat den posten der for framtida og kom vel fram til at det var en liten sikkerhetsbrist.
Men i dag skulle jeg altså få den ære å passe Høyspenten ene og alene. Losen turet og gikk og den nærmet seg, så det var bare å få fart på kalosjene. Da jeg kom frem i den nevnte gate, så stod postjeger Badeholla i Høyspenten. En liten feilnavigasjon der, altså. Det var jo ikke del av planen, men det var best for alle at han ble der han var for jeg skjønte at vi ikke hadde mange minuttene på oss før dyrene kom.
Så jeg lusket tilbake, litt usikker på hva jeg nå skulle finne på, for nå ble det ikke så mange valg. Ikke ville jeg begynne å bråke med bildører og ikke ville jeg ha tid til å kjøre til en ny post. Nei, jeg fikk gå ned på jordekanten. Vi bruker ikke å ha post der, men en sjelden gang har vi opplevd at dyr som leter etter fluktmuligheter, legger rett over jordet. Jeg hadde ikke klokkertro på en sånn flaks i dag, men min erfaring på jakt er at det aller beste bare er å oppføre seg som om det er aller mest sannsynlig at elgen kommer til å dukke opp akkurat her. Man må ha trua.
Rundballene lå der som fristende skjul eller skytestøtter men jeg skulle gjerne vært noen meter lenger ned for å ha en viss oversikt mot elva. Å skyte der var ikke forsvarlig, men man ville iallefall få SE elg, som var dagens mål. Hunden ausa på og jeg måtte bare harke helt opp, for nå ville det være sekunder før de kom til syne. Jeg stoppet med en gjerdestolpe, et nokså dårlig skjul og med gul refleksvest vil jeg tro jeg var relativt synlig.
Nå så jeg skygger komme ut av skogen på den andre siden av elva og jeg tenkte at dette kom til å bli en kjempefin sjanse for han i Høyspenten. Hva som skjedde, vet jeg ikke helt, men elgene vendte om og la over elva, fortsatt et godt stykke nedenfor meg. Terrenget laget en dump der, så de ble borte for meg. Jeg vurderte avstander nedover jordet, for å finne meg noen holdepunkter for hvor maksgrensa mi gikk og minnet meg selv på å huske å justere siktepunkt utfra hold. Hunden ga jo lyd fra seg jevnt og trutt, det skal han ha, men etter lyden å dømme så det mørkt ut. Nei, de kom nok til å komme ut på jordet på litt for langt hold.
For sikkerhets skyld slapp jeg av meg litt utstyr, sånn at jeg eventuelt skulle unngå å hekte meg fast i mine duppeditter, hvis det virkelig skulle stå til. Så ullvotter og gps ble sluppet forsiktig ned i snøen. Jeg angret nesten med det samme for den gjerdestolpen føltes virkelig trehard mot puselanken min, men nå var det for sent å angre.
Ikke før hadde jeg tenkt tanken, så dukket det tre elghoder opp i det høye gresset og alle radarene var stilt inn på meg. Åh du hellig moder, kom de opp der, så nært? Det var jeg ikke helt forberedt på, men la gå. Jeg var bombesikker på at kamuflasjen min bak gjerdestolpen kom til å bli falle i fisk inni helvette fort, men jeg tenkte at jeg bare måtte fortsette å late som om jeg var en lysende gul, litt brei gjerdestolpe.
Ut på åpne jordet jogget ei ku og en kalv og det som så ut som ei ku til. Blikket mitt festet seg umiddelbart til kalven, på samme måte som jagerpiloten låser siktet sitt på fienden og deretter går alt på automatikk. Hvem som hørte til hvem, ble derfor uviktig, det gjaldt bare å maksimere mine sjanser for et rent skudd på kalven, som lå halvveis bak det som måtte være mora, den fremste kua. Jeg måtte få de å stoppe, så jeg plystret og som ved et mirakel virket både lepper og gane i et fantastisk samspill og klarte å frambringe en klang som sikkert var plystring.
Kalven stoppet og kua tok et par tre joggesteg til. Nå var det bare at ikke det bakerste dyret skulle klusse det til. Det ble full stans i hele togsettet og hunden var ikke i skuddfeltet, så nå var det bare å klinke til. Min erfaring er at de ikke står sånn til evig tid. Sikringa ble husket, om enn i siste sekund, og det ble bare pust, hold pust, sikt, trekk av. Jeg kan ikke nå huske om det smalt, men jeg regner med at det gjorde det. Jeg så innslaget, kalven gikk rett ned som en sekk og kyrne stod noen sekunder i full forvirring, før de skjønte at de hadde møtt en helt ny type gjerdestolpe. Hunden loset, ja jeg husker ikke helt men jeg er temmelig sikker for han var framme ved kalven og brydde seg ikke om de to kyrne som nå forlot åstedet litt fortere enn de kom. Jeg rapporterte på sender at kalven var tatt og den aller første gratulasjonen tikket inn.
NÅ kicket adrenalinet inn. Eller mulig at det hadde kicket inn litt før, hva vet vel jeg, men det var nå jeg kjente det. Den følelsen, når du vil heve geværet over hodet og danse krigsdans. Du forstår plutselig indianernes dansing og urfolks ritualer.
Men i stedet for jubelbrus, så må du egentlig lade om og holde følelsene litt tilbake, fordi det tristeste ville være om den spratt opp igjen. Ikke for at jeg trodde det var en reell mulighet, jeg hadde verken tvil om skuddet eller fikk andre sinnsyke idèer i hodet. Jeg var fornøyd meg meg selv og følte meg som verdens lykkeligste gjerdestolpe og i et euforisk øyeblikk elsket jeg en hund som ikke var min.
Førstemann utenom Kruttlappen på åstedet var hundens eier, for dagen også en fornøyd og stolt mann, som kunne rose sin firbeinte venn som nå røsket dugelig i den lille skinnpelsen.
Øvrige jegere kom til og alle var fornøyde med både innsats og fangst. Ambulansen, i form av firhjulingen, kom susende, med kvinnelig fører, så akkurat nå rulet jentene i laget.
Scott stod nå i bilen og var svært misfornøyd med det. Han loset like intenst som han hadde gjort med elg foran nesa. Jaktlederen fra øst, var fortsatt kjøttsulten og foreslo et nytt slipp etter de to som unnslapp. Den siste kunne jo muligens være en liten okse, i og med at skytter fikk et visst tunnelsyn og verken kunne bekrefte eller avkrefte kjønn. Om det hadde vært noe annet enn ei ku, så var det iallefall smått, det som måtte være på hodet, hvis det var noe der. Østingene skulle ha okse, vi skulle ha kvige eller ku. Så vi ble enige om å range skinnet av kalven det forteste vi greide, for nå hadde vi litt blod på tann. Eller egentlig hadde jeg det på strikkavotten min og ikke på tennene.
Aldri før har vi plukket skinnet av i sånt tempo og ut bar det på nytt.
Postrekka ble Skolebakken, Forra ved grustaket, Tårnet ved Tverrveien og Åsland. Villdyret kom seg ut av bagasjerommet på Pajeroen og kastet ikke bort tida men plukket opp elgene nokså fort. Så begynte han å lose igjen.
Gjerdestolpen flytta seg til Låbakken på hjemtraktene. Før man kom seg ned i terrenget, stod losen på Forraholtet, så det ble kikring i første omgang. Men dagene er korte nå på disse trakter så hundens eier mente noen bare skulle prøve å lure seg innpå losen. Den nærmeste var meg selv, så jeg listet meg avgårde så fort og stille som jeg kunne på mokasinene mine. Elgene hadde tydeligvis brukt opp kvota for å være grei i dag, så de flyttet seg sakte mot Lamoen og jeg flyttet med sideveis med.
Den lille Kvannlielva var delvis tilfrosset men isen så ikke trygg ut. Jeg ville ikke støkke ut med å gå gjennom isen med et brak, så jeg fant et sted der jeg stille kunne skyve unna et isflak og trø rett i vann. På Lamoen durte det og gikk og jeg tenkte at både hund og elg måtte være nokså øre i hodet. Jeg labbet til slutt over åpne myra og plasserte meg øst for moen, da jeg tenkte de ville omsider komme ut den veien. De hadde gått inn i vest. Der satt jeg og kosa meg og ventet på nok en elg, selv om jeg tenkte at så mye flaks har jeg ikke på èn dag.
Og det hadde jeg ikke heller. Klokka gikk og jeg måtte bare prøve å gå innpå og heller støkke ut dyrene og kanskje en post var mer heldig. Inne i tetta og granskog på haugen, var det åtti meter til losen før den sakte gikk unna. Mitt forsøk på nå å se ut som et grantre, falt i staver. De ante nok urå, selv om de ikke ble støkket. Så det eneste jeg fikk med meg var to kyr som forlot den trygge Lamoen og la i vei mot gammen og Varsak.
Etter ei god mil og nittentusen bjeff, ble gråkaren til slutt kalt av losen, ikke så langt fra der han i utgangspunktet fant dem på morningen. Tipper både han og elgene var enige i at det holdt for i dag.
