Det var en fredag rett etter midten på oktober og det var fortsatt noe krutt igjen i deler av jaktlaget Bomskudd. De som ennå ikke hadde avfyrt noe som helst, var selvsagt sugne for litt action og de av oss som husket gryntinga men glemte sikringa ved forrige møte, var innbitt og forbaaainte seg på at det aldri skulle skje igjen. Alt klart for både det ene og det andre, altså.
Jegerfrua hadde varslet sin ankomst uten å få respons, så det lå an til å bli en alene-jaktdag. Morrastellet foregikk derfor ikke i noe forrykende tempo, da man etter alle solemerker lå an til en liten rusletur rett utenfor eget hagegjerde. Trening av hund, om ikke annet.
Halvveis påkledd i habitten, tikket Messenger inn med spørsmålet om jeg snart var klar. Lillebror Lars hadde ferskt elgnytt i nabolaget og var ikke lysten på å skremme den over til våre kjære naboer i øst. Det må nevnes at når jeg sier øst, så er det ikke Putin jeg mener, men forholdet mellom øst og vest her lokalt er omtrent av samme karakter når det gjelder dårlig skjult avlytting, innhenting av informasjon og agentvirksomhet.
Lillebror Lars hadde gjort en helt lovlig manøver for å sikre at elgen diltet seg rett vei og nå satt Jørn-Inge på tredje timen og frøs i Jervenduken sin og ventet på litt action. Om det ikke var tredje timen akkurat, så hørtes det iallefall sånn ut, at det var litt bråttom å få meg i drift. I tillegg var det lovt at det var en okse, som var akkurat det vi hadde igjen på kvota. Vi skulle altså ut i krigen, Vill`sn og jeg.
Det var snø og innimargen kaldt. For meg de aller verste forhold. Kler jeg meg for timesvis med gange, så kan du ta deg en bolle på at det blir en kanonlos med stillstand i timesvis der du umiddelbart omformes til en istapp som knapt blir i stand til å holde børsa stødig, langt mindre trekke av. Kler jeg meg med et ekstra lag, så blir det naturligvis time på time med svett marsj der man angrer som f på at man dro ullgenseren på seg. Og om man velger sekk med medbrakt tøy, så er det som å be om å marsje opp og ned de bratteste lier i dagesvis og man ønsker både sekken og børsa en lang reise til et mye varmere sted. På grunn av et vedvarende skulderproblem som er under behandling, bærer jeg børsa skrått over hvis jeg har liten sekk. Ellers bruker jeg skiskyttersele. Alternativet blir jo å kappe av armen i skulderhøyde og jeg har foreløpig ikke løsninga på være hundeførende elgjeger med bare èn arm.
Planen innebar altså to poster og meg med løshund. Det var null sjanser for å gå innpå los på et slikt føre, så postene var milevis unna og med bittelitt flaks og kløkt kunne vi være heldige. Eller ikke. Mest sannsynlig det siste, men man vet jo aldri.
Vi lusket oss forbi naboens hus og ned i hestegjerdet. Ad notam kan sies at det finnes ikke en heste-eier i verden som har hesten sin der på denne tiden av året, så det er ingen sjanser for å ta feil av hest og elg.
Her lukter det kristen manns blod, sa hunden som fortsatt var i band og suste rett på ferske spor. Vi tok det rolig i noen meter i fellesskap, for å utrede litt på overvær, hørsel og spor. Orket ikke tanken på å sende han inn i naboterrenget. Han var bombesikker i sin sak på retning og ba så tynt om å slippe fri. (Når han ber tynt, sier han selvsagt ikke et ord med lyd, men kommer luntende tilbake inntil meg og ser opp på meg og sier alt med øynene, så står han der og venter på at jeg skal ta av sela)
Jeg ble stående en god stund etter slipp, og samlet mine saker og greier. Surre opp femten meter sporline og henge sporsela i beltet. Sjekker at børsa er ladd, sikringen på sånn at man kan huske å ta den av, kikkertsiktet klarsynt og innstilt på laveste forstørrelse – her blir det neppe bruk for mer enn firegangen, volum på jaktradio stilt lavt så jeg unngår for mye skrik i øregangene og heller kan lytte etter hund.
Vill`sn la avgårde i god fart og veldig målrettet, og jeg så på gps`n at antall meter fort gikk unna. Da hadde han noe på gang og alt lovet så langt godt. Han krysset Kvannlielva, jeg tenkte et øyeblikk på hvordan det stod til med is og åpne råker, men skal man tenke grundig på det så blir man jo tuillat, så det må man bare slå ifra seg.
Utfra fart og retning så var han på et spor uten ennå å komme innpå dyr, så jeg lusket sakte etter. Med kjennskap til terrenget og elgens veier, kunne jo elgen tenkes å bruke første post som rundingsbøye og da hadde jeg tenkt å være i posisjon for å minimere retrettmulighetene.
Så ble det los nesten kilometer`n unna meg. Jerven-Jørn var mye nærmere men han satt nok musestille i posen sin. Det dro lenger unna og med de lange beina drar elgen fort på seg kilometer. Lars som var nærmest bilen, forflyttet seg lenger unna og jeg gira opp et par hakk for det begynte å bli langt å gå med mine korte bein. Jeg så på gps`n at hund kom i retur så da koblet jeg inn turboen ytterligere. Det ante meg at det kom til å bli varmt i dag…
Så smalt det. Ett skudd. Så ett til. Og så, etter noen sekunder som føltes som en evighet, et tredje. Etter retninga å dømme var skuddene fra Lars. Skutt på en okse, melder han. Mener han traff på første ihvertfall, siste skudd var bare slengt etter rett før den forsvant, så det var nok garantert bom. Bare å komme med hund.
Jerven-Jørn holdt seg på sin plass, jeg måtte få inn hunden, som hadde beveget seg i retningen mot skuddene. Kanskje han ville møte på og ta opp dyret. Jeg hadde fortsatt langt å gå og fosset over Forraholtet med øyne og ører på stilk. Idet jeg kom mot slutten av holtet og hadde stormyra foran meg, så jeg en elg som kom springende rett mot meg. Hunden lå like bak og prøvde å komme seg innpå og med et par bjeff få stopp på den. Det lyktes ikke og elgen forserte ennå noen meter fra hunden, som nå holdt helt tyst men ga gass bak elgen, som raskt fikk noen titalls meter mellom seg og hunden.
Pulsen min gikk nok opp et par hakk – jeg måtte ganske fort finne ut hva jeg hadde foran meg. Det så ut for meg at elgen vinglet så det var et øyeblikk ikke så lett å se. Elgen spurtet i sikksakk for å kikke bak seg hvor den hadde hunden. Nå så jeg at den heller ikke hadde noe på hodet, det var ei lita ku og den kom til å passere meg på veldig kort hold. Jeg måtte prøve å få av hunden.
Idet elgen kom på siden av meg med ca tjue-tredve meter, fikk den syn på meg. Den sperret opp det digre øyet sitt ennå mer og la nå inn siste gir. Myr og mold sprutet i en imponerende kraftøvelse, idet den vinklet unna meg. Det var et voldsomt flott syn så nært. Men her var ikke tid til å nyte verken det ene eller det andre. Hundefløyta var borte og jeg, med mine dårlige plystreferdigheter, fislet ut noe fra den tørre kjeften min. Verken rop eller andre former for påkalling av hundens oppmerksomhet, ble tatt i betraktning av den karen og han var like fort borte som elgen.
Javel. Den tida det ville ta å få inn hunden måtte nå anvendes som ventetid man uansett ville ha brukt.
Nabolaget var nå kommet på plass og der min gps mistet kontakten etter litt over kilometern, så hadde de tidvis syn av han og rapporterte det de så. Jeg hadde gått ennå litt lenger fram mot skuddstedet, så lenge det ikke ble stopp på den kua, så ville hunden komme i retur til slutt og jeg ville tilbakelegge litt flere meter.
Forbi ei myr, inn i et kjerr og mot nok ei myr, så var det brått en elg foran meg. Det var faktisk flere, en liten flokk! Og det var iallefall en voksen okse, som stod delvis skjult i et kjerr. Selv med handkikkert var det vanskelig å få studert den nok. Nå var hunden i retur men farta var jo selvsagt gått ned, så det tok litt tid før han nærmet seg. Og så kom det en skikkelig sny-eling som gjorde alt ennå vanskeligere. Elgene ante kanskje litt uråd, men jeg prøvde å unngå å gi dem grunn til alvorlig bekymring, mens jeg ventet hunden inn. Nå ville jeg også sikre meg å få han inn til kobling, før han kom i vinden og fikk lukt av dem og på ny kunne stikke. Etter det jeg etterhvert kunne se, var det ingenting som tydet på at noen av elgene var det rette dyret, så det ville være synd å kaste bort mer tid på feil elg igjen.
Det kom også rapporter om en enslig okse som ble observert stikkende unna all hålåien og bekymrede tunger ville ha det til at den datt i en myrpytt og ble borte. Den tid, den sorg, jeg satset som vanlig alt på å starte ut på rett spor og skulle det vise seg at man tilslutt havnet borti den myrpytten, så fikk det så være. Når det gjelder ettersøk, så har erfaring lært meg at man må lære seg å ta til seg mye informasjon for lagring og eventuelt senere bruk. Man kan lett bli villedet hvis man skal høre på alle teorier.
Hunden var nå kommet mye nærmere og jeg skulle klare å kalle han inn helst uten en lyd og gi meg til kjenne for elgene. Hvis hunden kom mer enn femti meter nordvest for meg, ville han komme rett i vinden av dem, så her måtte jeg bruke alt jeg hadde av list og overbevisning om at det er koselig og kjempegøy å komme til mor. Prøv å gjør det uten lyd og alvorlig mye bevegelser!
Hva som avgjorde saken er ikke godt å si, men jeg liker å innbille meg at vår felles forståelse for at vi er et team tikket inn i bevisstheten til min firbeinte lodott. Han kom inn og stilltiende ble det kobling, alarmering til resten av laget at det straks ble elg i farta.
Tre dyr la i vei temmelig kontant da det rørte seg i buskaset ved siden av dem. Kloke som de var la de fluktruta gjennom det aller tetteste kjerr, så de ble borte for meg i et blunk. Jeg søkte meg inn på sporet der de hadde stått og gått en stund, prøvde å ta det sakte og rolig, selv om min jaktpartner hadde det ualminnelig travelt og ikke så poenget i å sirkle seg rundt området da han vitterlig visste hvor de hadde tatt veien.
Det ble ingen markeringer av noe som helst, noe som betrygget meg i at det ikke var et blodspor. Selv om det var snødd oppå de første sporene ville han ha markert blod hvis det var der.
Nå var det kommet flere jegere, kikrere og hjemmeværende husmødre til, og de tre på flukt ble observert uten å bli identifisert sikkert med henblikk på kjønn og alder. Før neste års jakt må vi altså holde intern opplæring for husmødrene sånn at de lærer seg å skille kjønn og alder på elgene.
Omsider nærmet vi oss påskytingsstedet og hadde det ikke vært nok elglukt i nesen hele dagen, så var det ikke mindre her. Retningen ble angitt av hundenesen, men igjen – jeg starter alltid på scratch for å få med meg alt.
Her var blod på skuddstedet og blod i fluktretningen, så jeg følte meg ganske selvsikker på at vi skulle nøste opp i dette. At det hadde flydd en syv-åtte elger rundt omkring i området både før, under og etter, som hunden hadde hatt nesa i, og at det hadde snødd kraftig oppi sporene, gjorde at man måtte være ekstra sylskarp. Da er det viktig å få en god start, sånn at hunden også blir trygg på at det er akkurat denne vi skal følge.
Nå var det flere poster ute og vi fikk hjelp med å tette igjen fluktruter i grensene av nabojegerne. Vi kom inn mot en granbevokst haug og hunden viste at vi var nært noe. Samtidig kom meldinga om at oksen ble observert men at nærmeste post ikke så den. Innpå haugen var liggeplassen med blod i og derfra og ut var det som plankekjøring. Her var et slepespor av den ene skanken men ikke mye blod å se underveis.
Nå måtte vi være smarte og sørge for å ikke miste den ut, men prøve å styre den mot postrekka og ha alle godt plassert. Lars og jeg hadde skilt lag et stykke før haugen der vi tok den ut, så han fulgte en rute for å forhindre den å stikke ut den veien.
Vi sporet videre og kom på nok en liggeplass med blod. Det er godt å være ettersøksjeger og finne sånt, men man blir også mye mer innbitt på at denne skal vi ta. Vi skal klare det. Stående ordre var å skyte uansett hold, skuddsjans, skuddvinkel, fart eller andre forhold som man vanligvis holder tilbake skudd på, sålenge man med hundre prosent sikkerhet så at det var denne skadete elgoksen.
Nå var vi på et veldig hett spor og vi nærmet oss postene. Vi gjorde en kort stans i sporingen, for å justere litt på et par mann, som var lengst unna og trengte noen minutter på å være på rett plass. Jeg var veldig sikker på at vi var nært, men også sikker på at vi som ekvipasje neppe kom til å gå innpå og vi ble enige om å slippe hunden. Det var uansett ikke tvil for meg å følge dette sporet visuelt.
Like etterpå tetta det seg til. Elgen ble nødt til å krysse over ei åpen myr og det var flere skyttere i området. En serie skudd begynte. Der datt han, fikk vi beskjed om. Gjermund hadde fått has på karen. Et lettelsen sukk hørtes gjennom skogen og gratulasjonene begynte å hagle på senderen, før nye skudd stoppa kjeften på alle.
Han var visst ikke dau allikevel! Men der datt han, ble det sagt. Litt stille mumlig på sendern, skulle man gratulere nå? Før nytt skudd runget. Nå begynte dette å bli en parodi. Det var musestille i en liten evighet. Hvis det nå kom beskjed om at den datt, så ville ingen tro det. Hva var dette – trollelg? Men NÅ datt den, kom det. Det blir bare nakkeskudd neste. Sånn for sikkerhets skyld. Den hadde jo stått opp fra de døde gjentatte ganger.
Panserelgen lå inne i det aller tetteste. Her var skudd som stod i trær og det så ut som en slagmark i området. Noe det forsåvidt var. Men den hadde gitt tapt til slutt. Jaktlaget samlet seg på åstedet og det var en galgenhumor uten like. Når man lykkes, kan man koste på seg å flire litt. Det betyr ikke at man ikke ser alvoret i det eller tar det seriøst. Men det er lite som kan slå følelsen av å lykkes, særlig når det er teamarbeid som skaper suksessen.
Og med det var elgjakta 2019 i Bomskudd over.
