Å vente på at huindlørvene skal finne det for godt å produsere noe, ser ut for å ta sin tid. Så man må jo gjøre noe annet enn å gå tur og sitte og vente. 

Vår besøkende ble derfor kjempeglad da han ble tilbudt sightseeingtur på Senja med Verdens Beste Sjåfør & Guide. Altså meg! 

Gjett om han fikk med seg opplevelser som aldri går i glemmeboka. Dere får her et kort utdrag fra det aller viktigste vi opplevde på turen. Og bare hold ut, jeg garanterer at dere ALDRI har opplevd det samme! (Ihvertfall ikke med meg.)

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Kjerra mi ble ryddet såpass at jeg fikk inn en passasjer i framsetet og en ekstra hund i det “ledige” buret bak. Med godt humør og akkurat passe dagslys, la vi i vei.

Like borti gata her, så jeg den grønne søppelbilen stå parkert i en avkjøring litt lenger fremme. Å dæven, tenkte jeg, er det onsdag og søppeldag. (Ja, jeg går veldig surr i dagene, når jeg ikke går i regulær hverdagstralt som dere andre) Vi har henting av avfall hver fjortende dag og jeg mintes svakt at vi også bommet to uker tidligere. Derfor bestemte jeg meg for en rask retrett hjemover, for å få ut søppeldunkene i tide, med det resultat å imponere min mann med at jeg hadde fått til et dagsverk også denne dagen. (Ja okei, det er ikke alle dager jeg faktisk er produktiv med så mye)

Den beste muligheten var å snu i nærmeste avkjøring. Som tenkt så gjort. Raskere enn mitt eget beste, ratta jeg kraftig mot styrbord og gjorde meg klar for å svinge elegant inn der, bryte bilen hurtig over i reversj og deretter ose hjemover før søppelbilen. 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skylde på, så la meg først og fremst skylde på at jeg faktisk ER raskere enn mitt eget beste! Jeg kan deretter prøve å skylde litt på snøen som hadde lagt seg og det litt halvdårlige morralyset. Og for det tredje kan jeg skylde på at jeg fire minutter tidligere hadde høytidelig erklært meg som Verdens Beste Sjåfør og at min passasjer nå var i de tryggeste hender. 

Tankene går ofte ganske kjapt oppi knotten, så jeg hadde ihvertfall fått med meg at denne hustufta har laget seg en ny avkjøring i de siste månedene. Det jeg derimot IKKE har fått med meg, er at de deretter har FJERNET den gamle. Sist jeg sjekket, så var den der. Ikke nok med at de har fjernet den, de har tilogmed gravd en skikkelig grøft der. Her er folka som gjør ting skikkelig. La nå det være klart. 

Min passasjer, satt da godt plassert med vindusplass mot styrbord, men her gikk det så fort gitt, at han ikke rakk å åpne kjeften for å kommentere noe som helst, før det allerede var skjedd. Han har i ettertid gitt sin utfyllende versjon av saken, der han hevder at han lurte litt på denne manøveren, hvor jeg egentlig hadde tenkt meg. Men en god passasjer stiller ingen kritiske spørsmål til kapteinen. Det får i såfall havarikommisjonen ta seg av. 

Vel, inn den føra-detta eksisterende avkjøring bar det og i samme sekund gikk det opp for meg at de hersens dyktige folka ikke bare hadde etablert og tatt i bruk den nye avkjøringa (som ad notam kan sies leder direkte inn til en splitter peise ny dobbeltgarasje….) men også hadde fjernet den gøyale muligheten for rundkjøring. 

Dunk, sa det da vi dumpet nedi grøfta med den bakre delen av kjerra. Hjernen min ble en smule overrasket, det skal sies, men den tviholdt på strategien der revers var innblandet. Derfor brøt jeg den i revers og forsøkte forsiktig å lure meg bakover med lite gass. Et par små forsøk tilsa at det kom til å bli nyttesløst. 

Min medreisende hadde nå gjenfunnet talegaven og lanserte redningsplanken, nemlig gir forover og ta veien over plenen. Det er den eneste muligheten, var hans endelige kommentar. Jeg liker muligheter og må absolutt ikke ha rett, derfor ble det første gir, en rask titt mot boligen for å se etter tilskuere eller noen som kunne dukke opp med en bedre idè. Da det ikke framstod som så mange andre valg (og med tanken på at søppelbilen snart kunne nærme seg – som om den kjører rally gjennom bygda…) tok jeg kurs over snødekt plen, på babord side av sandkassen mens jeg håpet at leker og annet utstyr var plukket inn for vinteren. (Med så flinke huseiere, tvilte jeg egentlig ikke) 

Og nå er historien straks i mål. God firhjulstrekk i overgangen plen og opphøyd avkjøring er en fin ting (Takk og lov for at de ennå ikke har kommet på idèen å etablere skifermur i tillegg) og deretter kan Verdens Beste Sjåfør bare si tut og kjør og sørge for at søppeldunkene kommer seg ut og at mannen skal bli skikkelig stolt over kjærringa si. 

Da jeg dro ut søppeldunkene, ble jeg klar over komikken og ironien i å bli tatt med ut på sightseeing Senja rundt med den før nevnte sjåfør…. og latterkrampa tok meg…. 

Kjøreturen for øvrig varte i nærmere seks timer og forløp som enhver annen vanlig sightseeingtur. Så der sparte han seg 1495 kroner, på å betale et firma for å kjøre han rundt. Han ville dessuten aldri i verden fått den samme opplevelsen!  

Vill har fått seg dame!

Vi har for tida besøk “langveisfra”, av en firbeint, hvitpelset og topp-premiert skjønnhet fra Trøndelag. Planen er at det skal resultere i små “isbjørnunger” og opprinnelig skulle denne daten foregå i vårvinter, men korona satte en stopper for det, som for det aller meste. 

Så har sommer og høst gått, også med et innbilt svangerskap for primadonnaen, noe som har forskjøvet en god del på den vanlige løpetidsrutinen. Derfor har vi nå innledet adventa med å ikke bare vente på jesusbarnet men også på at et himmelens mirakel skal skje at hun kommer i godlune, et egga løsner og at det skal bli schmokk-schmokk. 

Og deretter små avkom. 

Men det er som ellers i verden. Vil hu ikke, så vil hu ikke. Hun er ikke helt klar for kurtise ennå. Så vi sitter nå her. 

Vill er bortpå og sjekker ståa nå og da, så flørter de litt og han deler til og med på lekene sine uten protester. Her om dagen kom han glad og lett med sin aller, kjæreste Lørve i munnen, og den Lørve, den er det ingen som tar uten kamp, men da Frøkna satte tenna i den og ga et lite napp, da åpna han jammenmeg det tannløse tigergapet sitt umiddelbart og slapp den tvert. 

Har aldri sett på maken. 

Vi ser hvem som er sjefen her, helt klart. Alt som ellers, altså. 

Fortsatt god advent, dere! 

Eg klip meg fast! 

Like sikkert som at desember kommer, så våkner også trangen til litt ekstra stell i heimen. Mange har det nok på akkurat samme måten som meg, men det slår nokså forskjellig ut. Hvis man også kombinerer det med den forferdelige strategien “best under press”, så kan det rett og slett bli litt voldsomt. Og etter som årene går, er det lett å begynne å se et mønster og vurdere om man skal gjøre noe med det. Eller ikke. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg tror min nye samboer syntes det var passe småsøtt, da jeg i 2010 eller var det 2011, hvem husker nå eksakt, stod på kjøkkenbenken den 1. desember og reiv taklistene. Kjøkkenet skulle ikke bare vaskes til jul. Det skulle males. Og som den nevenyttige sputniken jeg er, så tok jeg bare verktøyet fatt og gikk i gang. Kjøkkenet ble malt og julefreden senket seg også i denne heimen. 

Omtrent ett år etter, var jeg blitt grundig lei det oransjelaserte trepanelet i yttergangen. Det som en gang hadde vært så pop og som hadde kostet så mye arbeid, skulle nå males lyst. Og da det ble desember begynte det virkelig å haste. Det skulle ikke hefte å male den gangen! Og det ble jul igjen. 

I 2013 var det helt spinnvilt. Da hadde vi holdt på hele høsten med å bygge et nytt soverom i kjelleren, fra betongstadiet og oppover. Mannen hadde vært mye borte denne høsten, mer enn 4 uker og jeg jobbet mye, tre helger på rad i julebordsesongen. 11. desember våknet vi etter en uværsnatt til vannlekkasje. Gjennom yttertaket hadde vannet funnet veien ned vegger i gang, mot kjøkken og bad, golvet oppsvulmet og det lakk helt ned til kjelleren. Så her måtte det rives, åpnes og settes på tørk mens man ventet på skadesaken. Det var vel nesten lille julaften før poden kunne innvie det nye soverommet sitt. Så roen kunne på en måte senke seg. 

Året etter var det pynting med lys og bakst allerede i november. Alt godt så langt. Så fant jeg på å kjøpe et brukt vitrineskap og 8. desember hentet vi det vakre skapet og fikk det på plass. Dagen etter slet jeg ennå med å få godfølelsen – jeg fikk det ikke til å passe helt inn. Så da velger man å male veggen i stedet for. I nitida på kvelden klarte jeg ikke å holde meg lenger, fant noe rester i kjelleren og noen bustete pensler og så var jeg på vei ned i malingsbøtta, glad og lykkelig. Men det ble også feil farge. Og alle vet hva som skjer med kjerringer når fargen ikke stemmer!

Første kunde på Byggmakker neste morgen, og med ny maling, rulle og pensel og proppfull av pågangsmot peisa jeg på. Når man hadde tatt èn vegg, så ble det bare rart, ingenting passet ihop, så før man visste ordet av det stod man der med maling av stuens åtte veggflater og flyttet saker og ting rundt omkring. Alt vi eide og hadde stod liksom midt på. Mannen sukket oppgitt. Om jeg var klar over at alle de andre nå satt i sine nyvaska, pyntete hus, med duften av hjemmebakst og bare koset seg? Nei, det var jeg ikke klar over. Vet ikke hvilket hjem han har vokst opp under, men dette var overhodet ikke problematisk for meg. Stemninga var så som så, men så ble man da ferdig, det ble fint og alle hjerter gledet seg igjen. 

To år etter hadde man visstnok fortsatt ikke lært en pøkk. I et ubevoktet øyeblikk, da vi hadde litt for god tid, så vi oss rundt og gjorde klar for en total ommøblering. Vi var som to overivrige pointere begge to og med tommestokk og grundig oppmåling, hadde vi utallige løsninger på papiret, før vi landet en plan. Nå måtte det tidligere omtalte vitrineskapet ut. Det passet nemlig ikke inn (fortsatt ikke, altså). Vi vasket tak, tømte skap, demonterte tv, tuner, surroundanlegg og ledninger i hytt og gevær. Ti timer senere var vi lykkelig forent om at dette var flott og tv`n var nå oppkoblet igjen og vi kunne sige ned i godstolene. Men nå var vi tilbake til å ha bare ett halvt vitrineskap. 

Det var først året deretter at det begynte å løsne litt på forståelsen. Med nygammelt hotell og greier hadde jeg sannsynligvis fått “malt i fra meg” noe, så trangen var rett og slett ikke like stor. Jeg nøyde meg med å pusse opp, male og tapetsere favoritt-vitrineskapet som vi allerede hadde. Mannen var nervøs gjennom hele desember men den treogtyvende roet han seg ned. Alle pustet rolig. 

Nå skriver og siger vi tjue tjue, det er tredje desember og jeg er helt rolig og avslappet. Tanken på å male hele kjøkkeninnredningen har streifet meg, men jeg har feid den pent til side. Jeg er som sagt helt rolig og avslappet. Har ingen planer eller diller eller noe som helst som skal males eller bygges. Alt vårt vakre porselen og krystall har sine plasser i vitrinen. 

Det gjelder å holde ut i omtrent ti dager til. 

Så det går så bra, så. Kjenner at jeg ikke skal strekke den tanken noe særlig lenger. Fint at jeg kan skrive denne bloggen, da, så har jeg noe å pusle med 🙂 

Fortsatt fin advent til dere! 

Kom på den brilliante idè i dag, at jeg kanskje skulle gi dere en adventskalender! Jeg fikk selvfølgelig idèen mens jeg kjørte bil, dette er en direkte konsekvens av lange kjøredistanser og ingen radio, jeg får god tid til å tenke og prate høyt med meg sjøl. Og der er det ikke mye motbør å finne. De aller fleste idèer er jeg enige i, de tas opp til votering umiddelbart og det er alltid overveldende flertall. Veldig lett å drifte denne idèbanken, ska jeg si deg!  🙂 

Tanken kom da jeg ringte min aller beste venn for å holde henne litt orientert om det siste som skjedde i livet mitt. Litt om hva jeg styrer med for tiden, noe ikke så bra og andre ting som er mere morsomt, så kom jeg da med denne lille historien som tydeligvis var veldig bra og hun hylte av latter. Ja værsågod, sa jeg, det var luke nummer tre. 

Og dermed tentes et lys i mitt indre. 

Gaven fra meg til deg blir altså en “luke” med en liten og forhåpentligvis god, morsom, undrende eller rar historie.  Hvis jeg ikke opplever noe gøy så drar jeg bare ut noe annet gammelt ræl av hatten! For det er ikke alle dager som bare er jubalong hos meg heller. Men et eller annet skal jeg vel finne på? Alle har godt av å senke skuldrene litt og puste på, i disse tider. Høres ikke det litt forlokkende ut? 

Jeg skal forresten være ærlig å si at jeg er litt redd for å ikke klare å skrive tjuefire historier fram mot jul. Noen dager er jeg i motbydelig dårlig form og det er skummelt når jeg legger mye press på meg selv. Så jeg lover ikke en luke hver dag, men at jeg skal gjøre så godt jeg kan. Litt tjyvtriks kan jeg vel finne på underveis, og da får dere ha meg unnskyldt. 

Sånn. Dette var luke 1, selv om vi nå er på tredje desember, så jeg må vel bare peise på, siden jeg ligger to dager bak skjema allerede.