Eg klip meg fast!
Like sikkert som at desember kommer, så våkner også trangen til litt ekstra stell i heimen. Mange har det nok på akkurat samme måten som meg, men det slår nokså forskjellig ut. Hvis man også kombinerer det med den forferdelige strategien “best under press”, så kan det rett og slett bli litt voldsomt. Og etter som årene går, er det lett å begynne å se et mønster og vurdere om man skal gjøre noe med det. Eller ikke.
Jeg tror min nye samboer syntes det var passe småsøtt, da jeg i 2010 eller var det 2011, hvem husker nå eksakt, stod på kjøkkenbenken den 1. desember og reiv taklistene. Kjøkkenet skulle ikke bare vaskes til jul. Det skulle males. Og som den nevenyttige sputniken jeg er, så tok jeg bare verktøyet fatt og gikk i gang. Kjøkkenet ble malt og julefreden senket seg også i denne heimen.
Omtrent ett år etter, var jeg blitt grundig lei det oransjelaserte trepanelet i yttergangen. Det som en gang hadde vært så pop og som hadde kostet så mye arbeid, skulle nå males lyst. Og da det ble desember begynte det virkelig å haste. Det skulle ikke hefte å male den gangen! Og det ble jul igjen.
I 2013 var det helt spinnvilt. Da hadde vi holdt på hele høsten med å bygge et nytt soverom i kjelleren, fra betongstadiet og oppover. Mannen hadde vært mye borte denne høsten, mer enn 4 uker og jeg jobbet mye, tre helger på rad i julebordsesongen. 11. desember våknet vi etter en uværsnatt til vannlekkasje. Gjennom yttertaket hadde vannet funnet veien ned vegger i gang, mot kjøkken og bad, golvet oppsvulmet og det lakk helt ned til kjelleren. Så her måtte det rives, åpnes og settes på tørk mens man ventet på skadesaken. Det var vel nesten lille julaften før poden kunne innvie det nye soverommet sitt. Så roen kunne på en måte senke seg.
Året etter var det pynting med lys og bakst allerede i november. Alt godt så langt. Så fant jeg på å kjøpe et brukt vitrineskap og 8. desember hentet vi det vakre skapet og fikk det på plass. Dagen etter slet jeg ennå med å få godfølelsen – jeg fikk det ikke til å passe helt inn. Så da velger man å male veggen i stedet for. I nitida på kvelden klarte jeg ikke å holde meg lenger, fant noe rester i kjelleren og noen bustete pensler og så var jeg på vei ned i malingsbøtta, glad og lykkelig. Men det ble også feil farge. Og alle vet hva som skjer med kjerringer når fargen ikke stemmer!
Første kunde på Byggmakker neste morgen, og med ny maling, rulle og pensel og proppfull av pågangsmot peisa jeg på. Når man hadde tatt èn vegg, så ble det bare rart, ingenting passet ihop, så før man visste ordet av det stod man der med maling av stuens åtte veggflater og flyttet saker og ting rundt omkring. Alt vi eide og hadde stod liksom midt på. Mannen sukket oppgitt. Om jeg var klar over at alle de andre nå satt i sine nyvaska, pyntete hus, med duften av hjemmebakst og bare koset seg? Nei, det var jeg ikke klar over. Vet ikke hvilket hjem han har vokst opp under, men dette var overhodet ikke problematisk for meg. Stemninga var så som så, men så ble man da ferdig, det ble fint og alle hjerter gledet seg igjen.
To år etter hadde man visstnok fortsatt ikke lært en pøkk. I et ubevoktet øyeblikk, da vi hadde litt for god tid, så vi oss rundt og gjorde klar for en total ommøblering. Vi var som to overivrige pointere begge to og med tommestokk og grundig oppmåling, hadde vi utallige løsninger på papiret, før vi landet en plan. Nå måtte det tidligere omtalte vitrineskapet ut. Det passet nemlig ikke inn (fortsatt ikke, altså). Vi vasket tak, tømte skap, demonterte tv, tuner, surroundanlegg og ledninger i hytt og gevær. Ti timer senere var vi lykkelig forent om at dette var flott og tv`n var nå oppkoblet igjen og vi kunne sige ned i godstolene. Men nå var vi tilbake til å ha bare ett halvt vitrineskap.
Det var først året deretter at det begynte å løsne litt på forståelsen. Med nygammelt hotell og greier hadde jeg sannsynligvis fått “malt i fra meg” noe, så trangen var rett og slett ikke like stor. Jeg nøyde meg med å pusse opp, male og tapetsere favoritt-vitrineskapet som vi allerede hadde. Mannen var nervøs gjennom hele desember men den treogtyvende roet han seg ned. Alle pustet rolig.
Nå skriver og siger vi tjue tjue, det er tredje desember og jeg er helt rolig og avslappet. Tanken på å male hele kjøkkeninnredningen har streifet meg, men jeg har feid den pent til side. Jeg er som sagt helt rolig og avslappet. Har ingen planer eller diller eller noe som helst som skal males eller bygges. Alt vårt vakre porselen og krystall har sine plasser i vitrinen.
Det gjelder å holde ut i omtrent ti dager til.
Så det går så bra, så. Kjenner at jeg ikke skal strekke den tanken noe særlig lenger. Fint at jeg kan skrive denne bloggen, da, så har jeg noe å pusle med 🙂
Fortsatt fin advent til dere!
