Fire elger stod og hang i krattet nordøst for Gobejàvri.

Dåkker, se der oppe. Kem e det som sitter globær på toppen av Stålekulen? E det han Ståle? 

Næi, din fjåttpeis, han Ståle har ikkje vært der på massevis av år!

Men kem e det da – e det han Hundre Hansen, kanskje? 

Hundre Hansen? Hvem fan er det, du mener sikkert Hansen i Hundre? 

Dåkker ser nå ut som Hansen i Hundre – det er Hundre kilo Hansen, han heter. 

Du, vet du at han løfter hester? Tenk det! Peise sterk fyr! 

Løfter hester, hah! Det skal vi bli to om, sa Storoksen med det lange skjegget. 

 

Da veit eg kem det e, sa Kua. Det er han der Duken. Han som bestandig sitter musestille inni den Duken. Første gang eg såg han, åh dæven kor eg skvatt. Kem der, liksom. Tok meg nesten, men eg lurte han. 

Men sier han aldri nokka, lurte kviga på? 

Jo, når han har sett meg, så hører eg at han sier «E-E-Elg!»

 

De fire elgene gryntet godt en stund over den kommentaren der. 

 

Elgene flyttet blikket lenger inn i dalen. Der var det en skapning som pustet og pæset over hauger og myr. 

Kem e det der da, sa storoksen som stod bak Kua, eg får så slørat blikk når eg står her og e litt småkåt, så eg ser ikkje. 

Åh du Flørten, sa Kua. Ser du verkelig ikkje at det der e Kalven? 

Nordli kalven, grumla Storoksen med det lange skjegget.

E han fiiin? Sa Kviga.

Åh djizez, sa Kua, tenker du ikke på annet. Han e ikkje din klasse. Dessuten ser han ikkje forskjell på deg og meg og sikkert ikke Storoksen heller. Han bli like forfær kvær gang en av oss e dau. Så, nei, han der ska du glømme, du Kviga. Se heller på han med det lange skjegget. 

Storoksen? Kviga rødma litt. 

Nei, han på jaktlaget. Han med det lange skjegget. Han e dessuten ny. Vi ANE ikkje kor vi har han. Har ikkje snøring, rett og slett. Men du høre han lenge før han kjem. Han har så slarkate støvler, så de klasker om føtter`n på han, så du har goooood tid på å legge en plan. Tipper at han blir å kjøpe seg jaktstøvler til neste år. Dessuten går han tom for strøm og batteri og punktere bilen, og må fare hjem. Så du e nesten helt trygg der. 

Men hvor er hun som de kaller Psycho Lågen? 

Eg så at ho gikk innover Dalen. Sitter sikkert der hvor Bestefaren brukte å sitte. Ho er ganske skarp, så pass deg litt. Hvis ho ikke skyter deg, så kanskje ho snakker deg ihjel. Er du heldig, så kan du klare å snakke deg ut av det, for ho elsker å prate. Gir deg en diagnose, et brett med beroligende og sender deg hjem igjen. Men som sagt, skyte, det kan ho, og det er det ikke alle som kan. 

De voksne elgene nikket og kikket seg litt rundt. 

Kommer ikke Vill snart? Sa Kua. 

Hvem er Vill, spurte Kviga.

Den hvite hunden, sa Storoksen. Han bruker å komme luskende, og så begynner han med å gå en runde, tygge på litt gress, pisse på buskeleggene og så begynner han å bjeffe på deg og lage leven. Og en stund etterpå så kommer alltid hun andre lille, gående, Krattlappen.  

Er ikke hun litt lumsk, lurte Kviga. Det har eg hørt, men eg veit ikkje om det er sant. 

Tja, sa Kua, lumsk er hun kanskje, men ikke før etter klokka ni. Ja hvis hun ikke kommer fordi noen har smelt etter deg, da kommer hun med Vill i band for å leite og da gir hun seg nesten ikke. Hun kan holde det gående i dagesvis. Men hun har så korte bein, så det ordner seg som regel, hvis du ikke har fått skikkelig ondt, da. Dessuten hender det at hun har nesa nedi duppedingsene sine, så ser hun deg ikke og går nesten på deg. DA vart ho skræmt ja, gapskratta Kua.

Og Vill er blitt litt gammel tror jeg, fortsatte Kua, han er ikke like kvikk som for noen år siden, så han er ikke så morsom som han brukte å være. Men det kan godt hende han kommer luntende. Da skal jeg vise deg noen triks. 

Storoksen med det lange skjegget snuste i lufta mot Kua og flyttet seg nærmere. Si bare ifra hvis du ser han, for som sagt, jeg ser litt dårlig i dag. 

Det raslet i krattet et stykke unna. 

Hvem er det, sa Kviga skremt. Er det Vill? 

Kua så nærmere. Nei, sa ho og humret. Det er Klikk Winter. 

Hæ? Kviga skjønte ingenting og alle de andre elgene småhumret der de stod og så på Klikker`n som stirret olmt tilbake på dem. Er ikke han veldig nært, lurte hun på. 

Jo, egentlig er han veldig nært, sa Kua. Vanligvis må vi bare sprinte, når de kommer så nært, men ikke i dag. Han bruker bare på klikke på oss, ikke smelle, sånn som de andre gjør, og det er helt ufarlig. Og da blir han såååååå fortvila! Hun lo godt.  Kom igjen dere, nå stiller vi oss opp alle sammen og stirrer, så skal dere se noe gøy! Kua fniste og fikk alle til å stille seg opp i krattet og vende ørene mot Klikk Winter. 

Klikk Winter stirret tilbake. Det så ut som om han stod der og lurte på hva han skulle finne på. Han bestemte seg for å gå nærmere. Elgene bare stod der. Storoksen begynte å bli litt ubekvem og gjemte seg litt bak Kua. Eller så stod han bak Kua fordi hun luktet så godt, han var ikke sikker. 

 

Nei, folkens, sa Kua, vi står litt til. Han kommer til å klikke i vinkel snart, fordi vi bare står her og henger. La oss ha det litt gøy nå! Etterpå, så sprer vi oss bare. Da blir det full panikk og de kommer til å springe rundt og sende folkene sine hit og dit og svette som gale. Det er sinnsykt gøy!

Klikk Winter nærmet seg nå faretruende. Det var sikkert ikke mer enn femti meter. 

Kommer han nærmere nå så stikker jeg, sa Storoksen. Jeg blir med, sa den Stille Kua fort, hun som hittil ikke hadde sagt et ord. Hun hadde et godt øye til det lange skjegget hans og øynet sin sjanse, nå som de skulle dele gruppen. Hun likte best å være på toelgshånd. I gruppa så ble hun så sjenert og den andre Kua tok helt styringa på alt, den megga. 

Klikk Winter var nå så nært at de kunne se det olme i øyet hans. Det dampet av han og han pratet jevnt og trutt i duppedingsen med antenne. 

Nå! Sa Kua. Nå kjører vi, elgens! Alle tok en hundreogåttigrader og satte opp fart. Storoksen og den Stille Kua dro mot elva. Kua og Kviga la i vei mot Forra. De registrerte knapt at det ble vill panikk i leiren på Stålekulen og de andre utsiktspunktene innover Dalen. Lufta gnistret av beskjeder som ble sendt imellom jegerne.

 

Storoksen sakket farten og lot den Stille Kua gå først mot elva. Han likte for så vidt å ligge bak. Hun var også ganske fin, ikke så skjønn som den andre Kua, men helt grei. 

Du, skal vi ikke heller stikke til fjells og få med oss solnedgangen, sa den stille Kua. Nå går jo sola ned og…. Det er jo ganske fint å se på, ikke sant?

Oksen nikket så skjegget dinglet. Dæven, jeg liker det skjegget, tenkte den Stille Kua før hun la lettbeint i vei oppover bakkene, vekk fra elva, med Storoksen pesende bak seg. 

Kua og Kviga luntet mot Forra. Vent litt, sa Kua, som fikk øye på en tungpustet kar. Hvem er det, sa Kviga skremt. Er det K Laussen? Nei, sa Kua, han kommer med bil og her er det ikke vei, dumma, sa Kua. 

Hun kastet et raskt blikk før hun gjenkjente det litt stive ganglaget. Ah, sa hun, det er han med Merca. Den hvite Mercedesen? Det glimtet i øynene på Kviga. Kostet ikke den et par millioner? Kua himlet med øynene mot Kviga. Er det alt du kan tenke på, gryntet hun surt. Tror du det er bedre å ligge på rygg for en dyr Mercedes enn en sliten japse? Kviga glodde surt tilbake. Jeg vil heller dø av en dyr Mercedes, hvis jeg absolutt må dø, mumlet hun. De svingte unna Mercedes-eieren og holdt seg på klok avstand fra han nye med skjegget som de ikke helt visste hvordan han fungerte. De mistenkte at han var litt som en av figurene i Fortnite. Plutselig kunne han ha kjøpt seg et nytt våpen eller funnet på noe annet sprell. 

En siste sprint nå og så fyker vi over veien, èn og en, kommanderte Kua. Hvis det er noen der, så er det bare Nordlioksen. Åh, storebroren til Kalven, sa Kviga. Men er ikke han noe farlig da, undret hun. Nei, alle vet at han er for sein, konstaterte Kua. 

I det de la inn siste gir mot veien, snudde Kua seg mot Kviga og sa: God idè, forresten med de der Harepustøflene du har kjøpt! 

Kviga smilte stolt av rosen hun fikk. Jeg fant dem på Finn. Det var en fyr som solgte dem billig, for han hadde ikke lenger tid til å sitt hjemme og kose seg med dem. Kjerringa var visst så mye på jakt at han måtte passe på både hus og hytte og båt, helt alene. Ja, vi får se hvor lang tid det tar før de finner ut av de her haresporene overalt. 

Så ga de gass over veien, èn og èn, akkurat som planlagt. Nordlioksen stod der, akkurat som forventet. 

Og oppe på fjellet, i det sola gikk ned, pustet den Stille kua lettet ut. Endelig var hun alene med den fine fyren med skjegget. 

 

I jaktlaget er alt fryd og gammen, men mest når vi er i gammen. Og mest for de som fryder seg over det som ikke gikk så bra når vi var utenfor gammen. Som for eksempel når noen IKKE skyter en elg. God, gammeldags «åh nå godter vi oss skikkelig»- stemning rundt leirbålet. Aldri blir vel dagen bedre, enn når man kan trykke ned en jaktkompis som allerede er langt nede. La oss håpe de alle har en varm og kjærlig kone hjemme, som tar omsorgsfullt imot en sliten mann når han kommer nedbrutt hjem fra jakt. 

Bomskudd-gjengen bedriver altså ikke bare med skyting og bomskyting og annet tant og fjas. Det hender også at vi IKKE skyter. Det finnes flere metoder og vi har prøvd de fleste. Hvordan man IKKE skyter en elg, kan du nå lære her.

 

Man kan glemme børsa. Man kan glemme den hjemme eller man kan glemme å ta den ut av bilen når man går til skogs. Uten den, blir det dårlig fangst, kan man si. Børse er som buen, i pil og bue. 

Det er jo mye stigma knyttet til det å glemme børsa, så det er svært få som vil innrømme det, om noen i det hele tatt. Men – det verserer historier som vi anser som så sannferdige at vi sluker dem rått og tar det for god fisk. Mer enn godt nok for oss. 

Så børsa må altså med. Også når man går hjem igjen. Det er en lur ting å telle litt opp hva man har med seg på post eller etter et elgfall med samling  av overlykkelig jaktgjeng. Man kan ha spredd saker og ting rundt omkring, så tenk på når du er om bord i fly, ta en ekstra kikk i setelommen foran deg og i the overhead compartment for your personal belongings. Briller, børse og bikkje. Kjekt å ha med hjem. Du kan få bruk for det en vakker dag. 

 

Et sluttstykke er også litt mer enn bare «kjekt å ha», det er faktisk helt nødvendig. Så hvis du ikke vil skyte elg så glemmer du det hjemme.  «Noen», har vi hørt, sover med det kjæreste de har under hodeputa, løft på puta om morningen og få den med deg ut på jakt. Uten den skjer det ingenting. Det er som å gå med pil og bue uten streng. Da må du kaste pila. Det er ganske vanskelig å kaste den beint frem hundreogtjue meter med en fart på åttehundremeter per sekund. Prøv det. Uten sluttstykke kan du ikke skyte en elg. Du kan prøve å gjøre mye annet gøy med den, men skyte kan du fan ikke. 

Så har vi skudd, da. Eller ammo. Kuler og krutt. Helst ferdig montert. Uten skudd er det som pil og bue uten pil. Du kan nå prøve å kaste buen etter elgen. Det blir en fattig vinter, skal jeg si deg, kjerring og unger sulter. 

 

Elgen er et dyr med store ører. Og dem har han for en grunn. Han bruker dem nemlig. De digre radarene tar inn hver minste lyd i mils omkrets. Han hører at du trør mokasinene på bakken, når du uheldigvis knekker en kvist, når du kviskrer i jaktradioen og ikke minst, når du tar ladegrep. Å ta ladegrep vil si å putte skuddet inn i kanonen, så å si. (Sluttstykket putter altså skuddet inn i løpet.) Det blir alltid litt rammel av metall mot metall, så det hører elgen i alle fall. De aller, aller fleste jegere jeg kjenner til, lader opp, putter et skudd i kanonen og setter sikringen på, FØR man vandrer mot sin plass. I alle fall de som er litt skytekåt. Den gangen du har glemt å lade, og skal skyte en elg, så ender det med å bli den dagen du IKKE skjøt en elg. 

Vi har også en annen variant, at du faktisk HAR ladet, men du glemmer at du har sikringen PÅ. Når du tar denne på og av, så lager den også et bittelite klikk. Det ER kjipt, å ha verdens beste sjanse, la oss tenke oss på f.eks en kvige, som du har på kvota og gjerne vil ha i saus, som nå kommer ut av skogen, ut på åpne myra foran deg, den stopper og står med hele breisida mot deg, på femti meters hold, du er nede i knestående, rolig og trygg, så trekker du av, venter på smellen, trekker av og …trekker av…. trekker trekker nei men så i helvette hvorfor smeller det ikke, nei det er fordi du har glemt sikringa og idet du med tommeltotten skyver sikringa av med et lite klikk, så tenker kviga at nei, her kan jeg jo ikke bli stående hele dagen, her blir jeg jo aldri skutt, så nå løper jeg igjen. 

Dette føles veldig ugreit. Og man kan få et forklaringsproblem overfor jaktlaget. 

Til sist har vi det kjente klikket. Det vanlige når man har husket alt det andre, altså man har husket børsa, sluttstykket, skuddene, har ladet OG man til sist også klarer å huske å ta AV sikringen, det er at det SMELLER. PA-DANGS!  Et kjempesmell, rett inn i øret ditt. Så høyt at du i en vanlig treningssituasjon, uten hørselvern, blir først vettskremt og deretter døv. Men – når du skyter på en ekte elg, så kan det derimot hende at du nesten ikke hører lyden engang, mest sannsynlig fordi du er så full av adrenalin og at hjernen din blokkerer ut noe. 

Derfor forventer vi jegere at denne smellen kommer og vi blir litt stuss, kan man kanskje si, når alt man hører er et lite «klikk». Noe er feil med hele den jævla pil og buen, så pila står fortsatt der. DA kan man klikke i vinkel, eller Klikke Winter som vi kaller det, og det kan gå ei kule varmt inni sitt eget hode, der er det i hvert fall ikke vinter for øyeblikket, men glovarmt som i helvetet og før man får sukk for seg har elgen brukt de digre ørene sine til å bestemme seg at her er det nok en sånn jeger som IKKE har lyst å skyte en elg, så da går vi bare videre og ha det bra, du, ha en fortsatt fin-fin fredag!

Ja, det ER vanskelig å komme over at alt nok en gang var som tatt ut av læreboka, med elgen på tredve, siger og skriver tretti meters hold. Nesten så du faktisk kunne prøvd å kaste børsa etter den og se om det hjalp. 

I bua etterpå gjør vondt verre. At de andre syntes det hadde smakt med en kalv i dag, hjelper ikke på. Psycho Lågen er ikke til mye hjelp heller og det mest terapeutiske forslaget inneholder et visst konsum av alkohol. 

Alle de andre føler seg uansett mye, mye bedre, så aldri så galt at det ikke er godt for noe. 

 

Og i morgen kommer nye sjanser til IKKE å skyte en elg! 

 

Det ble stille i bua. Jaktlaget Bomskudds mest imponerende mann kom bleik og tafatt inn døra. Hadde han hatt hår på skallen, ville nok busten stått til værs. Med sine nesten to meter i jaktstøvlene, måtte han bøye seg nesten tredobbelt for å komme seg inn gammedøra. En høg fyr, som sagt. Proposjonert bredde som stod til høyden. Et berg av muskler og kraft, lår som en hest, sterk som granitten i Senjafjellene, men med et snilt hode plassert på oksenakken. Tøff i trynet og brei i kjæften. Bærer sikkert gårdens hester èn og èn ut på beite. Kjører traktor og hogger ved på fritida. Tror ikke han bruker sag – han bare blåser på trærne. Reparerer store kjøretøy med den største skiftenøkkelen noen noensinne hadde sett, i yrkesveien. Men mistenkes å like hjemmehygge med stearinlys og kos. Mulig han hekler nupereller hjemme. Hva vet vel jeg. En fyr som var skapt for de som ville ha MYE mann, med andre ord. 

Og nå satt han småsvett og oppskjørtet der med tidenes opplevelse, mens han villig delte av dagens opplevelse. Han hadde hørt lyder. Ja, LYDER. I skogen. Lyder som han aldri hadde hørt før. Det var tilsynelatende lyden av skogens konge, men forkledt som han onde sjøl. En lyd så schwær at han nærmest hadde holdt opp handflata og sagt “Jeg kommer i fred” da han passerte området. 

Jaktlaget satt som fjetret og hørte på. De vantro trynene stirret på fortellerstemmen. Alle hadde jo hørt han utbasunere på senderen: “FYTTIKATTA! Hørte dåkker det VRÆLET?” Før han etter ei stund la til med skjelvende stemme at det hørtes ut som en elg med en kraftig luftveisinfeksjon. 

En henvendelse til den eneste i laget med universitetsutdannelse, om hvilken diagnose vi skal sette på med en mann som hører lyder – muligens inne i sitt eget hode? Det skulle vise seg at Psychologen OGSÅ hadde hørt lydene. Både her og der, skulle det vise seg. Jaktlaget var ganske kjappe på å diagnostisere begge to. De hadde nok gått rygg mot rygg ut av skogen, ladet til tennene. Selve Yeti var visstnok løs der nede. Eller den avskyelige sjømann, som èn kreativ sjel bemerket. Dèt kunne forklare den aktive helikoptertrafikken fra Forsvaret de siste dagene – at myndighetene visste at vi i jaktlaget Bomskudd nå intetanende hadde fått et nytt biologisk monster ute i vårt vald. 

Til og med vår mann i Tobias-tårnet, èn komma to kilometer unna, påstod å ha hørt lyden. Akkurat der kjente vi skepsisen runge i bua. Greit at han satt høgt i lufta, men å høre den samme lyden…. njææææ, den kjøpte vi ikke handfritt. 

Men et kort tilbakeblikk til et par timer før. 

Bomskudd-gjengen var godt i gang med morgenes gjøremål: Finne en elg å skyte. Ryktene ville ha det til at et dyr hadde kommet inn over Arthurhaugen, i løpet av nattens mulm og mørke. Det var regnvått i dag og et snardrev under Nordlia var en god idè. Det kunne alltids være noe å finne der. 

Postrekka var spredd i alle retninger og alle armert til tennene – her skulle intet slippe forbi i live. Iallefall ikke uten et alvorlig skremmeskudd eller i det minste et ja, du tenkte det vel nå, et gedigent bomskudd.

To mann, egentlig èn mann og ei rype, skulle skremme elg fra flyplassen. (For de som ikke har lest alle innlegg på denne bloggen, kan det nevnes at vi ikke snakker flyplass a la Gardermoen her…..men omlag hundre meters landingsstripe, så her kan man ikke ta ned private jets, med mindre piloten er av kamikazetypen som har gjort karriere i fjernere strøk som Afrika eller sør-Amerika.) Èn mann skulle gå inn ved Myrelva og forbi Trusestrekken.

Selv skulle jeg rusle og evt poste inn ungdomsveien. Så det ble med hund og vi ruslet og de andre raslet. Og for å gjøre historien kort, så hopper vi rett frem til da kviskringen begynte. Frk Brandser kviskret noe som jeg overhodet ikke fikk med meg, men jeg regnet med at det gjaldt elg, for det er ingen som kviskrer for å fortelle hvor de er. Det var iallefall en masse prustelyder i mikrofonen. Om det var ku eller kvige eller ku OG kvige, ble debattert i bua etterpå. Det var altså ikke bare meg som hadde problemer med tellinga allerede når det ble mer enn tallet 1.

Og så begynte balladen med LYDENE. Det ble HØRT en elg, og den var etter lyden å dømme, “den aller største gjedda noen noensinne hadde sett”. Eller en elg med astma. Det var lyden av en elg som blåste i en trompet. Jeg fikk umiddelbart bildene av en sirkuselefant med snabel og strutteskjørt, glitter og stas. (Så nå snakker vi altså ikke bare LYDER, men også BILDER i hodet. Vent litt, det kommer mer!)

Vi jegere har jo skjerpet sansene, så det gikk selvsagt ikke lange tida før det ble snakk om LUKT. Og ikke hvilken som helst lukt. Lukta av pess (eller piss, som søringan sier). Ei ram, grusom lukt, ikke bare lukta av en vanlig gra-elg, dem har vi jo på dusinet og vi vet alle hvordan de lukter. Ikke sant, Cato? Nei, dette var en stram, sterk og kattepess-aktig lukt, men heller ikke katt. Ikke engang ei stor katt. Det var lukta av det ukjente, fra det hinsidige. Nesten from outer space. 

Ku-kvige-kua kom forbi flere poster og ble fargediagnostisert (lys, nokså grå) og beskrevet med hot lips, eller lang leppe, som vi også kan kalle det. 

Men LYD-ELGEN kom ingen steder. Og ved nevnte samling i bua ble den behørig diskutert og debattert. Hvem så hva, hvor og når. Puslebitene ble satt sammen og ingen fikk dette til å stemme. Vi manglet en brikke. Med lyd. 

Nå skal det smettes inn en liten bi-historie her. At det muligens kunne finnes en skadeskutt elgokse i vårt område, denne gangen ikke skutt av oss, enten død eller levende, eller mer død enn levende. Så det virket høyt sannsynlig at det istedet for et monster som blåste i en tåkelur, var en elg med pustebesvær. I disse covid-tider kan man tenke så mangt om dårlig pust. Så i såfall anså vi det som vår fordømte plikt å følge vårt moralske kompass og hjelpe han ut av denne verden. 

Så vi ble enige om et siste stunt. Det nærmeste vi kan komme en utdrivelse, kall det gjerne djevel-utdrivelse. Vi skulle rett og slett ofre oss for saken og gå inn og sjekke hvor lyden kom ifra. Tre modige offer ble utpekt, to store menn og så meg. Den ene måtte bare hjem og skifte undiser først, hadde jo som sagt allerede hørt lyden. Resten av laget fordelte seg i øst og vest. Skogen skulle tømmes for alt djevelskap. 

Vel. Noen mysterier forblir nettopp det. Etter å ha grunngått kratt, myr, plantefelt, bekker, daler og det aller meste, i ring og ring og rundt omkring, på vind, medvinds, motvinds og til og med gått på usikre fjern-observasjoner  av noe som kunne ligne ræva på en elg, så kom vi like lite kloke ut av skogen igjen. Ingen Yeti. Ingen avskyelig sjømann. Ingen elg. Ingen lukt og iallefall ingen lyder, hvis vi ser bort fra vår egen pust og pæs. Det var forsmedelig nedslående. 

De som hadde hørt lydene, innså nå at denne historien ikke kom til å bli glemt med det første. De begynte allerede å grue seg. Og det har de forbanna rett i. Det står jo her. På bloggen. Hvert et ord. Helt sant. 

Så nå gjenstår jo kun dette: 

Doktor, doktor, hva feiler det meg? Jeg hører rare lyder og nå er jeg usikker på om de kommer inne fra mitt eget hode. 

(Men om det dukker opp en kar en annen dag, med lyd eller uten lyd, eller med hull for den saks skyld, så blir jeg ikke forfær. Men ikke si det til dem)