Det ble stille i bua. Jaktlaget Bomskudds mest imponerende mann kom bleik og tafatt inn døra. Hadde han hatt hår på skallen, ville nok busten stått til værs. Med sine nesten to meter i jaktstøvlene, måtte han bøye seg nesten tredobbelt for å komme seg inn gammedøra. En høg fyr, som sagt. Proposjonert bredde som stod til høyden. Et berg av muskler og kraft, lår som en hest, sterk som granitten i Senjafjellene, men med et snilt hode plassert på oksenakken. Tøff i trynet og brei i kjæften. Bærer sikkert gårdens hester èn og èn ut på beite. Kjører traktor og hogger ved på fritida. Tror ikke han bruker sag – han bare blåser på trærne. Reparerer store kjøretøy med den største skiftenøkkelen noen noensinne hadde sett, i yrkesveien. Men mistenkes å like hjemmehygge med stearinlys og kos. Mulig han hekler nupereller hjemme. Hva vet vel jeg. En fyr som var skapt for de som ville ha MYE mann, med andre ord.
Og nå satt han småsvett og oppskjørtet der med tidenes opplevelse, mens han villig delte av dagens opplevelse. Han hadde hørt lyder. Ja, LYDER. I skogen. Lyder som han aldri hadde hørt før. Det var tilsynelatende lyden av skogens konge, men forkledt som han onde sjøl. En lyd så schwær at han nærmest hadde holdt opp handflata og sagt “Jeg kommer i fred” da han passerte området.
Jaktlaget satt som fjetret og hørte på. De vantro trynene stirret på fortellerstemmen. Alle hadde jo hørt han utbasunere på senderen: “FYTTIKATTA! Hørte dåkker det VRÆLET?” Før han etter ei stund la til med skjelvende stemme at det hørtes ut som en elg med en kraftig luftveisinfeksjon.
En henvendelse til den eneste i laget med universitetsutdannelse, om hvilken diagnose vi skal sette på med en mann som hører lyder – muligens inne i sitt eget hode? Det skulle vise seg at Psychologen OGSÅ hadde hørt lydene. Både her og der, skulle det vise seg. Jaktlaget var ganske kjappe på å diagnostisere begge to. De hadde nok gått rygg mot rygg ut av skogen, ladet til tennene. Selve Yeti var visstnok løs der nede. Eller den avskyelige sjømann, som èn kreativ sjel bemerket. Dèt kunne forklare den aktive helikoptertrafikken fra Forsvaret de siste dagene – at myndighetene visste at vi i jaktlaget Bomskudd nå intetanende hadde fått et nytt biologisk monster ute i vårt vald.
Til og med vår mann i Tobias-tårnet, èn komma to kilometer unna, påstod å ha hørt lyden. Akkurat der kjente vi skepsisen runge i bua. Greit at han satt høgt i lufta, men å høre den samme lyden…. njææææ, den kjøpte vi ikke handfritt.
Men et kort tilbakeblikk til et par timer før.
Bomskudd-gjengen var godt i gang med morgenes gjøremål: Finne en elg å skyte. Ryktene ville ha det til at et dyr hadde kommet inn over Arthurhaugen, i løpet av nattens mulm og mørke. Det var regnvått i dag og et snardrev under Nordlia var en god idè. Det kunne alltids være noe å finne der.
Postrekka var spredd i alle retninger og alle armert til tennene – her skulle intet slippe forbi i live. Iallefall ikke uten et alvorlig skremmeskudd eller i det minste et ja, du tenkte det vel nå, et gedigent bomskudd.
To mann, egentlig èn mann og ei rype, skulle skremme elg fra flyplassen. (For de som ikke har lest alle innlegg på denne bloggen, kan det nevnes at vi ikke snakker flyplass a la Gardermoen her…..men omlag hundre meters landingsstripe, så her kan man ikke ta ned private jets, med mindre piloten er av kamikazetypen som har gjort karriere i fjernere strøk som Afrika eller sør-Amerika.) Èn mann skulle gå inn ved Myrelva og forbi Trusestrekken.
Selv skulle jeg rusle og evt poste inn ungdomsveien. Så det ble med hund og vi ruslet og de andre raslet. Og for å gjøre historien kort, så hopper vi rett frem til da kviskringen begynte. Frk Brandser kviskret noe som jeg overhodet ikke fikk med meg, men jeg regnet med at det gjaldt elg, for det er ingen som kviskrer for å fortelle hvor de er. Det var iallefall en masse prustelyder i mikrofonen. Om det var ku eller kvige eller ku OG kvige, ble debattert i bua etterpå. Det var altså ikke bare meg som hadde problemer med tellinga allerede når det ble mer enn tallet 1.
Og så begynte balladen med LYDENE. Det ble HØRT en elg, og den var etter lyden å dømme, “den aller største gjedda noen noensinne hadde sett”. Eller en elg med astma. Det var lyden av en elg som blåste i en trompet. Jeg fikk umiddelbart bildene av en sirkuselefant med snabel og strutteskjørt, glitter og stas. (Så nå snakker vi altså ikke bare LYDER, men også BILDER i hodet. Vent litt, det kommer mer!)
Vi jegere har jo skjerpet sansene, så det gikk selvsagt ikke lange tida før det ble snakk om LUKT. Og ikke hvilken som helst lukt. Lukta av pess (eller piss, som søringan sier). Ei ram, grusom lukt, ikke bare lukta av en vanlig gra-elg, dem har vi jo på dusinet og vi vet alle hvordan de lukter. Ikke sant, Cato? Nei, dette var en stram, sterk og kattepess-aktig lukt, men heller ikke katt. Ikke engang ei stor katt. Det var lukta av det ukjente, fra det hinsidige. Nesten from outer space.
Ku-kvige-kua kom forbi flere poster og ble fargediagnostisert (lys, nokså grå) og beskrevet med hot lips, eller lang leppe, som vi også kan kalle det.
Men LYD-ELGEN kom ingen steder. Og ved nevnte samling i bua ble den behørig diskutert og debattert. Hvem så hva, hvor og når. Puslebitene ble satt sammen og ingen fikk dette til å stemme. Vi manglet en brikke. Med lyd.
Nå skal det smettes inn en liten bi-historie her. At det muligens kunne finnes en skadeskutt elgokse i vårt område, denne gangen ikke skutt av oss, enten død eller levende, eller mer død enn levende. Så det virket høyt sannsynlig at det istedet for et monster som blåste i en tåkelur, var en elg med pustebesvær. I disse covid-tider kan man tenke så mangt om dårlig pust. Så i såfall anså vi det som vår fordømte plikt å følge vårt moralske kompass og hjelpe han ut av denne verden.
Så vi ble enige om et siste stunt. Det nærmeste vi kan komme en utdrivelse, kall det gjerne djevel-utdrivelse. Vi skulle rett og slett ofre oss for saken og gå inn og sjekke hvor lyden kom ifra. Tre modige offer ble utpekt, to store menn og så meg. Den ene måtte bare hjem og skifte undiser først, hadde jo som sagt allerede hørt lyden. Resten av laget fordelte seg i øst og vest. Skogen skulle tømmes for alt djevelskap.
Vel. Noen mysterier forblir nettopp det. Etter å ha grunngått kratt, myr, plantefelt, bekker, daler og det aller meste, i ring og ring og rundt omkring, på vind, medvinds, motvinds og til og med gått på usikre fjern-observasjoner av noe som kunne ligne ræva på en elg, så kom vi like lite kloke ut av skogen igjen. Ingen Yeti. Ingen avskyelig sjømann. Ingen elg. Ingen lukt og iallefall ingen lyder, hvis vi ser bort fra vår egen pust og pæs. Det var forsmedelig nedslående.
De som hadde hørt lydene, innså nå at denne historien ikke kom til å bli glemt med det første. De begynte allerede å grue seg. Og det har de forbanna rett i. Det står jo her. På bloggen. Hvert et ord. Helt sant.
Så nå gjenstår jo kun dette:
Doktor, doktor, hva feiler det meg? Jeg hører rare lyder og nå er jeg usikker på om de kommer inne fra mitt eget hode.
(Men om det dukker opp en kar en annen dag, med lyd eller uten lyd, eller med hull for den saks skyld, så blir jeg ikke forfær. Men ikke si det til dem)
