For to år siden trodde jeg denne dagen aldri ville komme. Jeg la da bak meg nesten hele livet mitt som ansatt i andres bedrifter og gikk inn i en ny periode som ansatt i min egen bedrift. Her skulle jeg altså tilbringe slutten av mitt arbeidsliv, tenkte jeg da, det var nesten en vemodig tanke det også, tenk om jeg ikke kom til å trives i jobben, da ble jeg jo nødt å sparke meg selv (ha ha!)
Jeg har altså i dag gått til det skrittet og kostet støvet av min gamle CV og søker etter jobb. Jeg som trodde jeg ALDRI skulle gjøre det mer i resten av mitt liv!
En av mine tidligere gode kolleger, som jeg engang ansatte og jobbet tett sammen med, jobber med rekruttering av mennesker. Hen har i dag fått min CV på bordet. Håper hen har noe godt å si om meg.
Gudskjelov har jeg hatt lite å gjøre med Nav opp gjennom tidene, og i dag har jeg nok en gang fått bekreftet at nav-systemet ikke er så enkelt som dem vil ha det til. Men ære være alle de folkene som jobber der og gjør så godt de kan, altså – det er bare de tekniske løsningene og nettside-løsningen som er litt lite brukervennlig. Nesten ferdig, så sa det krasj og teknisk feil på siden var et faktum. Prøv igjen senere. Jadda.
Men nå er jeg iallefall registrert der igjen og planen min er at dette oppholdet i nav skal bli så kort som overhodet mulig!
Slapp av, jeg skal ikke slutte på Skagi – men jeg er åpen for å være tilkallingsvikar, ekstrahjelp eller hva som helst som er av kortvarig karakter og med den fleksibiliteten jeg må ha ifht hovedjobben min, som FORTSATT er å være Skagi`s potet! Men hvis det ellers bare klaffer, så kan jeg helt sikkert jobbe et annet sted noen dager innimellom for å sørge for inntekt i heimen. Inntil denne situasjonen snur seg igjen.
Imellomtid styrer jeg på med planer og endringer – og vurderer fortløpende den kursen vi skal ha etterpå – når hverdagen normaliseres igjen. Jeg har nok av arbeidsoppgaver å ta tak i, det er ikke det. Men det må også bringes lønn inn på min private konto.
Jeg kikka gjennom ledige jobber og fant følgende av interesse:
I Senja kommune var det ledig sommerjobb på fødeavdelinga. Er oppvokst på gård og har tatt imot masse kalver, så det skal nok gå greit. Tåler blod og gørr.
Målselv hadde den mest fristende stillinga, Chief Theoretical Knowledge Instructor. Ved trafikkflygerutdanninga. Det hørtes dritgøy ut! Jeg har instruktørkompetanse på sporhund gjennom Norsk Kennel Klub, har jobbet totalt fire år som lærer i småskoletrinnet og jeg HAR tatt fly flere ganger. Jeg vil si at jeg er over middels god på å instruere. Jeg er dessuten god på å lese meg opp på ting, så siden dette bare er i teorien, så skal det nok gå fint.
Salangen byr på drosjesjåfør. Ja, jeg kan både kjøre og prate samtidig. Kvalifisert som faen.
Kommunepsykolog? Ja, jeg er løsningsorientert og rett på sak. Er ikke så flink til å lytte, men kjempegod til å prate. Kommer til å korte ned på antall konsultasjoner. De kommer til å BE om å slippe flere timer. (Og de kommer til å føle seg friskere umiddelbart)
Stillingen som Superhelt i Tromsø kommune (Ungt Entreprenøskap) skriker etter min kompetanse! Superhelt is my middle name! synes også at jeg er ung. Og entreprenør.
Og så Forsvaret da. På ammunisjonslageret. Kan både skyte og håndtere ammo. Må jo være drømmejobben.
Med andre ord – verden er full av MULIGHETER!
Så derfor: Velbrukt hotellsjef/ butikksjef/ leder/ serviceperson til leie!
Det viste seg at jeg ikke klarte å følge mitt eget forbanna, gode råd.
Liket var forsvunnet fra kontorpulten og midt under dagens skjerm-møte fant den ekstroverte jævelen av en edderkopp det for godt å stikke hodet fram fra under kopimaskinen. Denne gangen i sakte fart BAK pc-skjermen!
Hadde jeg hatt hagla hadde jeg nå tatt den i flukt!
Men dessverre satt jeg kun bevæpnet med stressballen min og dermed trakk den sitt siste sukk. Jeg beholdt smilet på og blikket i skjermen. Null stress!
Om den nå dukker opp i morgen så blir jeg alvorlig bekymra, da den ettertrykkelig ble druknet i vasken etterpå, FØR jeg kremerte fansteikimegskapet i ovnen. Just in case.
Så når han tripper lett over kontortingene mine i morgen – DA folkens…. livestream! Lover!!!
Etter å ha praktisert dette en uke i strekk, kan jeg dele litt tips og råd. Det er det jo veldig mange som gjør i disse dager men mine råd skal være korte og presise.
Stå opp og stell deg. I de tre første dagene bør du klare å dusje, deretter holder der med en kattevask fra midjen og opp. Har du kort bustesveis sånn som meg, så anbefales en hårvask hver dag slik at du ser nyfrisert- bustet ut og ikke forsovet-seg-bustet. Det ER en vesentlig forskjell og husk at frisøren din nå har stengt ned salongen og kan finne på å få øye på deg i et eller annet nettfora. Litt parfyme skader heller ikke men ta billigvarianten. Ingen kan lukte deg uansett. De dyre dråpene kan der være smart å spare på. (Se! Der fikk du et gratis sparetips med på kjøpet)
Sørg for nok kaffe. Tre kopper for å fyre deg i gang, før du åpner pc. Svart kaffe. Om du har lattemaskin så spar den. (Det var sparetips nummer to.)
Ha en stressball lett tilgjengelig. Nei, jeg snakker ikke om mannen din som nå er på vei ut døra for å slippe unna en hel dag med deg. Hvis du har vært på nok kurs gjennom tidene, så har du garantert en liggende i en skuff. Om du er litt hyper sånn som meg, finner du den i håndveska. Bare rot deg forbi tamponger, lebestifter og multiverktøyet du alltid har i veska. (Det kan anbefales – man vet aldri når man får bruk for det og det imponerer garantert enhver sjef når du drar opp verktøy og swiss armyknife fra beautybagen din) (Nå fikk du et gratis bonustips, håper du la merke til det)
Ha en casual dressjakke for hånden. Du vet aldri når det er en jævel som absolutt vil se deg på kamera. Da slenger du bare jakka over. Om du gar en ulltrøye fra Kari Traa eller svetteskjorte uten svette fra Helly Hansen, så ser du bare kul-sporty ut med jakke over. Litt sånn hytte-i-Hemsedal-ish ut.
At du sitter der i fjollete pysjbukse med lodne hundevalper på, underbukse fra nittenåtti eller saggete longs, skal forbli en hemmelighet. For all del, bli sittende!
Det første du må huske i nettmøte er å finne mute-knappen. Uten den kan det i beste fall bli veldig underholdende for de øvrige, når du kauker ut siste beskjed til stressballen som nettopp gikk ut døra. “Ikke kom hjem uten pol-posen!” kan høres ut som om du har et problem.
Klistre på deg et blidt ansikt, uansett om du bare sov tre timer i natt og sitt rolig i skjermen uansett hva som skjer rundt deg. Ingenting er verre enn nærbilde av det flakkende blikket ditt. Og husk gjennom HELE seansen at du er på skjerm. Når du oppdager at du burde tatt på leppestift, nappet bryna eller filt neglene, er det for sent. Ikke plag de andre med dine skjønnhetsritualer.
Når du oppdager edderkoppen som plutselig kryper over notatboka di gjelder det å beholde kontrollen. Ikke skrik- i det minste ikke utenpå. Behold smilet. Bruk høyra til å gi den et målrettet klask som tar livet av den umiddelbart. Forsøk å unngå kaffekoppen. Her er det viktigste at du ikke nøler for ingenting gjør seg vel bedre om medlemmene av Dyrevernalliansen Noah nå ufrivillig må bivåne din paniske klappjakt etter dette rovdyret over tastatur og skrivebord. Det blir rett og slett for mye for dem. Så altså: Ett målrettet klask, mens du smiler og helst har øynene på skjermen. Du får late som om du er en amerikansk drone på jakt i Irak, så løser det seg nok. Liket kan du fjerne når nettmøtet er ferdig.
Det var i grunn mine beste råd basert på egne erfaringer. Bare ett lite ad notam når det gjelder punkt 8. Dersom de andre deltakerne er for eksempel Norges Jeger og Fisk så skal du bare gyve løs på spiderman i fullscreen mode og helst med våpen. La dem følge jakten. Etterpå bør du holde opp byttedyret så de får et slags trofébilde av deg.
Jegerfrue lever jo slettes ikke av å være jegerfrue – hvem faen kan leve av det? Nei, det er nok det harde livet som gründer og “hotellfrue” som skal gi smør på stompen. Ikke for at det smørlaget har vært så tjukt akkurat – det har vært flest måneder med å tygge på den harde skorpa, sånn billedlig talt, der man egentlig var mest glad for at man tross alt hadde en skalk å gnage på.
Å være i oppstartsfasen av egen bedrift, har aldri vært kjent for å være for de sarte sjeler eller for dem som synes livet er verdiløst hvis de ikke kan ha langhelg hver helg. Man må vel heller ha en eller annen diagnose for å kaste seg ut i det. Arbeidssky må man ikke være, det er helt sikkert.
I juni 2018 var jeg i gang. Med tre medeiere, åpnet vi hotelldøren og deretter rullet ballen.
Jeg har mange ganger spekulert i hvorfor jeg vil meg selv så ondt som dette. Å drive helårs turistbedrift er ingen frøkensport. Men aldri har jeg vært i tvil om at jeg kom til å få det til. Markedet var der, på en av verdens vakreste øyer, i den billedskjønne nordnorgebygda.
Men så kom Corona. En knøttliten, asiatisk virusfaen med dødelig kraft. Og det å være eier av og drive sin egen bedrift midt oppi denne krisen, skal jeg forsøke å gi deg en framstilling av her. Bli med meg på fjelltur!
Du vet om denne fjelltoppen som er tung og vanskelig å bestige. Den er ikke umulig, men det er såpass at veldig få gidder å legge i vei. Nå har du bestemt deg for at dit skal du. Det ser ikke sååå langt ut. Og heller ikke så bratt. Herfra. Du har sett mange andre som har klart å komme seg på den toppen før deg, og det er innihælvette instagramvennlig utsikt derfra. Om du så skal krype den siste biten, så skal du opp!
Med halvdårlig kondis, et vrangt kne og passe høydeskrekk legger du ivei. Du knipset et mobilbilde av kartet før du gikk og har lest en slags turbeskrivelse i ei bok på forhånd. Ikke tok du med deg varm ullgenser og matpakken består av en sjokoladeplate. Vannflaska glemte du i bilen. Og etter den først kilometer`n på skogsbilvei ser du at du har 48% strøm på mobilen. Men det er jo ikke så langt og været er godt. Nå er det deilig å være på tur! Du er endelig i gang og du nyter det!
Når du har forlatt skogsveien, fortsetter du på en smalere sti og nå begynner det å gå mer oppover. Etter en stund kjenner du at allerede du er litt mer andpusten, enn du hadde tenkt på forhånd. Du åpner litt på jakka og drikker litt vann i en bekk, og bestemmer deg for å slå litt av på tempoet – det er nok best å spare på kreftene. Men snart er du oppe på en slags kolle, der blir det nok litt utsikt og du ser jo at du nærmer deg.
Oppe på kollen kjenner du hjertet synke litt i deg. Kollen var ikke en del av fjellet, men en egen liten topp lenge før. Så du må nedover igjen bak kollen, før terrenget på nytt stiger. Du tar deg knapt nok tid til å nyte litt av utsikten her, for du er så innbitt på den toppen. Men noen minutters pustepause, gir deg friskt pågangsmot, så du legger ivei. Du har til nå hatt på gps og har bare 25 % strøm, så du slår av alt. Trenger det ikke nå.
Nedover kollen må du gjennom et plantefelt og mye tett vegetasjon. Du ser knapt hvor stien går og det er grusomt irriterende med de der greinene som slår deg i trynet. Etter flere smekk fra grantrærne begynner du å bli litt gretten inni deg, men du vet at det blir bedre, så det er bare å holde ut. Snart kommer du ut i åpnere terreng igjen.
Nede i dalen er terrenget flatere men det er også bløtere. Der du først trodde du skulle få en lett del på det flate partiet, ender det nå med at du står og studerer omveier og hvordan du kan sikksakke deg mest mulig tørrskodd over. Tida går og du må til slutt bare ta et valg. Hvor galt kan det gå, liksom.
Det blir en lang omvei og mange fram- og tilbakeganger. Du hopper fra tue til tue og prøver å holde balansen og finne riktig vei. I et tappert forsøk prøver du å få nok fart og spenst i den slitne kroppen din til å gjøre et siste lettbeint hopp over til tørt land igjen, men det ender med et svalestup og påfølgende mageplask i den største og våteste pytten av dem alle. Gjørme var det også der.
Nå er du ikke bare våt på beina, men stort sett over hele deg. Tanken på hvorfor du gidder å holde på med dette melder seg. Hvorfor snur du bare ikke?
Du ser for deg at du endelig står på toppen og så karrer du deg ut av gjørmehullet og går videre, mens du funderer på hvorfor du for et øyeblikk siden tenkte noe så idiotisk som å gi deg nå.
Oppover går det og du får opp temperaturen igjen. Selv om stien er utydelig mange steder, merkingen er borte og du ofte lurer litt på hvor du skal gå, så labber du ufortrødent videre. Du har en ny kolle foran deg og du gleder deg til den.
På høydedraget kan du se deg tilbake. Langt der nede startet du og du ser at du faktisk har gått nokså langt. Ikke rart du er litt sliten. Det er jammen lengre enn det så ut. Nede i myrpartiet ser du nå at det går en sti hele veien rundt det bløte partiet som du nettopp har studert på nært hold. Jasså, så du kunne faktisk gått tørrskodd rundt. Hadde du bare visst det! Alt hadde blitt enklere da. Men at det nå surkler i skoa får du bare ta med deg som en del av “moroa” underveis. Det kommer iallefall til å bli en bra historie sånn i ettertid. Synd du ikke har det på kamera!
Barden rett fram og Breitinden i bakgrunnen til høyre.
Du er kald på beina så du kommer deg igang igjen. Nok en gang var du ikke så nært toppen som du trodde, men denne gangen er det ikke så mye nedover men mest bortover. Til tross for at terrenget er relativt flatt, så er det forbausende mye stein, men du har iallefall en sti som leder deg på rett vei. Nå er det om å ikke snuble på flat mark, så skal det gå bra.
Du kjenner godt i lårene at du har gått både oppover og nedover flere ganger i dag og de små musklene i legg og ankler strever for å holde deg i lodd. Selv det å gå rett fram, er ikke så lett som man skulle tro, og nå går det rett fram ganske lenge. Sola står på så det blir passe varmt i toppen. Det gnager i deg sjokoladen og du kaster jakken. Lua beholder du på, for du vet at det er aller viktigst å beskytte hodet mot nedkjøling. Nå er du også veldig tørst av den sjokoladen.
Det flate partiet er langt og lenger enn langt, men nå stiger terrenget igjen. Godt med litt variasjon og du får mange fine øyeblikk underveis, med glitrende utsikt. Du finner litt vann i en bekk og får slukket tørsten. Nå kjenner du at du for første gang virkelig begynner å nyte turen! NÅ er det deilig, du!
Du vet du går i riktig retning, du vet du er underveis og du har fått nye krefter. Oppover har du gått før, så det vet du at du klarer. Nå har du godt mot igjen og du priser deg lykkelig over at du bestemte deg for endelig å ta dette valget om å gå denne turen, som du har drømt om lenge. Du kjenner i hele deg at du kommer til å klare det – nothing`s gonna stop me now!
Så blir det enda brattere. Stein og ur overalt og du går rolig, mens du passer på å trø på stødige steiner. Av og til gynger en stein under deg og du kjenner et øyblikks angst for at du skal falle, men så får du raskt balansen igjen og flytter beina videre på neste og neste stein. Det er ikke lenger en tydelig sti og det ser ut for å være flere veier opp mot toppen. Her har mange gått før deg.
Nå tenker du at du må velge smart. Skal du ta den snarveien som går der det ser brattest ut, du med en ennå-ikke-utfordret høydeskrekk, eller skal du velge den løypa som svinger rundt og ser lengre men sikkert ikke så bratt ut? Er du en risikosøker eller en som velger tryggheten? Liker du snarveiene eller er du utholdende nok til en lengre tur? Det du har husket å ta med deg i sekken, kan være avgjørende for veivalget ditt. Er du rustet for en lengre tur – uten matpakke, drikke, varmt tøy og mulighet for en natt i fjellet? Eller skal du satse alt på ett kort, at du utfordrer deg selv og dine egne begrensninger i form av høydeskrekk? Hvor galt kan det gå, liksom.
Før du får bestemt deg ordentlig, ser du været endre seg. Tåka kommer og du er erfaren nok til å vite at den kommer raskt. Du forstår at det kan bli fatalt å bli værende her. Nå må du reagere hurtig og riktig. Du må sette retrett umiddelbart og bare håpe at du klarer å komme deg langt ned i mer ufarlig terreng. Du setter opp farten og nå hjelper det lite med syre i lår og krampe i leggene. Her er det bare å peise på og håpe det beste. Tåke, regn som blir til snø, vind, dårlig sikt. Nei dette ble jævligere enn du kunne forestilt deg.
Mest av alt håper du at du overlever – det er jo det aller, aller viktigste. Ikke har du lyst å falle og brekke beinet heller underveis. Og du vil helst unngå å ringe etter hjelp – du får prøve å komme deg ned på egenhånd.
På turen nedover innser du at du mest sannsynlig må helt tilbake til start igjen. Det er en tung tanke å håndtere, når du var så nærme. Du gjør deg mange tanker. Det været, gitt, den så du ikke komme.
Og du vet at når du atter er nede igjen, så blir det ennå tyngre å starte på turen oppover, for du har allerede brent mye krutt. Samtidig vet du jo bedre hvor veien går og du vet nå at noen steder kunne du valgt annerledes underveis. Det er lov å evaluere og revurdere sine veivalg.
Du SKAL oppover igjen, det er brennsikkert. Det kan godt hende at du må vente flere dager på en ny sjanse. Og kanskje må du legge en helt ny plan. Hvis været ikke bedrer seg med det første, så kan du jo ta noen kortere turer. Uansett må du starte fra bånn igjen.
Mamsen og Lillegutt la trøstig ivei på tur i dag. Polare lavtrykk skulle absolutt ikke skremme oss til å holde oss i ro, like lite som frykten for en Corona eller to skremmer oss unna asiatiske gjester på jobb (host host). Frykten for djupgått snø var langt større. Men jo mer umulig det kan virke, jo mer lyst har jeg til å prøve.
Med truger på beina og kamera over skuldra, tok vi fatt på dagens trim. Vi startet på Skagi og hadde ikke mer hårete mål enn å få trimma oss. Alt annet ville gå rett på bonuskontoen.
De første meterne sa meg at det kom antakelig til å bli både svett, varmt og trim i massevis. Men så kom jeg meg opp i den lysløypa som det ikke er lys i og der hadde en avskyelig snømann gått før meg, neppe i dag, men det var iallefall et tråkk, som gjorde det litt lettere også for pelsen på fire bein. Da vi passerte kirka, kom vi inn i et skispor og jeg takket de høyere makter for toppturfolka med de breie skiene som hadde produsert E6 oppover lia. Samme følelse som når jeg går på ski i heimbygda og kommer over et skuterspor. Hurra for både skuter og topptur!
At det ble lettere betyr aldeles ikke at det ble kjempelett. Må ikke misforstå det. Men vi fant ut at vi sannsynligvis var litt sprekere enn først antatt, så da tenkte jeg å først gå fram til kjærestebenken over Skaland og ta noen fine utsiktsbilder.
Ut av løypa ble det betraktelig tyngre å gå, både med truger og med fire hundelabber. Mamsen fant ut at en snarvei sikkert var lurt. Vi surra oss inn i et plantefelt. Etter å ha prøvd flere alternative ruter, var Lillegutt ikke enig. Aldri har vel noen gått så lenge rundt inne i mørket i plantefeltet mens sola skein skamløst utenfor. Vi gikk ut igjen og prøvde nye veier inn, vi sklei og kraup og gikk oss fast i seig gammel gran. Eller. Ikke vi. Jeg sklei og kraup. Lillegutt stod mest og ventet på at jeg skulle få opp farta og komme etter. I dag kom jeg hjem blekere enn før jeg gikk.
Hvis Han fra oven så meg i dag, så fikk han seg sikkert en god latter, der jeg var som ei røyskatt som tittet ut av plantefeltet på den ene siden, så på den andre siden, så tilbake igjen. Uten å finne den forbanna kjærestebenken. Enda godt jeg ikke hadde kjæresten med.
Ja, jeg skjønner at jeg ikke finner benken it-self under flere meter snø, men jeg fant ikke noe som lignet på rett sted heller. Nå har jeg aldri gått her på vinteren før, men jeg fant tilslutt et punkt der jeg kunne prøve meg på noen bilder uten for mye buskas i veien og tok til takke med det. Fra der jeg stod kunne jeg konstatere at der jeg var nesten først, hadde vært rett sted.
Solbrillene hadde jeg jo glemt og når jeg nå var utenfor granskauen så innså jeg at jeg at kunne trengt dem. Mobilen hadde plutselig bare tre prosent strøm og jeg måtte slå av alle funksjoner for å spare strøm. Takk og farvel til livestreamingen.
Heldigvis hadde jeg med speilreflekskamera. Uten solbrillene var det litt vanskelig å se hvordan bildene ble, men med så fint motiv skulle det vanskelig la seg gjøre å bomme helt.
Jeg gikk derifra og tenkte at dette var den store forskjellen mellom meg, en vanlig turgåer og den dedikerte fotograf. Der sistnevnte sikkert jakter i timevis på rett motiv, i riktige lysforhold, med alskens funksjoner innstilt, så slentrer jeg bare innom et sånn passe tilfeldig sted og gidder knapt å stå i et par minutter og knipse litt rundt meg før jeg lykkelig vandrer videre og synes selv det var kjempefint.
Ingen dyr her heller, sier Vill, hva står du der for?
Vi vandret videre opp til gapahuken. Det var iallefall èn som var glad for å gå i løypa igjen. Jækla fint i den der gapahuken, altså.
Mamsen fram med kamera igjen. Og det var der nok en fadese ble oppdaget som en gang for alle fastslår at jeg absolutt ikke er fotograf. Autofokus funket ikke. Nå når jeg satt i i skyggen, så klarte jeg faktisk å se at noe ikke virket som forutsatt. Autofokus var avslått. Helvete. Sist jeg tok bilder prøvde jeg meg på nordlysbilder. Det var altså null fokus på bildene jeg hadde tatt så langt.
Noe sa meg at jeg ville komme nærmest tomhendt hjem. Enda godt at jeg gikk for trimmen sin del og ikke for bildene. Og at det på tur ned fantes nok en mulighet til å grynne seg ut på en kant og gjøre et par nye forsøk.
