Mamsen og Lillegutt la trøstig ivei på tur i dag. Polare lavtrykk skulle absolutt ikke skremme oss til å holde oss i ro, like lite som frykten for en Corona eller to skremmer oss unna asiatiske gjester på jobb (host host). Frykten for djupgått snø var langt større. Men jo mer umulig det kan virke, jo mer lyst har jeg til å prøve.
Med truger på beina og kamera over skuldra, tok vi fatt på dagens trim. Vi startet på Skagi og hadde ikke mer hårete mål enn å få trimma oss. Alt annet ville gå rett på bonuskontoen.
De første meterne sa meg at det kom antakelig til å bli både svett, varmt og trim i massevis. Men så kom jeg meg opp i den lysløypa som det ikke er lys i og der hadde en avskyelig snømann gått før meg, neppe i dag, men det var iallefall et tråkk, som gjorde det litt lettere også for pelsen på fire bein. Da vi passerte kirka, kom vi inn i et skispor og jeg takket de høyere makter for toppturfolka med de breie skiene som hadde produsert E6 oppover lia. Samme følelse som når jeg går på ski i heimbygda og kommer over et skuterspor. Hurra for både skuter og topptur!
At det ble lettere betyr aldeles ikke at det ble kjempelett. Må ikke misforstå det. Men vi fant ut at vi sannsynligvis var litt sprekere enn først antatt, så da tenkte jeg å først gå fram til kjærestebenken over Skaland og ta noen fine utsiktsbilder.
Ut av løypa ble det betraktelig tyngre å gå, både med truger og med fire hundelabber. Mamsen fant ut at en snarvei sikkert var lurt. Vi surra oss inn i et plantefelt. Etter å ha prøvd flere alternative ruter, var Lillegutt ikke enig. Aldri har vel noen gått så lenge rundt inne i mørket i plantefeltet mens sola skein skamløst utenfor. Vi gikk ut igjen og prøvde nye veier inn, vi sklei og kraup og gikk oss fast i seig gammel gran. Eller. Ikke vi. Jeg sklei og kraup. Lillegutt stod mest og ventet på at jeg skulle få opp farta og komme etter. I dag kom jeg hjem blekere enn før jeg gikk.
Hvis Han fra oven så meg i dag, så fikk han seg sikkert en god latter, der jeg var som ei røyskatt som tittet ut av plantefeltet på den ene siden, så på den andre siden, så tilbake igjen. Uten å finne den forbanna kjærestebenken. Enda godt jeg ikke hadde kjæresten med.
Ja, jeg skjønner at jeg ikke finner benken it-self under flere meter snø, men jeg fant ikke noe som lignet på rett sted heller. Nå har jeg aldri gått her på vinteren før, men jeg fant tilslutt et punkt der jeg kunne prøve meg på noen bilder uten for mye buskas i veien og tok til takke med det. Fra der jeg stod kunne jeg konstatere at der jeg var nesten først, hadde vært rett sted.
Solbrillene hadde jeg jo glemt og når jeg nå var utenfor granskauen så innså jeg at jeg at kunne trengt dem. Mobilen hadde plutselig bare tre prosent strøm og jeg måtte slå av alle funksjoner for å spare strøm. Takk og farvel til livestreamingen.
Heldigvis hadde jeg med speilreflekskamera. Uten solbrillene var det litt vanskelig å se hvordan bildene ble, men med så fint motiv skulle det vanskelig la seg gjøre å bomme helt.
Jeg gikk derifra og tenkte at dette var den store forskjellen mellom meg, en vanlig turgåer og den dedikerte fotograf. Der sistnevnte sikkert jakter i timevis på rett motiv, i riktige lysforhold, med alskens funksjoner innstilt, så slentrer jeg bare innom et sånn passe tilfeldig sted og gidder knapt å stå i et par minutter og knipse litt rundt meg før jeg lykkelig vandrer videre og synes selv det var kjempefint.
Ingen dyr her heller, sier Vill, hva står du der for?
Vi vandret videre opp til gapahuken. Det var iallefall èn som var glad for å gå i løypa igjen. Jækla fint i den der gapahuken, altså.
Mamsen fram med kamera igjen. Og det var der nok en fadese ble oppdaget som en gang for alle fastslår at jeg absolutt ikke er fotograf. Autofokus funket ikke. Nå når jeg satt i i skyggen, så klarte jeg faktisk å se at noe ikke virket som forutsatt. Autofokus var avslått. Helvete. Sist jeg tok bilder prøvde jeg meg på nordlysbilder. Det var altså null fokus på bildene jeg hadde tatt så langt.
Noe sa meg at jeg ville komme nærmest tomhendt hjem. Enda godt at jeg gikk for trimmen sin del og ikke for bildene. Og at det på tur ned fantes nok en mulighet til å grynne seg ut på en kant og gjøre et par nye forsøk.
