Illustrasjonsfoto av Surf n Turf, bilde lånt på nett (NB dette er IKKE en gresshoppe)
Da er det fredag og hva kan vel passe bedre enn et middagstips!
Det er mye godt man kan lage på en trivelig fredag og Bomskuddene er jo kjent for å være særdeles glad i kjøtt. Og luft. Det hender ikke så rent sjelden at det skytes hull i lufta. Til tross for at lufta er for alle, er det få veganere i Bua da de ville vært kronisk kvalme av bacon-os fra stekepanna. Det nærmeste vi har vært var en som prøvde å ha med seg salat til lunsj og etter det har vi ikke sett han. Og fordi vi har en vask-ækte yttersiværing i laget, som er unnfanget over ei kveita og født på en boknafesk, så må vi jo kombinere kjøtt og fisk. Alle foodies over verden kjenner til begrepet Surf n Turf, som er en kombinasjon av rødt kjøtt og sjømat.
Så her får du gratis, fritt og franko oppskrifta på Surf n Turf a la Bomskudd:
Du tar 11 selvsikre jegere i blandet alder og størrelse. Pass på at du får med 2 av motsatt kjønn, hvorav èn har PMS og den andre lider av overgnagsalderen, ifølge helt sikre kilder. De øvrige kan godt lide av MMS (Mannlig Mindreverdighets Syndrom), Resting Man Bitch Face, Grå Prikk og Gresshoppeangst. Om noen nylig har fått blåst opp årene på UNN går det også fint.
MMS og RBF
Så trenger du et 6 timer gammelt snapchat-bilde, sendt fra en nabo som fortsatt ikke har flyttet og som du ikke er sikker på om du har. Bildet må være av ei elgku og hennes to kalver, beitende på et jorde, rett utenfor gjerdet til en av de mest selvsikre jegerne av dem alle. Elgene bør være vendt mot Mekka – eller kanskje de bare beiter på håa. Akkurat det er ikke så nøye, så lenge de er nede på kne.
Nå tar du to av jegerne og gjør de om til elghunder, da den ene hunden har gått av for alderspensjon, den andre har gyldig sykemelding og den tredje skal tenke over sine hyss. Den fjerde hunden er Wannabe elghund, men om du ikke har noen av de andre, kan du bruke denne som ren bonus. Men som ståa var i dag, så var det null hund, derfor tar man to jegere og omgjør de til gneldrebikkjer. La oss kalle dem Klikk og Klask.
Illustrasjonsfoto av Wannabe Elghund
Nå må du riste alle postene i en pose og spre de godt utover. Om det blir litt glissent her og der, så går det fint, da noen av de på merkelig vis vil smelte og flyte utover kartet og ende opp et helt annet sted enn der du først la dem. Det er helt normalt og ikke noe å engste seg over.
Du begynner med Klikk og Klask i den ene enden og ruller de forsiktig framover mot postene. Noen ganger blir de litt klissete og vil henge fast og du får de liksom mye fram og tilbake i starten. Ikke bli fortvilet. Om du plages veldig med å få rullingen jevnt framover, så er det bare å begynne på nytt. Klikk kan godt bekke seg over kanten, bekke seg over elva og bekke seg den andre veien. Vær forsiktig så det ikke bekker over og pass nå nøye på så du ikke mister kua og kalvene ut mellom Klikk og Klask. Da kan det bli litt tørt mot slutten.
Klask får gjøre det han er best til, nemlig å klaske ivei i moderat gange. Det finnes absolutt ingen god grunn til å la han legge seg ned.
Nå er det bare å la sola steke, men ikke for mye. Ole Lukkøye kan godt blande seg inn hvis det blir for lunt og godt og det kan fort gi en sur bismak.
For mye sol er aldri bra
Når det har gått et par timer, vil du oppleve at noen flyter bortover, spesielt der hvor Klikk og Klask har rullet forbi. Dette kan du nesten ikke forhindre, du må bare satse på at de nye jaktskoene med gresshoppemønster holder Andy i Tårnet. Og at Tårnet står.
Klikk og Klask må nå ut i et sikksakkmønster for å unngå blaute områder som ikke vil tørke. De er jo begge kjent for å nokså ofte befinne seg på gyngende grunn, så dette behersker de ganske godt og de vil ganske snart atter befinne seg på tørr grunn.
Til slutt kan du pynte med en god Harstadværing, eller seigmann som dere søringer kaller dem. De er jo som kjent best med mye sukker på men synet kan de dessverre ikke skryte av så ikke tro alt du hører derfra.
Nå har du altså dagens middag og du bør sprette minst en god flaske for å bli mett:
Rimelig ferske, baconsurra Elgspor Confit, marinert i skråsikkerhet og fotsvette, med en sursokkfritert harelabb, en touch av grønn mosepurè, på en seng av tapt stolthet og saltbakte elgperler, servert med sumpsaus.
Så kom altså dagen som vi har venta sånn på. Beredt eller ikke, spiller ingen rolle, for nå skal det brake løs. 17 jegere, en fersk unghund, en gammel pensjonisthund og en Wannabe-elghund, et ukjent antall rekrutter, kanskje ei gammel ørn eller haukøye, skal sammen gjøre det de kan for å hente hjem kvota på ti dyr. Det skal bli litt av et show!
I hus og heim har den årlige komedien utspilt seg – en panisk elgjeger som i alt for siste liten kaver rundt og leter etter jaktradio, hansker, posteringspose og kniv. Få timer før han skal stå rett for jaktleder, skyldes det glatt på kjerring, unger og bikkje for å ha rota bort utstyret fra i fjor. Den snille konemor leter fram de forsvunne elementer mens hun nynner “hvor er buksa mi, hvor er skjorta mi, hvor er munnspillet mitt med fire toner i…”
I jaktlaget vet vi vel alle hvordan det funker. Noen har alltid glemt noe og noen har ikke husket å lade alt. Det viser seg også at noen har glemt å stille vekkerklokka….. Alle og ingen har tatt fullt ansvar og vi manglet både vann og en kobling til gassen, så det drikkes medbrakt kaffe, vi håper den er fra i år og kokt på vann.
Det er nok mangelen på nykokt kaffe fra storkjelen som gjør at vi rett og slett bare må gå ut på jakt. Med nydelig vær er det heller ingen grunn til å sitte inne å glo i spindelvevet og drage gamle vitser fra i fjor.
Min første post kan neppe sies å være en favoritt. Mellaskogen. Jeg blir på forhånd trøstet med at det er høgd der, så nå skal det være bra. Mellaskogen har i alle mine år vært en pensjonistpost. Der man plasserer folk med rullator eller de som er storveies fornøyd med å SE elg. Det er strategisk, javisst, absolutt! Alle vet at elgen krysser akkurat der, på et smalt område. Et skikkelig veikryss. Men det er nettopp der problemet er i mine ører: Vei. Man sitter nærmest i veigrøfta, iallefall ikke mange meter ifra. Greit at vi ikke snakker E6, vi er på bygda men…..
…..Men, det er førsta morran, første dagen og jeg har lovet meg selv å være lydig og grei, iallefall den første dagen. Og når jeg ikke skal gå som hundefører så kan jeg egentlig sitte nesten hvor som helst. Alt er like tragisk. (Litt sutring må være lov)
Bilen parkeres med den andre pensjonisten baki. Vill ser på meg igjen og lurer på om jeg har glemt han. Slapp av, sier jeg, vi skal snart være ferdige her og skal flyttes på annen post etterpå, der kan du kanskje være med meg ut.
Jeg rigger meg på stolsekk, tenker ut alle mulige scenarioer, trygge skytetretninger og innser at her skal jeg jammen både ha flaks og være dyktig. Men kanskje jeg iallefall får SE elg. Eller det kan vise seg at jeg har både flaks og er dyktig. Ha ha!
Femti minutter etterpå legges alle illusjoner død. En jeger har skutt på en kalv og det blir et ettersøk. Det er jo akkurat sånt som kan skje men det er jo litt ekstra kjipt å starte på den måten. Og nå er det ilddåpen for den ferske ekvipasjen. Laget hadde vel håpet å få varmet opp hunden litegrann før han virkelig må prestere, men nå er det bare å hoppe i det.
Nå er plutselig Mellaskogen enda mer supersentral enn ellers. Påskytinga er såpass nært at dyrene godt kan presses ut og ned her. Kalven blir observert av flere så det tegner seg et bilde av at her må man trå varsomt og observere godt. Den har ingen åpenbare, synlige skader, så vill og uhemmet skyting blir det iallefall ikke. Jeg må derfor bli på min post, men flytter meg direkte i veikanten oppå en bakketopp, sånn at jeg kan ha visuell kontroll med flere punkter der dyr kan komme flygende under press. Børsa legger jeg bak sekken ned mot grøfta, så den ikke skal være så synlig.
Der blir jeg sittende, i dagesvis. Jeg har ikke hatt det så sosialt siden før Covid. Nabolaget hilser, det stopper både kjente og ukjente. Italienske og franske bobilturister som på grunn av stengt nasjonal turistvei ufrivillig blir ledet gjennom bygde-Senja, får seg et lite kultursjokk og slakker ned farta, der jeg sitter i orange og grønn camo med antenner og ledninger (og gevær). Det er en Mc-dude som jeg først blir litt wow`et av at han nikker og hilser men oppdager seinere at han er en jeg kjenner godt så det var jo ikke så rart likevel. Og det er en voksen fyr som jeg egentlig ikke kjenner men veit hvem er, husker bare ikke fra hvor, han kommer forbi i slarkete fart på rulleski, fram og tilbake, gud vet om han trener intervaller eller hva men har har iallefall vannvittig mange stavtak forbi meg, og etter runde nummer fjorten slutter jeg å heie på han. Håper han får fart på stavene om elgen kommer. Det er en firhjuling, en vei-inspektør, en gammel Ørn, nok en gammel jeger og gud veit ikke hvem. Som sagt, supersosialt!
Og alle de som ikke kjenner meg eller ikke stopper for å slå av en prat, tenker nok sitt om de der forbanna vei-jegerne som fan ikke gidder å gå en meter!! Burde søke Statens Vegvesen om et eget skilt, der jeg sitter.
Hvordan gikk det med ettersøket, spør du?
Joda, etter runde på runde, kontrollsøk etter kontrollsøk, mye grundig jobbing, mye tenking, nye undersøkelser av alle muligheter og dag etter dag der oppe i skauen, så var konklusjonen bom og et friskt dyr.
Lille-trollet har vokst fra i fjor og har trent og øvd i ett helt år. Prøver for blodspor og ferskspor er bestått og matmor Tuss har blitt trimmet ukentlig både til fots og på sykkel.
Nå skal det suses ut i skogen for å finne den store, stygge elgen. Det er en spent gjeng som legger en plan denne lørdagen. Alt legges til rette for at søket skal bli suksess denne gangen. Man kan jo som kjent ikke lykkes hver gang og ihvertfall ikke med unghund.
Det blir en morsom dag for jaktlaget med flere dyr i farta og en fin los på en enslig ku. En heldig skytter, la oss kalle hen Andy, fikk hull på ballen – eller fart på kula og første fallet for Troll var i boks.
Nok en solrik og vakker dag i den fargerike høstskogen. Det glitret i gult, grønt, orange og rødt – en fargepalett man bare kunne drømme om. Temperaturen var nesten bedre enn i juli. Alt lå an til en perfekt dag!
Men dypt der inne i skogen, innpakket i all denne idyllen, lå det uhorvelige grusomheter på lur, et skrekkvelde som ingen hadde fantasi nok til å forestille seg.
Jaktlaget kunne ikke ane at uhyggen snart skulle slå til, midt i blant dem. Når de minst ante det, skulle en av dem snart bli merket for livet. Jegeren i tjueåra, la oss for enkelhets skyld kalle hen for Andy, for et navn må jo superhelten ha, var lykkelig uvitende.
La oss spole rett over alt det kjedsommelige og trivielle. Glem oppmøtekaoset, kaffeslabberaset i Bua, den langtekkelige og nøyaktige planleggingen av dagens aksjon ned til den minste detalj, de lydhøre jegerne som i respekt for jaktleder utfører hver minste ordre uten å kny og som lister seg stille inn på sin post der de blir sittende årvåkne og heltente, men uten et ord til Oh Store Leder kaller undersåttene sine tilbake til lunsj i Bua.
Andy var i samme glade liga som de andre. Hen hoppet glad og lett over hver en tue, og gledet seg som et barn til å sitte på post og bli solbrent og knottbitt. Hens store mål for dagen var å se elgen i hvitøyet. Et lett gjenkjennelig dyr. Stort og langbeint med digre nesebor. Tilnærmet alle sorter elg var lovlig på kvota så den vanskelige delen med å kjønns- og aldersbestemme kunne man glatt hoppe over, noe Andy ikke var helt ukjent med. Elg er elg. Det var kun litt fintelling av gevirtakker som kunne bli en hump i veien, men man kunne alltids be om tilgivelse, hadde Andy erfart. Elg kom til å bli elg.
Nå spoler vi også over alt det andre som skjedde, det som faktisk omhandler elgjakt.
Best som han satt der, rødkinnet uten faktor og riflebekledd, ble hen var at noe ondt stirret på hen. Andy kikket seg nervøst rundt uten å se verken Bjørn, Jerv eller Ulv, men følelsen av å bli beglodd gav seg ikke. Andy brukte kikkerten for å se seg rundt. Og der, rett foran han, nærmere enn børseløpets munning, gjemt blant gress og strå klatret den seg nærmere, steg for steg, millimeter for millimeter.
Gresshoppa. The Grass Hopp. Et stort, grønt, kjøttetende monster, flere meter lang. Den klatret opp et strå, den datt ned. Den klatret opp igjen – og den datt ned. Nærmere og nærmere kom den. Andy frøs til, det var uhyggelig. Hen klarte ikke røre seg, klarte ikke skrike om hjelp. Hen stirret inn i et udyr som hen senere på dagen skjelvende beskrev som “en Alien med sæks aua og djævelske teinner” (eller sagt på bokmål: En mindre tiltrekkende skapning med mørke øyne og nylig blekede tenner). Andy opplevde å bli jaktet på!
All sin bevæpning til tross, Andy klarte ikke forsvare seg. Hen kunne slått etter den med sin rette høyre, gitt den en venstre hook og en uppercut. Hen kunne veivet til den med kikkerten, grepet etter kniven i beltet og knivstukket den, hen kunne brukt bukspretteren. Hen kunne klappet den flat med mobilen, stukket den med pølsespydet, banket den med sjokoladeplaten. Hen kunne kvalt den med radioledningen og fyrt bål med den. Hen kunne lokket den med matpakken, fanget den i termokoppen, kokt den i termosen. Hen kunne hylt og freset og kalt den stygge ord. Men hen var sjanseløs. Hen greide ikke tenke klart, frykten holdt sin iskalde klo over fornuft og handlekraft, hjernen var alene. Et maktspill var i ferd med å ende i Kill Buljo.
Like før gresshoppa la an siste støt mot Andy, kom hen til seg selv. Han rakk akkurat å tenke “Kjæm du nærmar no så skyt eg” (på søring: “Jeg ringer politiet”), så lød det i ørepluggen: Drevet er over, vi møtes i Bua! Andy sopte med seg alt han eide og kom seg til bilen og i sikkerhet. Det tok flere timer før Andy klarte å dele denne vonde opplevelsen med sine jaktkamerater. Litt etter litt gikk det hull på verkebyllen og hen var tydelig rørt over den varmen og omtanken som ble vist, da han åpnet sitt indre.
Det endelige beviset på at jaktlaget trodde på Andy, var da de ryddet plass på låven til å henge gresshoppa ved siden av kalven som var skutt dagen før.
