Tuss og Muss og Roy må dåkker være klar, for no kjæm dæm! 

Beskjeden fra Heste-Hansen runget klart og tydelig i ørepluggen. Han fungerte for øyeblikket som lagets hund og fulgte sporet etter kua og kalven som en liten time tidligere hadde rundet den eneste posten der vi ikke hadde plassert en postjeger, “fordi det nesten aldri kom noen elg der”….

Tuss og nylig navngitte Muss stod nå postet ut nøyaktig der kviga hadde bitt i mosen for to dager siden. Det var gitt medfølgende elg-garanti på disse to postene. I tillegg var lagets nye tobeinte lærling på post med Tuss for å lære elgskyting etter læreboka. Troll, den firbeinte halvdelen av duoen Tuss og Troll, var i øyeblikket plassert hjemme. Roy stod nå med stadig synkende blodsukker inne i krattet et sted. Det var like før han begynte å beite bjørk.

Nå var elgene på vidvanke og det var om å finne dem og iverksette elg-utdrivelsen. Ansvarlig for oppgaven var Hansen, Klikk og Jørn-Inge. Og nå luktet altså nevnte Hansen suksess. 

Og det viste seg fort at han var inne på noe. Ikke vet vi hva Gutta Krutt gjorde der ute i villmarka, men de klarte altså det kunststykket å tømme skogen for levende liv i løpet av få sekunder. Det eneste som ikke gikk etter planen, var at ingen elg fikk sjansen til verken tuss eller muss. 

Det fantes èn trygg fluktrute og den gikk nær sagt over låvebrua hjemme hos Tuss.  En skog av elg raste nedover lia og passerte gården. Der stod stakkars Troll, kun ett halvt år gammel, ensom og forlatt med oppgaven å se elg etter elg, som perler på ei snor, passere bak låven. Ikke rart han remjet og skreik det han var kar om for å varsle sin matmor Tuss, som selvsikkert satt på post med elg-garanti, uten å se en eneste elg. 

Elgene sprang så sauebjellene klang og kyrne spratt. Det var rett og slett et forrykende, dyre-show for de som stod på orkesterplass høgt i lia. Kyrne sprang den ene veien, elgen den andre. Det gikk nesten i ball hvem som var hva. Troll var fortvilet, da bestefar kom og berget han innendørs, så han skulle slippe dette nedverdigende synet. 

Roy hadde nå gnagd ned bjørkeriset og var desperat etter mere mat, så han måtte bare slippes løs på jakt etter en matpakke og holdt nesten like høyt tempo som rømmende elg. 

Alle lusket seg ned fra li og hei. Her var intet mer i levende live å hente. Elgene ble sist sett med kurs for banken. Elg-banken. Det sikreste stedet en elg kan være. Ugjennomtrengelig. Bombesikkert. Bevoktet. 

Men de skal ikke føle seg for trygge. Vi har nemlig oppdaget medisin mot trykkende elg. Gutta Krutt. Vårt eget Sweat Team. Send dem inn og det blir tøm og røm. 

I dag er en sånn dag som nesten er vanskelig å skrive om. Ihvertfall i kreative og humoristiske ordelag. Og skribenten er litt trøtt og sliten allerede før klokka åtte på kvelden. Så i dag blir det bare de harde fakta og i korte vendinger. Skal prøve å få med alle høydepunktene. 

Dagen startet med en fantastisk soloppgang og bare det å “være så heldig” å få sånt med seg, at dagen gryr, setter oss i stemning umiddelbart. Og godfølelsen har vi bært med oss gjennom hele forbanna dagen. 

Halv åtte rullet vi ut, klare for litt jaktmoro. 

Halv ni var første dyret i bakken, en firespirs okse, helt etter læreboka. Ett skudd og ned for telling. Nordli-oksen fikk bestått eksamen i både matematikk og skyteferdigheter. Og at han satt på “familieposten” Nordlisteinen, var jo en ekstra bonus. Det ble kun toppet av at han ikke skjøt i selve steinen…. (ja, det har faktisk skjedd…) Så langt, alt vel. 

Vi brukte et par timer til på å finkjemme hvert et kratt, for å se om vi ikke fikk noe mer av kvota mens vi først var i sving. Sola var slettes ikke tilstedeværende, derimot var det like vått og tett med kratt og blom som ifjor, om ikke mer. Likevel var vi storfornøyde med å gå til pause med 1-0.

Den eneste som ikke var hundre prosent overbevist om at dette var gull, var pensjonisten i bagasjerommet. Han kunne virkelig ikke tro sine egne øyne, at han var henvist til madrass bak i bilen mens vi var ute og jaktet elg. Den her måtte han tygge på. 

Etter slakting, kaffe og baconpause gjorde vi oss klare igjen for nok en gang å bli gjennomvasket. I alle diktaturer fungerer trusler og det virket på jaktlaget i dag. Ingen kaffe før vi har skutt èn til! 

Ikke lenge etterpå hadde vi blitt så kaffetørste, at det ikke var noen vei utenom. Ei kvige blunket med øyevippene, lagde hengeleppe og sa “nei, nei, skyt ikke meg, jeg er ei diger ku og det kommer ei myyyye mindre kvige etter meg” og dermed lot Hestehandler Hansen seg lure og lot henne gå. Men kviga hadde glemt at Rambo Moore Blood satt oppi lia og han, den gamle ringreven lot seg ikke lure. Han fyrte ivei så treflisene føyk og kviga spratt både hit og dit. Men hun innså til slutt at hun faktisk var truffet allerede på første skuddet og at det var Game Over. 

Gammel hundfører satt på orkesterplass like oppi lia, og fikk med seg hele forestillingen. Den var nesten verdt å betale for. Elg kom. Elg ble beskutt. Elg ble truffet. Elg løp lett ustø mot skytter. Skytter skjøt igjen. Stubbe ble truffet. Treflisene sprutet. Elg ble redd da den ble pepret med bjørkeflis. Elg sprang motsatt vei. Elg ble beskutt igjen. Elg innså at den nå var død og det bare var å legge seg ned og vente på ambulansen.

Som sagt, en forestilling. Bare popcornet manglet. 

Nå gjenstod bare dagens siste oppgave, å kle av elgen. Men før det, en liten premie: Omtrent en halv kopp kaffe per mann i The Bu. 

Og i morgen venter 18 grader, bikinivær sies det. Skal bli gøy!

Like oppspilte og forventningsfulle som seksåringer på sin aller første skoledag, samlet Bomskudd-gjengen seg i Bua, på årets første jaktdag. Og nokså likt med en gjennomsnittlig førsteklasse, fant du alle karakterene her. 

Du fant Skravlebøttene som overdøvet de andre (Det er de som motiverer læreren til foreldresamtaler allerede i uke 2). Et par Kvikkaser som brukte gardinsnora til panneband og hang i gardinene før læreren fikk sukk for seg (De som får melding med hjem første dagen og henvises til time på BUP). Og de som satt Musestille i en krok (Disse får et kinderegg med foreldresamtale, time på BUP OG uanmeldt hjemmebesøk av Barnevernstjenesten for å “veilede til en bedre foreldrerolle”).

Sist men absolutt ikke minst, så fant du den eneste ene som hadde tatt med et farlig og ulovlig leketøy med hjemmefra. Og som bare hadde ventet på det rette øyeblikket for å kunne dra den opp av sekken og ikke så lite stolt vise den fram for klassen sin. I det halvdunkle morralyset glinset det i blankt, nykvesset stål da den ømt ble trukket ut av den kullsorte sliren. Det hjalp på stemningen at den var en god halvmeter lang. 

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

En Rambo-kniv. Rambo var altså gjenfunnet her i dalføret og det skulle spilles inn en sjette Rambo-film, hvem skulle trodd det. Aktuelle titler kunne man bare velge og vrake i. The Jungle. Jungle Blood. The Vræl. First Vræl. Last Vræl. The Klikk. First Klikk. Last Klikk. Herr Klikk. Som sagt, her fantes nok å velge i til å fylle flere kvelder på Netflix. 

Læreren og Assistenten prøvde etterhvert å lede samtalen over på det faglige som i dag handlet om å finne og skyte en elg. Hvor skulle dette foregå, hadde Klassen noen tanker om det? Og nøyaktig som i de aller fleste klasserom, når læreren stiller et spørsmål, så blir det veldig stille. Alle pirket med nysmurte skotupper nedi grusen og prøvde å unngå lærerens skarpe blikk. 

Diktatur er en undervurdert styringsform og i jaktlags-sammenheng fungerer den mistenkelig bra. Det er bare å bestemme og så peke ut noen. Det ble bestemt terreng og område og hvor det skulle drives og så skulle det fordeles poster og hvem som skulle gå. 

Gammel og senil hundefører som motvillig var under midlertidig omskolering til postjeger denne sesongen, syntes det ikke var mer enn å forvente at den nye, unge, Wannabe-hundeføreren skulle få føle på den samme gleden og lykkefølelsen av å slite seg med bandhund gjennom et ugjestmildt område bestående av kratt og blaut vassmyr. Den samme følelsen som hun selv hadde følt på gjennom sine femogtjue år som hundefører. I det samme, jævla krattet og den samme blaute synkemyra.  

Og som det så ofte skjer også i skoleklassene, pekte hun derfor ivrig på Tuss og Troll, som den nye ekvipasjen så kjærlig var blitt døpt. Troll var enig i alt, bare han snart slapp ut av denne kjedelige Bua og Tuss var lykkelig enig med Troll. 

Læreren gav en siste repetisjon av dagens lovlige kvote, som bestod av 11 dyr, hvorav ingen kyr. Læreren visste godt at telling, hoderegning og matematiske formler ikke var Klassens styrke. Gjennom årenes løp hadde det meste vært gjort feil. Det var skutt ku istedet for kvige, kvige istedet for kalv, ku for okse, okse for ku, kalv for okse, deretter samme kalv for kvige, før det endte med at den likevel var kalv. Nesten ingen hadde noensinne felt en kvige. Ikke i bevisst tilstand ihvertfall. Han foldet sine hender, satset på at innsatsen i KRL hadde vært bedre og at den Hellige Treeninghet ville holde sin hånd over det som snart skulle foregå. 

Nå dro Klassen ut på skoletur og det ville bli spennende å se hvem som hadde husket alt vi nå hadde lært. Om noen. 

Alle kom seg i post og med noen små justeringer for å unngå å skyte hverandre, senket roen seg over skog og fedreland. 

Nå skulle gåerne opp til eksamen i Geografi. De skulle ta seg fra A til B, krysse elver på riktige steder, runde spesielle hauger, følge elvas sinnsyke svingninger hit og dit, vite hvor den andre var til enhver tid, gjennomføre alt like synkront som OL-vinnerne i synkronsvømming og samtidig finne elg, drive dem framover og aldeles ikke slippe elg feil vei. Etter litt korrigeringer i startfasen, kom de seg i siget framover. 

Etter mye stillhet og lang venting, kom det beskjed om ei ku med kalv som trakk sideveis ut fra drevet. Et par poster fantes i den retninga og de ble bedt om å skjerpe sansene. Kretslaget i synkron elgdriving fortsatte framover og etter ny stillhet dukket ei ny ku med kalv opp på arenaen. 

Gammel, senil hundefører så den komme joggende urolig oppover elveskogen. Den passerte etterhvert linja i joggefart og det var ikke god skuddsjans mot kalven, så den fikk passere. 

Hesteløfter Hansen var siste utpost men elgen gjorde et par finter og fordampet deretter på mystisk vis. Søkk borte ble den. Optimistene tenkte at den nå bare ville stå rolig og musestille i krattet og bare tenke seg om, mens den i virkelighetens verden vasset stille over elva, forserte et kratt til og passerte like bak Senil hundeførers parkerte bil, med parkert, pensjonert elghund i. Kun sauenes plutselige klirring i bjeller, kunne avsløre hvor ferden gikk. 

Læreren samlet Klassen igjen, alle hadde bestått ett fag, noen i Geografi, noen i Biologi og artskunnskap og Elgen hadde tatt sølvmerke i Hinderløype. 

Tenker det strømmer på med gamle minner nå, hæ? 

I 2009 hadde vi fortsatt lagstelt og som enhver kan se, måtte det i praksis et helt lag til for å klare å stramme det opp. Lagsteltet er altså det slappe sirkusteltet som kan skimtes i bakgrunnen, bak damp fra varmgang i dekkene og gammel boxer-eksos…. 

Bomskudd-gjengen var ganske lei av å fryse i sirkuset og også ganske lei av å stable det på beina etter hvert snøfall. Og er det noe vi har her i nord, så er det jo sny og dritt og de kom tett, snybygene, utover høsten. Ingen ville være førstemann om morran og det var nødvendig med militær eksersis og liste over hvem som hadde fyringsvakt. 

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Idèen om et permanent telt hadde altså bygd seg opp i takt med frustrasjonene over å bokstavelig talt sitte med “hue i taket” (gjelder alle de andre men ikke Jegerfrua som er knapt enseksti i strekkbenk).

25.september 2010 flytta Bomskudd inn i nybygget. Borte var sirkusteltet men det viste seg å være de samme dyrene i manesjen, pluss noen til.

En stor vedfyringsovn beregnet på et middels stort forsamlingshus og ei dør så lita at den sannsynligvis måtte være laget på mål etter dalens gamle samiske tradisjoner, sørget for god og velfortjent varme. Opptining av frosne postjegere og tørking av våte klær og mannskap førte til en salig blanding av surrøykte ull-læsta og våt hund. Steikeosen fra baconfettet lå så tjukt i lufta at om man åpna kjeften for mye så blei man mett. Ifølge enkelte upålitelige kilder fylte den til tider hele dalføret og man så ikke elgen for bare baconfett. 

Bua viste seg å være et godt sted å være. Det eneste problemet var at den var så god at det i takt med bygenes økende styrke og dagene som gikk, viste seg vanskeligere og vanskeligere å få jaktlaget ut av døra igjen. 

Også skogens ville dyr la sin elsk på Bua og tok den i bruk som helårsbolig. Den klatret rundt i veggene og drev hundene fra sans og samling. Det hendte seg også at en og annen jeger også fikk seg et lite sjokk, når den glimtet til og viste seg i siluett med store rovdyrtenner. Når jaktlaget endelig var ute av døra igjen, kunne Røyskatta meske seg med gjenglemte matpakker og andre eiendeler, som feks dyrekjøpt svinefett.

What happens in The Bu, stays in The Bu. Ja, la oss iallefall late som det. I det øyeblikket du ydmykt bøyer nakken og entrer det aller helligste, kan du være sikker på èn ting. Skjer det noe som er verdt å skrive om, så havner det her. På denne bloggen. 

Da ses vi i morgen tidlig, med full oppakning. Opplagte, uthvilte, fulladete, topptrente, steinsterke, kondistrente, innskutte og humørfylte. 

Iallefall første morran.