Tenker det strømmer på med gamle minner nå, hæ?
I 2009 hadde vi fortsatt lagstelt og som enhver kan se, måtte det i praksis et helt lag til for å klare å stramme det opp. Lagsteltet er altså det slappe sirkusteltet som kan skimtes i bakgrunnen, bak damp fra varmgang i dekkene og gammel boxer-eksos….
Bomskudd-gjengen var ganske lei av å fryse i sirkuset og også ganske lei av å stable det på beina etter hvert snøfall. Og er det noe vi har her i nord, så er det jo sny og dritt og de kom tett, snybygene, utover høsten. Ingen ville være førstemann om morran og det var nødvendig med militær eksersis og liste over hvem som hadde fyringsvakt.
Idèen om et permanent telt hadde altså bygd seg opp i takt med frustrasjonene over å bokstavelig talt sitte med “hue i taket” (gjelder alle de andre men ikke Jegerfrua som er knapt enseksti i strekkbenk).
25.september 2010 flytta Bomskudd inn i nybygget. Borte var sirkusteltet men det viste seg å være de samme dyrene i manesjen, pluss noen til.
En stor vedfyringsovn beregnet på et middels stort forsamlingshus og ei dør så lita at den sannsynligvis måtte være laget på mål etter dalens gamle samiske tradisjoner, sørget for god og velfortjent varme. Opptining av frosne postjegere og tørking av våte klær og mannskap førte til en salig blanding av surrøykte ull-læsta og våt hund. Steikeosen fra baconfettet lå så tjukt i lufta at om man åpna kjeften for mye så blei man mett. Ifølge enkelte upålitelige kilder fylte den til tider hele dalføret og man så ikke elgen for bare baconfett.
Bua viste seg å være et godt sted å være. Det eneste problemet var at den var så god at det i takt med bygenes økende styrke og dagene som gikk, viste seg vanskeligere og vanskeligere å få jaktlaget ut av døra igjen.
Også skogens ville dyr la sin elsk på Bua og tok den i bruk som helårsbolig. Den klatret rundt i veggene og drev hundene fra sans og samling. Det hendte seg også at en og annen jeger også fikk seg et lite sjokk, når den glimtet til og viste seg i siluett med store rovdyrtenner. Når jaktlaget endelig var ute av døra igjen, kunne Røyskatta meske seg med gjenglemte matpakker og andre eiendeler, som feks dyrekjøpt svinefett.
What happens in The Bu, stays in The Bu. Ja, la oss iallefall late som det. I det øyeblikket du ydmykt bøyer nakken og entrer det aller helligste, kan du være sikker på èn ting. Skjer det noe som er verdt å skrive om, så havner det her. På denne bloggen.
Da ses vi i morgen tidlig, med full oppakning. Opplagte, uthvilte, fulladete, topptrente, steinsterke, kondistrente, innskutte og humørfylte.
Iallefall første morran.
