Koronaåret har ført til mye rart og mange har begynt med mye rart. Jeg har også begynt med noe jeg ikke kan. For mye ufrivillig fritid. Høst og etter hvert innetid. Jakten på ro i sjela.
Så jeg begynte å strikke.
Ja, du leste rett. Strikke, som med to pinner og et garnnøste. Strikking framstår for meg som det ultimate uttrykk for indre ro og balanse. Jeg har alltid ønsket å være hun der dama, som satt med langt, brunt hår i sofakroken og strikket rolig. Men jeg har aldri vært i nærheten.
Med kort, stritt hår, rødt, lilla, svart eller blondert (gud forby), en utålmodighet større enn Eiffeltårnet og et innebygd tempo som en virvelvind, er det en komisk selvmotsigelse. Jeg har prøvd før, det skal sies. Jeg kan faktisk strikke, det lærte jeg hjemme.
Jeg har altså produsert lyseblå leggvarmere som 12-åring, fordi vi hadde skolekonsert med noen kule dansere som hadde to meter leggvarmere, mine ble tjue cent, da syntes jeg de var lang nok. Deretter begynte jeg på en genser, men den ble til en vest, da jeg ikke orket tanken på å strikke to armer. Fortsatt rundt tolv-tretten år.
I niende klasse kom jeg av med en en hel genser, med to armer (wow!) og v-hals. Den var knall gul med svart stripe. Jeg var umåtelig stolt. Denne skulle jeg bruke til den svarte ridebuksen min, når jeg hestet rundt. Var på ridestevne med den og deltok i terrengritt. Men ble deretter tilsvarende skuffet da min kjære mor hadde vandalisert den i sitt prosjekt å utforske datidens vaskemaskiner med ullvask. Og krympet den til størrelse 2 år, i tovet utgave. Gudene vet hva hun tenkte på. Kunne hun ikke bare holdt seg til en bøtte med vann. Tenkte jeg.
Men jeg gav ikke helt opp. Med gult og svart restegarn og mitt aller første tantebarn, der jeg også ble utpekt som gudmor, begynte jeg på barnegenser størrelse ca 2 år. (Ikke den som hadde hengt til tørk i solveggen, i håp om at den skulle utvides på magisk vis til en femtenåring). I overmot la jeg også i gang med eget design, navnet skulle strikkes nedover, framme på bolen. Mulig jeg kom i en alder, der andre interesser overtok, for eksempel ble strikking byttet ut med drikking, men den ble altså et uferdig prosjekt. Den ble gjenfunnet da vi ryddet vårt barndomshjem for tre år siden. Med ny besiktigelse og bedre kunnskap om en toårings barns anatomi, var det like greit at den ikke ble ferdig, da tantebarnet mitt viste seg å være rimelig velskapt og normalt utviklet. Ingen unormalt lang og smal overkropp, med andre ord. Og vi hadde heller ingen flere i familien som har navn som slutter på ORTEN, så den var vanskelig å ferdigstille. (Og må fortsatt ha to armer)
Akkurat inn i tyveårene, med kjærest og tro på livslang kjærlighet, skulle ingenting være uprøvd. Da den utkårede i et øyeblikk av vindusshopping i Harstad, pekte på VM-genseren (tror det var 91), så jeg mitt snitt til både å imponere med framtidige husmorskills OG strikke inn mine hårstrå, noe som var et kjent triks på datiden for å beholde kjærligheten. Jeg kom ikke lenger enn til midt på bolen, da hadde jeg allerede tøyd min tålmodighet med å rekke opp og begynne på nytt fjorten ganger. Alt jeg ville var å knekke pinnene og tenne på garnet. Han fikk aldri genseren med mine hår i og etter det skulle jeg ikke sette mine føtter i en strikkepinne. Uten at jeg vet så mye om den direkte årsakssammenhengen kan jeg fortelle at vi ble skilt i 2009.
Men så fikk jeg en datter og hun var som sin mamma en heste-elsker. Og jeg ville gjerne være denne gode mora og få til denne hestegenseren, med et stort hestehode framme, der manen, altså hestens hår, var strikket i pelsgarn, sånn at den virkelig hadde hår. Siden jeg nå hadde erfaring nok til å forstå at mine strikkeprosjekter neppe ble ferdig på et halvår, la jeg inn ekstra mye slakk og gikk for størrelse 6 år til en fireåring. Det er tross alt mye raskere med små barnestørrelser enn store herrestørrelser (Jeg vil i etterkant anbefale alle med dårlige strikkeskills å kun vurdere en kjæreste i størrelse medium). Og å strikke rett fram med to farger er enklere enn djevelens mønsterstrikk fra Dale som lager en ny rutine for hver jævla omgang.
Lille hestejenta hadde også fått seg en liten bror. Det er mulig at jeg ikke hadde lagt inn rom for hvor krevende det var å være tobarnsmor og med så mye ledig tid (! Gikk jo bare hjemme i permisjon, vettu) begynte jeg i permisjonstida med et ti vekttalls samlingsbasert studie på universitetet og hadde både hund og hest, var aktiv i en håndfull styreverv og var trener en gang i uka, i tillegg til denne gubben da. I min gjernign som mor har jeg alltid trodd at barna takler livet best hvis man også lærer å takle skuffelser, og det ble ingen hestegenser. Jeg klarte akkurat å unngå pinnebrekk og garnbrann.
Ser ut for at dattera tross alt har klart seg greit, hun er både universitetsutdannet og har jobb og greier. Så begynte HUN å strikke genser. Jeg nevnte ikke, klok av skade, det strikkepennal-prosjektet som hennes gode bestemor min mor, hadde initiert en gang da hun syntes det var passende at pikebarnet lærte seg nødvendigheter for framtiden. Jeg stod klar for å være krisepsykolog og vise forståelse når det dyre garnet måtte gis videre til loppemarked. Der hadde jeg jo et hav av erfaring. Og så! Tror du ikke hun kom i mål, både med den genseren og mere til. Det begynte å komme myke pakker under treet. Du verden. Jeg var sjokkert. Og imponert. Tenk at til tross for så mye genetisk motstand gjennom generasjoner, så kan altså koden knekkes. Dette måtte være et gen fra motsatt kant av familietreet hennes. Ikke at jeg husker å ha sett mye garn og pinner der heller. Jeg ble helt i villrede.
Inspirert av tidens strikkebølge, der enhver ungjente klirret ivei med pinnene på instagram, og med et sug inni meg om å bryte denne barrieren og lykkes, fattet jeg nytt mot. Jeg trengte å kjenne på følelsen av å lykkes igjen, med hva som helst. Og nå var tanken modnet, jeg skulle strikke meg den genseren, om det så ble det siste jeg gjorde.
Jeg hadde gått mange runder med meg selv, for ikke å krasjlande. Men jeg var også klar for at skuffelsen kunne ligge litt framme i løypa. Jeg ønsket meg Villmarksgenseren med hundelabber på. Og jeg ville gjøre den selv. I farger ingen andre hadde valgt (og jeg susa mye rundt på nettet, skal vite).
Litt uti oktober kom et gløtt i koronatida, såpass at jeg turte å bevege meg til garnbutikkene på Finnsnes. Amfi framstår som regel som en prøvelse uansett årstid og smittetrykk. Strategien var å puste sakte og med magen, for enhver motbakke som måtte dukke opp allerede der.
Den første hindringen var at fargene jeg ønsket meg ikke fantes i det garnet på den første butikken, den som ikke er på amfi. Over på plan B som var å gå på amfi. De hadde heller ikke fargene. Plan C var å velge en annen garntype og da oppdaget jeg mengden av garn og garntyper. Holy Lord!
Heldigvis fikk jeg god hjelp av en tydeligvis erfaren dame, som bare pekte ut hva jeg kunne bruke og deretter var det bare å boltre seg i fargevalg. På tjue år, så har noe skjedd på strikkefronten, for da jeg ba om pinner, fikk jeg valg mellom «metall, tre eller bambus?» Hæ? For ikke å gjøre dette også til en vanskelig sak, valgte jeg det jeg kjente fra før, nemlig metall. Da jeg slo til med humoren min og sa til damen «Jeg tar metall for de er kanskje ikke så lette å knekke, he he» (orket ikke nevne at trepinner veldig fort kunne få rakettfart inn i ovnen), så gikk det opp for meg at hun ikke hadde humor og heller ikke kjente meg, så hun svarte at dette var solide pinner så det brukte ikke være et problem (og ergo ingen reklamasjonsrett). Hun tenkte sikkert sitt om rare dyr i Arken, da jeg gikk.
Hjem dro jeg, med garnpose og nesten en tusenlapp fattigere, men snart rik på nye opplevelser. Det var jeg nokså overbevist om. Akkurat som da jeg gikk på en smell i 2011, turte jeg ikke fortelle en sjel hva jeg holdt på med. Jeg var redd for imaget mitt, det var nå èn ting. Men mest var jeg redd for fiaskoen som lurte rundt hjørnet, så det var best å holde kjeft. Men aller mest redd, var mannen. Han har aldri sett meg med så mye som en pinne og han har hørt mine tydelig statement om strikking og hvor ille det kan gå. Og så vet han godt hvor utålmodig jeg er. Han fryktet svarte skyer over hodet mitt og det som verre var.
I stedet fikk han ei kjerring smørblid og myk som et garnnøste (og sånne kjerringer kan man jo nyte godt av, det vet alle gifte menn). Kjerringa selv, hun har kjent på strikkemanien og latt seg rive med. Stolt over å ha produsert 1 HEL genser helt uten breakdown. Til tross for ganske mange tilbakerekkinger, noen tellefeil og regnefeil og gud vet hva, en bommert med lengden på armene men bedre med litt lange armer enn for korte og en hals som kanskje er litt vid, men den flittige rekker vel den opp og strikker den strammere. Foreløpig lever jeg godt med den og har nesten ikke tatt den av meg om natta engang.
Neste genser i andre farger er allerede bestemt men før det skulle det bli både lue, votter og sokker. Lua ble startet både en og to og tre, fire ganger, ble ikke overbevist om at størrelsen ble rett og selvsagt hadde jeg nå gått over fra å følge en oppskrift slavisk, det skulle jo ikke mere til, så det ble en helt egen utgave, men hvor vanskelig kan nå det være, sånn egentlig.
Gikk tom for garnfargen sånn midtveis, fikk omsider tak i samme bare i en annen batch, da ble det litt krøll i hodet mitt om å rekke opp og begynne på nytt eller ikke, har strevd litt med pinnestørrelser og fått tak i nye pinner, og nå ligger den der borte på sofakanten og stirrer olmt på meg og det har den gjort i tre-fire uker. Nå har jeg skyldt på jula men den er definitivt over nå, bare å kaste ut glitter og glam snarest.
Det er jo ikke sikkert at strikking er noe jeg skal holde så veldig mye på med, men det var i alle fall veldig godt å få ferdig den genseren som jeg så inderlig ønsket meg. Dere trenger ikke legge inn bestillingsprosjekter hos meg, ikke denne uka i alle fall. Men symbolverdien den har, når jeg har den på meg, er varmere enn selve ulla.
Fra mandag er det tilbake til hverdagen og virkeligheten igjen, etter en lang og nokså god juleferie, det har jeg unt meg og mine. Og kanskje, bare kanskje, skal jeg strikke igjen, for vi har jo fortsatt hele vinteren igjen og det er godt med en varm og god lue. Men jeg lover absolutt ingenting.