Men dypt der inne i skogen, innpakket i all denne idyllen, lå det uhorvelige grusomheter på lur, et skrekkvelde som ingen hadde fantasi nok til å forestille seg.
Jaktlaget kunne ikke ane at uhyggen snart skulle slå til, midt i blant dem. Når de minst ante det, skulle en av dem snart bli merket for livet. Jegeren i tjueåra, la oss for enkelhets skyld kalle hen for Andy, for et navn må jo superhelten ha, var lykkelig uvitende.
La oss spole rett over alt det kjedsommelige og trivielle. Glem oppmøtekaoset, kaffeslabberaset i Bua, den langtekkelige og nøyaktige planleggingen av dagens aksjon ned til den minste detalj, de lydhøre jegerne som i respekt for jaktleder utfører hver minste ordre uten å kny og som lister seg stille inn på sin post der de blir sittende årvåkne og heltente, men uten et ord til Oh Store Leder kaller undersåttene sine tilbake til lunsj i Bua.
Andy var i samme glade liga som de andre. Hen hoppet glad og lett over hver en tue, og gledet seg som et barn til å sitte på post og bli solbrent og knottbitt. Hens store mål for dagen var å se elgen i hvitøyet. Et lett gjenkjennelig dyr. Stort og langbeint med digre nesebor. Tilnærmet alle sorter elg var lovlig på kvota så den vanskelige delen med å kjønns- og aldersbestemme kunne man glatt hoppe over, noe Andy ikke var helt ukjent med. Elg er elg. Det var kun litt fintelling av gevirtakker som kunne bli en hump i veien, men man kunne alltids be om tilgivelse, hadde Andy erfart. Elg kom til å bli elg.
Nå spoler vi også over alt det andre som skjedde, det som faktisk omhandler elgjakt.
Best som han satt der, rødkinnet uten faktor og riflebekledd, ble hen var at noe ondt stirret på hen. Andy kikket seg nervøst rundt uten å se verken Bjørn, Jerv eller Ulv, men følelsen av å bli beglodd gav seg ikke. Andy brukte kikkerten for å se seg rundt. Og der, rett foran han, nærmere enn børseløpets munning, gjemt blant gress og strå klatret den seg nærmere, steg for steg, millimeter for millimeter.
Gresshoppa. The Grass Hopp. Et stort, grønt, kjøttetende monster, flere meter lang. Den klatret opp et strå, den datt ned. Den klatret opp igjen – og den datt ned. Nærmere og nærmere kom den. Andy frøs til, det var uhyggelig. Hen klarte ikke røre seg, klarte ikke skrike om hjelp. Hen stirret inn i et udyr som hen senere på dagen skjelvende beskrev som “en Alien med sæks aua og djævelske teinner” (eller sagt på bokmål: En mindre tiltrekkende skapning med mørke øyne og nylig blekede tenner). Andy opplevde å bli jaktet på!
All sin bevæpning til tross, Andy klarte ikke forsvare seg. Hen kunne slått etter den med sin rette høyre, gitt den en venstre hook og en uppercut. Hen kunne veivet til den med kikkerten, grepet etter kniven i beltet og knivstukket den, hen kunne brukt bukspretteren. Hen kunne klappet den flat med mobilen, stukket den med pølsespydet, banket den med sjokoladeplaten. Hen kunne kvalt den med radioledningen og fyrt bål med den. Hen kunne lokket den med matpakken, fanget den i termokoppen, kokt den i termosen. Hen kunne hylt og freset og kalt den stygge ord. Men hen var sjanseløs. Hen greide ikke tenke klart, frykten holdt sin iskalde klo over fornuft og handlekraft, hjernen var alene. Et maktspill var i ferd med å ende i Kill Buljo.
Like før gresshoppa la an siste støt mot Andy, kom hen til seg selv. Han rakk akkurat å tenke “Kjæm du nærmar no så skyt eg” (på søring: “Jeg ringer politiet”), så lød det i ørepluggen: Drevet er over, vi møtes i Bua! Andy sopte med seg alt han eide og kom seg til bilen og i sikkerhet. Det tok flere timer før Andy klarte å dele denne vonde opplevelsen med sine jaktkamerater. Litt etter litt gikk det hull på verkebyllen og hen var tydelig rørt over den varmen og omtanken som ble vist, da han åpnet sitt indre.
Det endelige beviset på at jaktlaget trodde på Andy, var da de ryddet plass på låven til å henge gresshoppa ved siden av kalven som var skutt dagen før.
That`s what friends are for.
