I hus og heim har den årlige komedien utspilt seg – en panisk elgjeger som i alt for siste liten kaver rundt og leter etter jaktradio, hansker, posteringspose og kniv. Få timer før han skal stå rett for jaktleder, skyldes det glatt på kjerring, unger og bikkje for å ha rota bort utstyret fra i fjor. Den snille konemor leter fram de forsvunne elementer mens hun nynner “hvor er buksa mi, hvor er skjorta mi, hvor er munnspillet mitt med fire toner i…”
I jaktlaget vet vi vel alle hvordan det funker. Noen har alltid glemt noe og noen har ikke husket å lade alt. Det viser seg også at noen har glemt å stille vekkerklokka….. Alle og ingen har tatt fullt ansvar og vi manglet både vann og en kobling til gassen, så det drikkes medbrakt kaffe, vi håper den er fra i år og kokt på vann.
Det er nok mangelen på nykokt kaffe fra storkjelen som gjør at vi rett og slett bare må gå ut på jakt. Med nydelig vær er det heller ingen grunn til å sitte inne å glo i spindelvevet og drage gamle vitser fra i fjor.
Min første post kan neppe sies å være en favoritt. Mellaskogen. Jeg blir på forhånd trøstet med at det er høgd der, så nå skal det være bra. Mellaskogen har i alle mine år vært en pensjonistpost. Der man plasserer folk med rullator eller de som er storveies fornøyd med å SE elg. Det er strategisk, javisst, absolutt! Alle vet at elgen krysser akkurat der, på et smalt område. Et skikkelig veikryss. Men det er nettopp der problemet er i mine ører: Vei. Man sitter nærmest i veigrøfta, iallefall ikke mange meter ifra. Greit at vi ikke snakker E6, vi er på bygda men…..
…..Men, det er førsta morran, første dagen og jeg har lovet meg selv å være lydig og grei, iallefall den første dagen. Og når jeg ikke skal gå som hundefører så kan jeg egentlig sitte nesten hvor som helst. Alt er like tragisk. (Litt sutring må være lov)
Bilen parkeres med den andre pensjonisten baki. Vill ser på meg igjen og lurer på om jeg har glemt han. Slapp av, sier jeg, vi skal snart være ferdige her og skal flyttes på annen post etterpå, der kan du kanskje være med meg ut.
Jeg rigger meg på stolsekk, tenker ut alle mulige scenarioer, trygge skytetretninger og innser at her skal jeg jammen både ha flaks og være dyktig. Men kanskje jeg iallefall får SE elg. Eller det kan vise seg at jeg har både flaks og er dyktig. Ha ha!
Femti minutter etterpå legges alle illusjoner død. En jeger har skutt på en kalv og det blir et ettersøk. Det er jo akkurat sånt som kan skje men det er jo litt ekstra kjipt å starte på den måten. Og nå er det ilddåpen for den ferske ekvipasjen. Laget hadde vel håpet å få varmet opp hunden litegrann før han virkelig må prestere, men nå er det bare å hoppe i det.
Nå er plutselig Mellaskogen enda mer supersentral enn ellers. Påskytinga er såpass nært at dyrene godt kan presses ut og ned her. Kalven blir observert av flere så det tegner seg et bilde av at her må man trå varsomt og observere godt. Den har ingen åpenbare, synlige skader, så vill og uhemmet skyting blir det iallefall ikke. Jeg må derfor bli på min post, men flytter meg direkte i veikanten oppå en bakketopp, sånn at jeg kan ha visuell kontroll med flere punkter der dyr kan komme flygende under press. Børsa legger jeg bak sekken ned mot grøfta, så den ikke skal være så synlig.
Der blir jeg sittende, i dagesvis. Jeg har ikke hatt det så sosialt siden før Covid. Nabolaget hilser, det stopper både kjente og ukjente. Italienske og franske bobilturister som på grunn av stengt nasjonal turistvei ufrivillig blir ledet gjennom bygde-Senja, får seg et lite kultursjokk og slakker ned farta, der jeg sitter i orange og grønn camo med antenner og ledninger (og gevær). Det er en Mc-dude som jeg først blir litt wow`et av at han nikker og hilser men oppdager seinere at han er en jeg kjenner godt så det var jo ikke så rart likevel. Og det er en voksen fyr som jeg egentlig ikke kjenner men veit hvem er, husker bare ikke fra hvor, han kommer forbi i slarkete fart på rulleski, fram og tilbake, gud vet om han trener intervaller eller hva men har har iallefall vannvittig mange stavtak forbi meg, og etter runde nummer fjorten slutter jeg å heie på han. Håper han får fart på stavene om elgen kommer. Det er en firhjuling, en vei-inspektør, en gammel Ørn, nok en gammel jeger og gud veit ikke hvem. Som sagt, supersosialt!
Og alle de som ikke kjenner meg eller ikke stopper for å slå av en prat, tenker nok sitt om de der forbanna vei-jegerne som fan ikke gidder å gå en meter!! Burde søke Statens Vegvesen om et eget skilt, der jeg sitter.
Hvordan gikk det med ettersøket, spør du?
Joda, etter runde på runde, kontrollsøk etter kontrollsøk, mye grundig jobbing, mye tenking, nye undersøkelser av alle muligheter og dag etter dag der oppe i skauen, så var konklusjonen bom og et friskt dyr.
Da var det bare å starte om igjen.
