Jegerfrue lever jo slettes ikke av å være jegerfrue – hvem faen kan leve av det? Nei, det er nok det harde livet som gründer og “hotellfrue” som skal gi smør på stompen. Ikke for at det smørlaget har vært så tjukt akkurat – det har vært flest måneder med å tygge på den harde skorpa, sånn billedlig talt, der man egentlig var mest glad for at man tross alt hadde en skalk å gnage på. 

Å være i oppstartsfasen av egen bedrift, har aldri vært kjent for å være for de sarte sjeler eller for dem som synes livet er verdiløst hvis de ikke kan ha langhelg hver helg. Man må vel heller ha en eller annen diagnose for å kaste seg ut i det. Arbeidssky må man ikke være, det er helt sikkert.

I juni 2018 var jeg i gang. Med tre medeiere, åpnet vi hotelldøren og deretter rullet ballen.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg har mange ganger spekulert i hvorfor jeg vil meg selv så ondt som dette. Å drive helårs turistbedrift er ingen frøkensport. Men aldri har jeg vært i tvil om at jeg kom til å få det til. Markedet var der, på en av verdens vakreste øyer, i den billedskjønne nordnorgebygda. 

Men så kom Corona. En knøttliten, asiatisk virusfaen med dødelig kraft. Og det å være eier av og drive sin egen bedrift midt oppi denne krisen, skal jeg forsøke å gi deg en framstilling av her. Bli med meg på fjelltur! 

Du vet om denne fjelltoppen som er tung og vanskelig å bestige. Den er ikke umulig, men det er såpass at veldig få gidder å legge i vei. Nå har du bestemt deg for at dit skal du. Det ser ikke sååå langt ut. Og heller ikke så bratt. Herfra. Du har sett mange andre som har klart å komme seg på den toppen før deg, og det er innihælvette instagramvennlig utsikt derfra. Om du så skal krype den siste biten, så skal du opp!

Med halvdårlig kondis, et vrangt kne og passe høydeskrekk legger du ivei. Du knipset et mobilbilde av kartet før du gikk og har lest en slags turbeskrivelse i ei bok på forhånd. Ikke tok du med deg varm ullgenser og matpakken består av en sjokoladeplate. Vannflaska glemte du i bilen. Og etter den først kilometer`n på skogsbilvei ser du at du har 48% strøm på mobilen. Men det er jo ikke så langt og været er godt. Nå er det deilig å være på tur! Du er endelig i gang og du nyter det! 

Når du har forlatt skogsveien, fortsetter du på en smalere sti og nå begynner det å gå mer oppover. Etter en stund kjenner du at allerede du er litt mer andpusten, enn du hadde tenkt på forhånd. Du åpner litt på jakka og drikker litt vann i en bekk, og bestemmer deg for å slå litt av på tempoet – det er nok best å spare på kreftene. Men snart er du oppe på en slags kolle, der blir det nok litt utsikt og du ser jo at du nærmer deg. 

Oppe på kollen kjenner du hjertet synke litt i deg. Kollen var ikke en del av fjellet, men en egen liten topp lenge før. Så du må nedover igjen bak kollen, før terrenget på nytt stiger. Du tar deg knapt nok tid til å nyte litt av utsikten her, for du er så innbitt på den toppen. Men noen minutters pustepause, gir deg friskt pågangsmot, så du legger ivei. Du har til nå hatt på gps og har bare 25 % strøm, så du slår av alt. Trenger det ikke nå. 

Nedover kollen må du gjennom et plantefelt og mye tett vegetasjon. Du ser knapt hvor stien går og det er grusomt irriterende med de der greinene som slår deg i trynet. Etter flere smekk fra grantrærne begynner du å bli litt gretten inni deg, men du vet at det blir bedre, så det er bare å holde ut. Snart kommer du ut i åpnere terreng igjen. 

Nede i dalen er terrenget flatere men det er også bløtere. Der du først trodde du skulle få en lett del på det flate partiet, ender det nå med at du står og studerer omveier og hvordan du kan sikksakke deg mest mulig tørrskodd over. Tida går og du må til slutt bare ta et valg. Hvor galt kan det gå, liksom. 

Det blir en lang omvei og mange fram- og tilbakeganger. Du hopper fra tue til tue og prøver å holde balansen og finne riktig vei. I et tappert forsøk prøver du å få nok fart og spenst i den slitne kroppen din til å gjøre et siste lettbeint hopp over til tørt land igjen, men det ender med et svalestup og påfølgende mageplask i den største og våteste pytten av dem alle. Gjørme var det også der. 

Nå er du ikke bare våt på beina, men stort sett over hele deg. Tanken på hvorfor du gidder å holde på med dette melder seg. Hvorfor snur du bare ikke? 

Du ser for deg at du endelig står på toppen og så karrer du deg ut av gjørmehullet og går videre, mens du funderer på hvorfor du for et øyeblikk siden tenkte noe så idiotisk som å gi deg nå. 

Oppover går det og du får opp temperaturen igjen. Selv om stien er utydelig mange steder, merkingen er borte og du ofte lurer litt på hvor du skal gå, så labber du ufortrødent videre. Du har en ny kolle foran deg og du gleder deg til den. 

På høydedraget kan du se deg tilbake. Langt der nede startet du og du ser at du faktisk har gått nokså langt. Ikke rart du er litt sliten. Det er jammen lengre enn det så ut. Nede i myrpartiet ser du nå at det går en sti hele veien rundt det bløte partiet som du nettopp har studert på nært hold. Jasså, så du kunne faktisk gått tørrskodd rundt. Hadde du bare visst det! Alt hadde blitt enklere da. Men at det nå surkler i skoa får du bare ta med deg som en del av “moroa” underveis. Det kommer iallefall til å bli en bra historie sånn i ettertid. Synd du ikke har det på kamera!

Du er kald på beina så du kommer deg igang igjen. Nok en gang var du ikke så nært toppen som du trodde, men denne gangen er det ikke så mye nedover men mest bortover. Til tross for at terrenget er relativt flatt, så er det forbausende mye stein, men du har iallefall en sti som leder deg på rett vei. Nå er det om å ikke snuble på flat mark, så skal det gå bra. 

Du kjenner godt i lårene at du har gått både oppover og nedover flere ganger i dag og de små musklene i legg og ankler strever for å holde deg i lodd. Selv det å gå rett fram, er ikke så lett som man skulle tro, og nå går det rett fram ganske lenge. Sola står på så det blir passe varmt i toppen. Det gnager i deg sjokoladen og du kaster jakken. Lua beholder du på, for du vet at det er aller viktigst å beskytte hodet mot nedkjøling. Nå er du også veldig tørst av den sjokoladen. 

Det flate partiet er langt og lenger enn langt, men nå stiger terrenget igjen. Godt med litt variasjon og du får mange fine øyeblikk underveis, med glitrende utsikt. Du finner litt vann i en bekk og får slukket tørsten. Nå kjenner du at du for første gang virkelig begynner å nyte turen! NÅ er det deilig, du!

Du vet du går i riktig retning, du vet du er underveis og du har fått nye krefter. Oppover har du gått før, så det vet du at du klarer. Nå har du godt mot igjen og du priser deg lykkelig over at du bestemte deg for endelig å ta dette valget om å gå denne turen, som du har drømt om lenge. Du kjenner i hele deg at du kommer til å klare det – nothing`s gonna stop me now!

Så blir det enda brattere. Stein og ur overalt og du går rolig, mens du passer på å trø på stødige steiner. Av og til gynger en stein under deg og du kjenner et øyblikks angst for at du skal falle, men så får du raskt balansen igjen og flytter beina videre på neste og neste stein. Det er ikke lenger en tydelig sti og det ser ut for å være flere veier opp mot toppen. Her har mange gått før deg. 

Nå tenker du at du må velge smart. Skal du ta den snarveien som går der det ser brattest ut, du med en ennå-ikke-utfordret høydeskrekk, eller skal du velge den løypa som svinger rundt og ser lengre men sikkert ikke så bratt ut? Er du en risikosøker eller en som velger tryggheten? Liker du snarveiene eller er du utholdende nok til en lengre tur? Det du har husket å ta med deg i sekken, kan være avgjørende for veivalget ditt. Er du rustet for en lengre tur – uten matpakke, drikke, varmt tøy og mulighet for en natt i fjellet? Eller skal du satse alt på ett kort, at du utfordrer deg selv og dine egne begrensninger i form av høydeskrekk? Hvor galt kan det gå, liksom. 

Før du får bestemt deg ordentlig, ser du været endre seg. Tåka kommer og du er erfaren nok til å vite at den kommer raskt. Du forstår at det kan bli fatalt å bli værende her. Nå må du reagere hurtig og riktig. Du må sette retrett umiddelbart og bare håpe at du klarer å komme deg langt ned i mer ufarlig terreng. Du setter opp farten og nå hjelper det lite med syre i lår og krampe i leggene. Her er det bare å peise på og håpe det beste. Tåke, regn som blir til snø, vind, dårlig sikt. Nei dette ble jævligere enn du kunne forestilt deg. 

Mest av alt håper du at du overlever – det er jo det aller, aller viktigste. Ikke har du lyst å falle og brekke beinet heller underveis. Og du vil helst unngå å ringe etter hjelp – du får prøve å komme deg ned på egenhånd. 

På turen nedover innser du at du mest sannsynlig må helt tilbake til start igjen. Det er en tung tanke å håndtere, når du var så nærme. Du gjør deg mange tanker. Det været, gitt, den så du ikke komme. 

Og du vet at når du atter er nede igjen, så blir det ennå tyngre å starte på turen oppover, for du har allerede brent mye krutt. Samtidig vet du jo bedre hvor veien går og du vet nå at noen steder kunne du valgt annerledes underveis. Det er lov å evaluere og revurdere sine veivalg. 

Du SKAL oppover igjen, det er brennsikkert. Det kan godt hende at du må vente flere dager på en ny sjanse. Og kanskje må du legge en helt ny plan. Hvis været ikke bedrer seg med det første, så kan du jo ta noen kortere turer. Uansett må du starte fra bånn igjen. 

For OPP, det skal du!