Fire elger stod og hang i krattet nordøst for Gobejàvri.

Dåkker, se der oppe. Kem e det som sitter globær på toppen av Stålekulen? E det han Ståle? 

Næi, din fjåttpeis, han Ståle har ikkje vært der på massevis av år!

Men kem e det da – e det han Hundre Hansen, kanskje? 

Hundre Hansen? Hvem fan er det, du mener sikkert Hansen i Hundre? 

Dåkker ser nå ut som Hansen i Hundre – det er Hundre kilo Hansen, han heter. 

Du, vet du at han løfter hester? Tenk det! Peise sterk fyr! 

Løfter hester, hah! Det skal vi bli to om, sa Storoksen med det lange skjegget. 

 

Da veit eg kem det e, sa Kua. Det er han der Duken. Han som bestandig sitter musestille inni den Duken. Første gang eg såg han, åh dæven kor eg skvatt. Kem der, liksom. Tok meg nesten, men eg lurte han. 

Men sier han aldri nokka, lurte kviga på? 

Jo, når han har sett meg, så hører eg at han sier «E-E-Elg!»

 

De fire elgene gryntet godt en stund over den kommentaren der. 

 

Elgene flyttet blikket lenger inn i dalen. Der var det en skapning som pustet og pæset over hauger og myr. 

Kem e det der da, sa storoksen som stod bak Kua, eg får så slørat blikk når eg står her og e litt småkåt, så eg ser ikkje. 

Åh du Flørten, sa Kua. Ser du verkelig ikkje at det der e Kalven? 

Nordli kalven, grumla Storoksen med det lange skjegget.

E han fiiin? Sa Kviga.

Åh djizez, sa Kua, tenker du ikke på annet. Han e ikkje din klasse. Dessuten ser han ikkje forskjell på deg og meg og sikkert ikke Storoksen heller. Han bli like forfær kvær gang en av oss e dau. Så, nei, han der ska du glømme, du Kviga. Se heller på han med det lange skjegget. 

Storoksen? Kviga rødma litt. 

Nei, han på jaktlaget. Han med det lange skjegget. Han e dessuten ny. Vi ANE ikkje kor vi har han. Har ikkje snøring, rett og slett. Men du høre han lenge før han kjem. Han har så slarkate støvler, så de klasker om føtter`n på han, så du har goooood tid på å legge en plan. Tipper at han blir å kjøpe seg jaktstøvler til neste år. Dessuten går han tom for strøm og batteri og punktere bilen, og må fare hjem. Så du e nesten helt trygg der. 

Men hvor er hun som de kaller Psycho Lågen? 

Eg så at ho gikk innover Dalen. Sitter sikkert der hvor Bestefaren brukte å sitte. Ho er ganske skarp, så pass deg litt. Hvis ho ikke skyter deg, så kanskje ho snakker deg ihjel. Er du heldig, så kan du klare å snakke deg ut av det, for ho elsker å prate. Gir deg en diagnose, et brett med beroligende og sender deg hjem igjen. Men som sagt, skyte, det kan ho, og det er det ikke alle som kan. 

De voksne elgene nikket og kikket seg litt rundt. 

Kommer ikke Vill snart? Sa Kua. 

Hvem er Vill, spurte Kviga.

Den hvite hunden, sa Storoksen. Han bruker å komme luskende, og så begynner han med å gå en runde, tygge på litt gress, pisse på buskeleggene og så begynner han å bjeffe på deg og lage leven. Og en stund etterpå så kommer alltid hun andre lille, gående, Krattlappen.  

Er ikke hun litt lumsk, lurte Kviga. Det har eg hørt, men eg veit ikkje om det er sant. 

Tja, sa Kua, lumsk er hun kanskje, men ikke før etter klokka ni. Ja hvis hun ikke kommer fordi noen har smelt etter deg, da kommer hun med Vill i band for å leite og da gir hun seg nesten ikke. Hun kan holde det gående i dagesvis. Men hun har så korte bein, så det ordner seg som regel, hvis du ikke har fått skikkelig ondt, da. Dessuten hender det at hun har nesa nedi duppedingsene sine, så ser hun deg ikke og går nesten på deg. DA vart ho skræmt ja, gapskratta Kua.

Og Vill er blitt litt gammel tror jeg, fortsatte Kua, han er ikke like kvikk som for noen år siden, så han er ikke så morsom som han brukte å være. Men det kan godt hende han kommer luntende. Da skal jeg vise deg noen triks. 

Storoksen med det lange skjegget snuste i lufta mot Kua og flyttet seg nærmere. Si bare ifra hvis du ser han, for som sagt, jeg ser litt dårlig i dag. 

Det raslet i krattet et stykke unna. 

Hvem er det, sa Kviga skremt. Er det Vill? 

Kua så nærmere. Nei, sa ho og humret. Det er Klikk Winter. 

Hæ? Kviga skjønte ingenting og alle de andre elgene småhumret der de stod og så på Klikker`n som stirret olmt tilbake på dem. Er ikke han veldig nært, lurte hun på. 

Jo, egentlig er han veldig nært, sa Kua. Vanligvis må vi bare sprinte, når de kommer så nært, men ikke i dag. Han bruker bare på klikke på oss, ikke smelle, sånn som de andre gjør, og det er helt ufarlig. Og da blir han såååååå fortvila! Hun lo godt.  Kom igjen dere, nå stiller vi oss opp alle sammen og stirrer, så skal dere se noe gøy! Kua fniste og fikk alle til å stille seg opp i krattet og vende ørene mot Klikk Winter. 

Klikk Winter stirret tilbake. Det så ut som om han stod der og lurte på hva han skulle finne på. Han bestemte seg for å gå nærmere. Elgene bare stod der. Storoksen begynte å bli litt ubekvem og gjemte seg litt bak Kua. Eller så stod han bak Kua fordi hun luktet så godt, han var ikke sikker. 

 

Nei, folkens, sa Kua, vi står litt til. Han kommer til å klikke i vinkel snart, fordi vi bare står her og henger. La oss ha det litt gøy nå! Etterpå, så sprer vi oss bare. Da blir det full panikk og de kommer til å springe rundt og sende folkene sine hit og dit og svette som gale. Det er sinnsykt gøy!

Klikk Winter nærmet seg nå faretruende. Det var sikkert ikke mer enn femti meter. 

Kommer han nærmere nå så stikker jeg, sa Storoksen. Jeg blir med, sa den Stille Kua fort, hun som hittil ikke hadde sagt et ord. Hun hadde et godt øye til det lange skjegget hans og øynet sin sjanse, nå som de skulle dele gruppen. Hun likte best å være på toelgshånd. I gruppa så ble hun så sjenert og den andre Kua tok helt styringa på alt, den megga. 

Klikk Winter var nå så nært at de kunne se det olme i øyet hans. Det dampet av han og han pratet jevnt og trutt i duppedingsen med antenne. 

Nå! Sa Kua. Nå kjører vi, elgens! Alle tok en hundreogåttigrader og satte opp fart. Storoksen og den Stille Kua dro mot elva. Kua og Kviga la i vei mot Forra. De registrerte knapt at det ble vill panikk i leiren på Stålekulen og de andre utsiktspunktene innover Dalen. Lufta gnistret av beskjeder som ble sendt imellom jegerne.

 

Storoksen sakket farten og lot den Stille Kua gå først mot elva. Han likte for så vidt å ligge bak. Hun var også ganske fin, ikke så skjønn som den andre Kua, men helt grei. 

Du, skal vi ikke heller stikke til fjells og få med oss solnedgangen, sa den stille Kua. Nå går jo sola ned og…. Det er jo ganske fint å se på, ikke sant?

Oksen nikket så skjegget dinglet. Dæven, jeg liker det skjegget, tenkte den Stille Kua før hun la lettbeint i vei oppover bakkene, vekk fra elva, med Storoksen pesende bak seg. 

Kua og Kviga luntet mot Forra. Vent litt, sa Kua, som fikk øye på en tungpustet kar. Hvem er det, sa Kviga skremt. Er det K Laussen? Nei, sa Kua, han kommer med bil og her er det ikke vei, dumma, sa Kua. 

Hun kastet et raskt blikk før hun gjenkjente det litt stive ganglaget. Ah, sa hun, det er han med Merca. Den hvite Mercedesen? Det glimtet i øynene på Kviga. Kostet ikke den et par millioner? Kua himlet med øynene mot Kviga. Er det alt du kan tenke på, gryntet hun surt. Tror du det er bedre å ligge på rygg for en dyr Mercedes enn en sliten japse? Kviga glodde surt tilbake. Jeg vil heller dø av en dyr Mercedes, hvis jeg absolutt må dø, mumlet hun. De svingte unna Mercedes-eieren og holdt seg på klok avstand fra han nye med skjegget som de ikke helt visste hvordan han fungerte. De mistenkte at han var litt som en av figurene i Fortnite. Plutselig kunne han ha kjøpt seg et nytt våpen eller funnet på noe annet sprell. 

En siste sprint nå og så fyker vi over veien, èn og en, kommanderte Kua. Hvis det er noen der, så er det bare Nordlioksen. Åh, storebroren til Kalven, sa Kviga. Men er ikke han noe farlig da, undret hun. Nei, alle vet at han er for sein, konstaterte Kua. 

I det de la inn siste gir mot veien, snudde Kua seg mot Kviga og sa: God idè, forresten med de der Harepustøflene du har kjøpt! 

Kviga smilte stolt av rosen hun fikk. Jeg fant dem på Finn. Det var en fyr som solgte dem billig, for han hadde ikke lenger tid til å sitt hjemme og kose seg med dem. Kjerringa var visst så mye på jakt at han måtte passe på både hus og hytte og båt, helt alene. Ja, vi får se hvor lang tid det tar før de finner ut av de her haresporene overalt. 

Så ga de gass over veien, èn og èn, akkurat som planlagt. Nordlioksen stod der, akkurat som forventet. 

Og oppe på fjellet, i det sola gikk ned, pustet den Stille kua lettet ut. Endelig var hun alene med den fine fyren med skjegget.