Å vente på at huindlørvene skal finne det for godt å produsere noe, ser ut for å ta sin tid. Så man må jo gjøre noe annet enn å gå tur og sitte og vente.
Vår besøkende ble derfor kjempeglad da han ble tilbudt sightseeingtur på Senja med Verdens Beste Sjåfør & Guide. Altså meg!
Gjett om han fikk med seg opplevelser som aldri går i glemmeboka. Dere får her et kort utdrag fra det aller viktigste vi opplevde på turen. Og bare hold ut, jeg garanterer at dere ALDRI har opplevd det samme! (Ihvertfall ikke med meg.)
Kjerra mi ble ryddet såpass at jeg fikk inn en passasjer i framsetet og en ekstra hund i det “ledige” buret bak. Med godt humør og akkurat passe dagslys, la vi i vei.
Like borti gata her, så jeg den grønne søppelbilen stå parkert i en avkjøring litt lenger fremme. Å dæven, tenkte jeg, er det onsdag og søppeldag. (Ja, jeg går veldig surr i dagene, når jeg ikke går i regulær hverdagstralt som dere andre) Vi har henting av avfall hver fjortende dag og jeg mintes svakt at vi også bommet to uker tidligere. Derfor bestemte jeg meg for en rask retrett hjemover, for å få ut søppeldunkene i tide, med det resultat å imponere min mann med at jeg hadde fått til et dagsverk også denne dagen. (Ja okei, det er ikke alle dager jeg faktisk er produktiv med så mye)
Den beste muligheten var å snu i nærmeste avkjøring. Som tenkt så gjort. Raskere enn mitt eget beste, ratta jeg kraftig mot styrbord og gjorde meg klar for å svinge elegant inn der, bryte bilen hurtig over i reversj og deretter ose hjemover før søppelbilen.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal skylde på, så la meg først og fremst skylde på at jeg faktisk ER raskere enn mitt eget beste! Jeg kan deretter prøve å skylde litt på snøen som hadde lagt seg og det litt halvdårlige morralyset. Og for det tredje kan jeg skylde på at jeg fire minutter tidligere hadde høytidelig erklært meg som Verdens Beste Sjåfør og at min passasjer nå var i de tryggeste hender.
Tankene går ofte ganske kjapt oppi knotten, så jeg hadde ihvertfall fått med meg at denne hustufta har laget seg en ny avkjøring i de siste månedene. Det jeg derimot IKKE har fått med meg, er at de deretter har FJERNET den gamle. Sist jeg sjekket, så var den der. Ikke nok med at de har fjernet den, de har tilogmed gravd en skikkelig grøft der. Her er folka som gjør ting skikkelig. La nå det være klart.
Min passasjer, satt da godt plassert med vindusplass mot styrbord, men her gikk det så fort gitt, at han ikke rakk å åpne kjeften for å kommentere noe som helst, før det allerede var skjedd. Han har i ettertid gitt sin utfyllende versjon av saken, der han hevder at han lurte litt på denne manøveren, hvor jeg egentlig hadde tenkt meg. Men en god passasjer stiller ingen kritiske spørsmål til kapteinen. Det får i såfall havarikommisjonen ta seg av.
Vel, inn den føra-detta eksisterende avkjøring bar det og i samme sekund gikk det opp for meg at de hersens dyktige folka ikke bare hadde etablert og tatt i bruk den nye avkjøringa (som ad notam kan sies leder direkte inn til en splitter peise ny dobbeltgarasje….) men også hadde fjernet den gøyale muligheten for rundkjøring.
Dunk, sa det da vi dumpet nedi grøfta med den bakre delen av kjerra. Hjernen min ble en smule overrasket, det skal sies, men den tviholdt på strategien der revers var innblandet. Derfor brøt jeg den i revers og forsøkte forsiktig å lure meg bakover med lite gass. Et par små forsøk tilsa at det kom til å bli nyttesløst.
Min medreisende hadde nå gjenfunnet talegaven og lanserte redningsplanken, nemlig gir forover og ta veien over plenen. Det er den eneste muligheten, var hans endelige kommentar. Jeg liker muligheter og må absolutt ikke ha rett, derfor ble det første gir, en rask titt mot boligen for å se etter tilskuere eller noen som kunne dukke opp med en bedre idè. Da det ikke framstod som så mange andre valg (og med tanken på at søppelbilen snart kunne nærme seg – som om den kjører rally gjennom bygda…) tok jeg kurs over snødekt plen, på babord side av sandkassen mens jeg håpet at leker og annet utstyr var plukket inn for vinteren. (Med så flinke huseiere, tvilte jeg egentlig ikke)
Og nå er historien straks i mål. God firhjulstrekk i overgangen plen og opphøyd avkjøring er en fin ting (Takk og lov for at de ennå ikke har kommet på idèen å etablere skifermur i tillegg) og deretter kan Verdens Beste Sjåfør bare si tut og kjør og sørge for at søppeldunkene kommer seg ut og at mannen skal bli skikkelig stolt over kjærringa si.
Da jeg dro ut søppeldunkene, ble jeg klar over komikken og ironien i å bli tatt med ut på sightseeing Senja rundt med den før nevnte sjåfør…. og latterkrampa tok meg….
Kjøreturen for øvrig varte i nærmere seks timer og forløp som enhver annen vanlig sightseeingtur. Så der sparte han seg 1495 kroner, på å betale et firma for å kjøre han rundt. Han ville dessuten aldri i verden fått den samme opplevelsen!