Yes!!!!! (Jippi og jubalong-stemning!)
Og så, nææææi….. (Trist som faen…..)
Ubønnhørlig kom den over oss. Den aller siste jaktdagen for i år. Lykkelig uvitende la vi i vei, uvitende om at jakta veldig snart skulle være over.
Hver dag det samme: Ingen vet hva dagen bringer. Til man en vakker onsdag står der og er både glad og trist på èn og samme tid. Glad for alt som klaffer, det vi lykkes med, for elgfallet, for spenninga, for godt teamarbeid, for innsatsen, samarbeidet og slitet som nedlegges for å få det til. For ulike forutsetninger, ulike skills man alle er flink til noe og alle tar i et tak. Glad for å være ilag. Og samtidig så trist, når man innser at dette, dette skal vi ikke gjøre ilag mer på en god stund.
Det er 325 dager til neste gang. Så fryktelig lenge. Men jeg har sluttet å gråte over elgjaktas slutt, som jeg gjorde de første årene som jeger. Prøver å tenke på alt jeg nå skal fylle tomrommet med og få tid til. Det kommer seg nok, gi meg bare et par dager å sørge litt på.
Så altså, lykkelig uvitende la vi i vei. Vi skulle ha nok en dag og jakte på skogens konge. Eller dronning, for å være eksakt. Kvota var åpen med kun ei ku.
Fem våpenføre kikket i kaffegruten og tok sats på Nordliskogen. To mann opp på hver side og jeg stod og gjorde meg klar, for det ble ventetid til postene hadde kommet seg på plass. Lesset på meg flere kilo med utstyr. Tok ut min trofaste Tikka, satte i et femskudds magasin, puttet et ekstra treskudds magasin i jakkelommen. Den trofaste Zodiac`en i brystlomma til venstre. Håndkikkerten rundt halsen. Hundeselen i beltet. Femten meter sporline i lasso rundt kroppen. To kniver i beltet. Astroen på plass i høyre brystlomme, påslått og nullstilt. Her måles både hundeførers antall tilbakelagte kilometer og hundens. Vill satt med peiler påslått i buret og lurte på om jeg hadde glemt å slippe han ut. Jeg sjekket at vi var synlige både på astro og wehunt og brukte tiden til å kikre litt.
Eg kan ikkje prate for eg har to elga framfor meg, lød det på senderen fra Terje. Ja, det avgjorde jo saken for min del! På et blunk var bikkja ute av bilburet og vi kom oss ut i første myr og gjorde klar for rask marsjfart.
Ny kviskrebeskjed på senderen, denne gang fra Jonny, at elgene la i vei med retning mot dumpa. Veikryssing på gang, altså. Kort rådslagning og jeg snudde tilbake til bilen. Måtte bare overbevise min firbeinte venn som sprang glad og lett over sin nyvunne frihet, om at vi skulle tilbake til bilen og buret igjen – og det asap.
Ny parkering 600 meter lenger ned i bygda. På ny, en lykkelig hund som benyttet første anledning til å cruise rett opp i nærmeste hage, for å tissepisse (vet ikke lenger hva det heter i dag, om man er han, ho, nordfra, søring, så er det forskjell på tisse og pisse, har jeg skjønt). Vi var begge uvitende om det dramaet som snart skulle skje nedi dumpa. Jeg begynte å gå mot dumpa mens jeg sydde på en slags plan i hodet mitt.
Og har du sku ha sett, der kom det jammen et par elger ned mot veien! Her kunne man jo intet gjøre, annet enn å beskue og rapportere. Jeg tenkte det var best å la de gå rolig over veien uten å gi meg mer tilkjenne og jeg håpet at de ville tro jeg var en veistikke. Jeg var jo tross alt delvis orange og jeg har lang erfaring med å være bjørk, busk og gjerdestolpe. Kanskje de roet seg ned når de kom over veien og ble mer jaktbare etterpå. Jeg kunne jo ikke skyte fra der jeg stod uansett.
Ku først, deretter en seksspirs okse. Og idet det ble tomt for elg på øversida av veien, så fyltes det på med nye. Flere elg kom i samme løypa, det var jo smått utrolig! Nå var plysjpelsen også ferdig med å tisse, pisse eller pesse på alle prydbuskene, og kom ut på asfalten. Stor ble nok øynene hans, da det rydde på med elg over veien. Han ble både høyere og raskere på mikrosekunder.
Jeg stod der nesten paralysert. Begynte å lure på om jeg kunne telle langt nok. Ku, kvige og så den siste, var det ku eller var det okse? Noe med hele skapningen fikk meg å tenke okse. Fem dyr altså, hvem skulle trodd det!
Nå måtte vi kjøre plan B. Retrett!! Alle mann tilbake fra post så fort som fy og komme seg til nytt område og nye poster. Den stakkars Vegard, hadde akkurat kommet fram til posten lengst unna, med mest motbakke. Nå stod han der, andpusten, svett og varm, med hjertebank og tåfislukt og fikk kontrabeskjed, han skulle “glad og lett” hute seg tilbake så fort som overhodet mulig.
Hunden var på sporet men kom ikke innpå dyrene. Ut fra det jeg så på gpsn så tenkte jeg de kunne ha splittet seg opp og tatt forskjellige retninger. Mens jegerne bestrevet seg med å komme seg hurtig ut på nye poster, kom Vill for å sjekke hvor jeg ble av. Vi fikk nok en gang litt ventetid. Best å skynde seg langsomt.
Der var omsider både Roy og Vegard på plass, så da gav jeg beskjed at nå startet jeg å gå. Pang, sa det! Og så var det hele over. Terje skaut ei ku. Yess!! Det var jubalongstemning og vi samlet oss på fallet for å buksere dette digre dyret ombord i ambulansen. Litt smårusk oppstod underveis, men med så sterke og smarte folk ordnet alt seg til slutt.
Så var det arbeid med slakting og henging og en siste samling i bua. Tanken på jegerfesten holdt oss oppe, nå kunne vi glede oss skikkelig til å feire vellykket jakt og unne oss en real fest!
Vi forlot bua med litt tyngre skritt enn vanlig. Godt vi ikke visste at siste nytt om covid-19 skulle sette en stopper for jegerfesten. Da hadde vi nok klort oss fast. Tatt en Trump, med andre ord.
I skrivende stund er det kun 321 dager igjen. Så er vi der igjen. Klar for nye eventyr.
Men bloggen, den lever videre, om lykken står oss bi.
