Regnvått og vindfullt – kan man ha det bedre? Ja, sikkert, men når jakta pågår så er det nesten det beste jaktværet. Fire ivrige sjeler og et par hunder møtte opp i bua og brukte morran på å sammenligne yr, storm, pent.no og alle mulige værmeldinger med det været vi observerte utenfor den varme bua. Ingenting stemte. Det regnet fortsatt.
Så vi brukte litt tid på sladder, kaffeslabberas og siste nytt. Generalen æret oss med et besøk, men hadde ikke elg å servere til oss i dag. Nå regnet det litt mindre.
I elvene dundret det store vannmasser så ingen var spesielt fristet til å bade eller rafte, med mindre det ble dødsens alvor. Vi hadde heller ingen mann å miste. Det ville også snart bli mørkt, så vi ble vel for syns skyld nødt til å gjøre noe. Til sist fattet vi mot og ble enige om en aksjon oppfor Tverråsen. På grunn av vindretning og lite mannskap, fant vi ut en litt ny variant. En post ved Vadet i Geitelva, men uten å passere elva. En post gikk opp langs Tjyvelva og bort til høyspenten. En post, eller skal vi si vandrende post i området Bunkersen, med medbrakt hund som tror han er elghund. Og mamsen og lillegutt gikk opp Løvåsen, langs elva for å utnytte vinddraget som kom nede fra dalen.
Vi iverksatte umiddelbart og la i vei med stort pågangsmot, sterk i trua.
Lillegutt avsjekket området på vinden nokså greit og mamsen følte vi hadde god kontroll på området.
Storm, den lille terrier`n som tror han er elghund, hadde gjort et utras i stor fart nedover lia fra sin matfar, så vi fikk inntrykk av at det godt kunne være noe han hadde for seg. Han har som sagt høy selvtillit og det bor en liten elgjeger i den hunden. Nå passerte vi hverandre i høyspentlinja, vi kom altså hver vår vei. Vill la nesa høyt og dro ut. Vi fant ut at vi begge skulle gå samme vei nå. På gps`n så jeg at Vill var et par hundre meter foran og litt lavere i terrenget enn meg. Og så smalt det i los. Oh, jubel og glæde. Nå var vi to som var temmelig nært.
Jeg holdt an der jeg var, plasserte meg bare bedre for å få gode skytefelt. Team Storm slapp seg lenger ned i lia og prøvde å komme seg nærmere. Innpå sytti meter ble nok dyrene klar over at det luktet vondt i mosen, for losen stilnet og der satt vi da. Vill kom på retur for å leite opp matmor og vi brukte tida på å omgruppere de to andre postene. Drit i Vadet, nå måtte vi ha Jonny opp til bunkersen og vår øverste mann, Roy, måtte flytte seg lenger tilbake for å dekke øvre fluktrute.
Når det blir stilt i skogen, så blir man jo litt i villrede og det er nesten like vanskelig å vite hvor dyrene har tatt veien, som å spå været. Men jeg tør påstå at laget har en viss terrengkjennskap og erfaring, så vi er ganske gode på å legge en plan. Vill var innom for litt verbal kred og dro på framover igjen, han ville nok bare sjekke at mamsen fortsatt hang med. Han vet jo hvor korte bein jeg har. Framover bar det med han, høyere enn der han hadde hatt los, før han rundet nedover på vind, gikk inn i området der han hadde sluppet og tok opp sporet. Mamsen kjørte sportskommentator-rollen, så de andre skulle slippe å kikke på wehunt, men heller konse om å se i terrenget.
Det bar framover med han, nedover, oppover og en runde tilbake. Og så ble det itak igjen. Et kjempebra uttak som stod fjellstøtt. Nå ble vi enige om bare å holde litt an, plassere oss godt og avvente litt så losen fikk feste seg ordentlig. Kanskje den ville komme på en av postene frivillig. Vi var jo rimelig nært, alle sammen, fra omlag hundreogfemti meter til et par hundre pluss.
Men dagene er korte på disse breddegrader i november, så man kan ikke vente evig nå for tida. Noe måtte gjøres. Beste løsning ble å plukke Roy av post for å gå rolig innpå losen fra motsatt side. Kanskje ville han puffe den mot oss på post. Jeg regnet med de sto inni det aller tetteste. Han satt best til for å komme rundt dem.
På Wehunt kunne vi følge hans bevegelser og det var nokså spennende, som et lite dataspill. Losen stod og vi så den orange prikken til Roy nærme seg hunden. Jeg forventet hvert øyeblikk å enten høre skudd eller at dyrene tok ut, men Roy kom nærmere og nærmere. Fader, nå går han snart OVER elgene, tenkte jeg. Gikk jo nesten ikke an å komme nærmere. Men losen gikk. Det var uhyggelig spennende.
Jeg hadde tommeltotten på sikringen og var dødsklar. Det var totalt stille på senderen. Alle var jo nært, så alle satt musestille og tenkte nok at sjansene var like for alle sammen.
Så! Ble det stilt på losen. Uten skudd eller smell. Og først, ingen beskjed på jaktradio. Dyrene tok ut da Roy var inne på tjue meter, men det var så tett at han så ikke en pøkk. Han kommenterte etterpå at skulle han kommet nærmere, så hadde han bare trengt kniv for nærkamp.
Jonny hadde hatt losen på hundreogtjuemeter så han hadde også vært nært med en fair sjans. Og Terje fikk dyrene under en haug, så han så dem ikke da de stakk. Det var spenning og action for alle og vi var rimelig fornøyde med dagens lille jakt.
Lyset gikk opp for oss da vi rekonstruerte hendelsene i bua etterpå: Roy hadde byttet ut slarkestøvlene med splitter nye Alfa Bever Pro jaktstøvler. Skikkelig stealth-sko, altså. Det forklarte en hel del. Og han konkluderte med at dette hadde vært en opplevelse han aldri kommer til å glemme.