Ikke det du tror! (kommer tilbake til den om litt)

Noen dager kan det virke som om alt går på tverke og hele moder jord og alle hennes naturkrefter er TOTALT imot deg og alt du bedriver. En sånn dag har jeg nylig hatt og jeg tenkte å dele dagens “høydepunkter” med deg. 

Starten på dagen orker jeg ikke å si så mye om, for det er altfor privat, men det var i alle fall en sånn dag der jeg på vei til jobben tuta og skreik så snørr og tårer sprutet inni bilen og jeg til slutt måtte stoppe og tørke brillene for buser og dugg, da sikten var særdeles dårlig og jeg skjønte at det ikke var utenpå frontruta. Jeg snufsa og knaska i meg dagens rasjon med to knekkebrød og en kopp pulverkaffe utover Senja. Ingen tid til å sitte stille i båten og filosofere over tingenes tilstand, jeg hadde time hos fysio og deretter jobb. Og på jobb måtte jeg, okke som. “Just do it”, altså. 

Jeg vet ikke hvordan dere andre har det, men sånn har nå jeg det innimellom. Håper jeg ikke er alene om å ha skikkelig drittdager der man bare må klistre på seg en maske og komme seg gjennom det. 

Jeg prøvde å ta meg sammen under kjøreturen for å slippe å skremme vannet av min fysioterrorist men det er mulig at trynet mitt var nokså utskreket for åpningsreplikken hennes var noe i duren “hvordan har vi hatt det siden sist” og noe sa meg at det ikke bare var skuldra hun tenkte på. Jo takk, siden sist var skuldra nesten blitt det minste av mine bekymringer, men jeg hadde ingen intensjoner om å fokusere på noe som helst annet enn hva som hadde vært positivt og hva som ikke var positivt siden forrige visitt lenge før jul. 

Ut av døra med justeringer i treningsprogram og den hyggelige beskjeden (som riktignok ble forsøkt trukket tilbake med beskjeden at jeg sikkert ikke var der riktig enda…) at jeg kanskje måtte lære meg å leve med en viss smerte. Scmokk. Den beskjeden var jeg ikke klar for, så den hoppet jeg glatt over. 

På jobben ventet (endelig!) en skikkelig kopp morrakaffe og en god kollega og venn. Sammen fikk vi øst ut noen frustrasjoner på privaten, begge to. Jobbdagen forøvrig forløp som normalt og jeg var “last woman standing” som fikk stengt sjappa på kvelden og stresset meg på hjemvei mot den forjettede stengte Skalandstunnelen, med et håp om at jeg kunne få kjøre igjennom før neste åpningstid. Været var ikke av det beste og etter å ha stått parkert utenfor tunnelen i over halvtimen og ventet, mens min relativt tunge bil ristet i vinden, besluttet jeg å snu og kjøre nordsenja før været ble verre. I fokk og rokk begav jeg meg intetanende ut på nye eventyr.

Nordsenja er ikke mitt favorittdistrikt, sånn kjøremessig. Veien er smal, svingete og med tre forferdelige tunneler som umulig kan inneha EU-standarden de nå jobber med å opprette i Skalandstunnelen som jeg nyss hadde forlatt. Og da har jeg ikke tatt med det musehullet av en tunnel jeg først må igjennom, Steinfjordhållet – den som er nylig “renovert” til en standard som betød at den ble trangere, lavere, med hakkete veidekke og dårlig belysning. God bruk av millionene der, altså.  

Å møte en fisketrailer på nordsenja er å se døden i hvitøyet. De kjører som om helvette er løs og støtt og stadig blir de stående fast på tur opp Mefjordaksla fordi sjåførene ikke har begreper om å sko bilen etter forholdene. De slipper ikke gasspedalen om de ser deg og du føler du har valget mellom å stupe lukt ut i havet eller knuses i bergveggen etter at traileren har feid over deg. Ikke gode utsikter med andre ord. Med ekstrem rasfare på strekninga og det faktum at jeg har tunnelskrekk i tillegg, kan jeg trygt si at jeg HATER å kjøre nordsenja. Det hjelper heller ikke på at distansen og kjøretiden hjem til min egen garasje, er betydelig lengre. 

Sulten, sliten, tørst og i det hele tatt – jeg var omsider på vei hjem. Et av skredoverbyggene ble brukt som stoppestasjon for å feste venstre vinduspusser som truet med å slite seg. Under skredoverbygget var jeg i det minste trygg. 

Det er utrolig hvordan flere mil med dårlig sikt og snyfokk påvirker søtsuget, så på Gibostad var jeg rett og slett nødt til å stoppe og gi sukkerdjevelen det han ba om. Vel nede i smågodteboksene kom jeg på at jeg ikke hadde bankkort, da det sluttet å virke på lillejulaften og det nye kortet var ikke ankommet postkassa mi ennå. Med tanken på hvor utrolig pinlig det ville være å måtte legge smågodtet tilbake i boksene…..fant jeg heldigvis min siste femtilapp i pungen og reddet meg ut derifra med æra i behold mens jeg planla den telefonsamtalen som snart måtte tas til banken og spørre hvor i svarte h…… det nye bankkkortet tok veien!

Med ei hand på rattet og den andre i sukkerposen, forlot jeg redningsstasjonen. Banansjokolader, melkepletter og kirsebær ble stappet inn i gapet og som den gode hesten jeg var, hadde jeg begynt å kjenne lukta av hjemmestallen. Det er en kjensgjerning at hesten alltid går mye fortere på tur hjemover mot stallen. 

Alt gikk på autopilot og gammel vane eller uvane. Hjernen var totalt innovervendt og spekulerte over mine hyss. På siste langstrekning før sekstisonen fikk jeg en ungdom bak meg som sikkert skulle kjekke seg og trødde på så jævlig for å ta meg igjen. Der skulle jeg nok trøkt inn bremsa, men istedet var jeg syyykt opptatt av å ta en supergod yttersving med min gode Black Beauty Subaru`en – og kjenne litt på den gode kjørefølelsen på det dårlige føret. 

Da jeg passerte sekstiskiltet reflekterte hjernen et lite øyeblikk over at jeg syntes jeg hadde passert et sekstiskilt like før det også – og der skulle vel ikke være noe sekstiskilt? Var sekstisonen utvidet? Midt i min fine sving, kom blålyset på bak meg og “uuuuuuuu” tilkjennegav at det ikke var en leken ungdom bak meg. 

Til å være en såpass talefør dame, var det ikke mange ordene som nå dukket opp i hjernen. Det gikk i noen runder med “helvete helvete helvete” inni cockpit. Jeg svingte inn i nærmeste busslomme mens fornuften sakte kollapset. 

Politibilen stoppet noen meter bak meg. Jeg ble litt usikker på hva som er vanlig prosedyre i slike saker, da jeg ikke har for vane å bli stoppet av UP. Heldigvis har jeg sett mange nok amerikanske filmer til å tenke at jeg bare skulle bli sittende så ville det nok dukke opp en politimann. Tanken på filmene fikk meg også i et ørlite sekund å vurdere om jeg bare skulle spinne meg ut derifra og stikke av, før jeg kom til å tenke på at jeg er en voksen, ansvarlig dame på snart femti som ikke kjører sportsbil eller en annen typisk get-away-car. (På Finnsnes har jeg registrert at det er forsøkt med en gammel Volvo og det var ikke suksess)

I mange år har jeg visst at denne dagen ville komme og jeg har bedyret at da skulle jeg bare smile og ta det pent, med tanke på alle de gangene jeg har kjørt for fort uten å bli tatt. Det var ikke så lett å motivere fram et smil, særlig ikke med tanke på at jeg ikke hadde peiling på om jeg ville kunne kjøre derfra eller om jeg ville bli fraktet hjem i en politibil. Jeg ante rett og slett ikke hvor fort jeg hadde kjørt, bare at det neppe var innafor loven, siden de hadde ulet på meg.

En ung og passe pen politimann møtte dagens blideste dame idet han presenterte seg å være fra Utrykningspolitiet og vennlig informerte at de hadde hatt en fartskontroll. Han ba om førerkortet og jeg lurte på om jeg skulle kysse det farvel før jeg overleverte det, men tenkte at det kunne bli holdt imot meg senere. Så rakte han meg en dings med sugerør som ikke var en lomme-cocktail men et alkometer og ba meg blåse til det sluttet å pipe. Ganske kortpusta var jeg da jeg dro pusten og på mitt aller siste utpust ble det omsider stille. 

Hvis maskineriet gir utslag på sukker, så satt jeg i saksa, for smågodtdunsten hang tung inne i bilen. Jeg funderte på om jeg skulle bli fornærmet, siden han antok at jeg måtte være full for å ha kjørt sånn, men gadd ikke informere han om det det var min sedvanlige kjørestil han nettopp hadde bevitnet. Jeg tenkte at det heller ikke hadde noe for seg å bruke han som dagens psykolog og fortelle hvilken lang og jævlig dag jeg hadde hatt fram til nå, akkurat på milligrammet hvor sulten jeg var, hvor høy jeg var på sukker eller en brøkdel av de andre bekymringene jeg bar på i øyeblikket. Å fortelle han at jeg ikke hadde vært tilstede i gjerningsøyeblikket ville sikkert ikke gjøre saken bedre. Impulsiv som jeg er har jeg gjennom mange års trening lært meg å holde kjeft og tenke over saker og ting en natt eller tre. Det virker innimellom. 

Jeg ble altså mange tusen kroner fattigere, tre prikker og ett førerkort rikere (dette er svaret på overskriften). Sjelden har han vel formidlet de harde konsekvenser til noen som tok det med sånn fatning og bredt smil. Det var komplisert å ikke spinne seg ut derfra, fremdeles i sekstisonen, men ta en rolig start, komme seg opp i fart og gir og få cruisecontrol`en på umiddelbart.

Nervene spilt meg noen puss med å ha up-bilen etter meg og ved første avkjøring til den trygge bygda svingte jeg av og kom meg opp dit lovløse tilstander råder og kun bygdesheriffene bestemmer. Det var behov for terapeutisk hjelp så jeg bestemte meg for å bryte loven umiddelbart (hei, jeg er jo allerede kriminell, right?) med å bruke handholdt mobil og ringe krisepsykologen min. Tanken på tre år i angst og beven og lovlydig kjøring for å få prikkene bort, føltes som en mission impossible. Et stunt som er dømt til å mislykkes. Dette måtte jeg ha hjelp med å håndtere. Dagen var så knust som den kunne bli. Trodde jeg. 

Fortsatt med “psykologen” på øret, ankom jeg hjemmet, der kun min firbente, hvite hårdott ventet. Han brøt seg mot ytterdøra for å komme ut, og da jeg kom inn, forstod jeg hvorfor han hadde sånn hast. Han tykje hadde vært løs og kommet seg i badesøpla! Det lå halvspist snørrpapir, plast, ørepinner, hår, bind og tamponger all over the place. Make my day! Just bring it on! 

I stedet for å lage meg middag klokka ti på kvelden, måtte jeg starte med å krype rundt og plukke opp hæslige ting som man helst ikke vil tenkte på. Pelsdotten lå tynt an en stund. 

(Video av det som møtte meg finnes men regner med du ikke har lyst å se den. Jeg har dessverre ikke film av politimannen. Så jeg legger heller ved et bilde fra en dag jeg var orntli` blid men ikke fullstendig kjørbar, sommeren 2019 🙂 ) 

 

 

Da all kommersen hadde lagt seg, kom mann og husets to sønner hjem til glad-nyhetene. De ble i alle fall veldig glade, for flirene satt nokså løst på de tre. Mannen lurte på om jeg ikke kunne bruke litt kvinnelist på betjenten og antydet at jeg skulle dratt ned skjorta. Det hadde nok garantert hjulpet. Å bli tiltalt for å forulempe offentlig tjenestemann og forsøk på bestikkelse. Da hadde jeg nok fått den husmorferien jeg lengter etter. Men han skal ha takk for at han tenkte tanken at det KUNNE ha hjulpet. Da ser man jo ikke så jævlig ut som man skal ha det til. 

Begge ungdommene fikk nok en gang bevist at jeg ikke er noe forbilde å satse på. Ihvertfall den ene var den var ganske cocky. Det kan bli vanskelig å moralisere noe særlig framover, jeg ser den. 

Dagen etter tok jeg på ny sats etter stengetid og kjørte nordsenja igjen. I et vær som var forrykende jævlig over fjellet, med en sikt lik null. Så kom jeg inn i den sonen som inntil dagen før hadde levd i min hjerne som en åttisone og jeg bestemte meg for å telle hvor mange skilt jeg hadde kjørt forbi uten å se at det stod tallet 60. Ikke mindre enn tretten sjanser hadde jeg hatt. Ikke helt våken der altså. 

De gode nyhetene er at jeg er kvitt tunnelskrekken! Nå har jeg up-skrekk istedet. 

Alt i alt er det likevel ikke så ille. Regnet ned på antall kjørte kilometer over tredve år, vil det bli en ganske lav kilometersats, tross alt. 

Nå må jeg skaffe meg et skilt å ha i bakruta de neste årene der du blir bedt om å peise forbi meg, hvis du har det så jævla travelt. For jeg har tenkt å holde meg innafor grensa og det burde du òg!

 

PS! At det dagen etterpå ankom et innkjøpt kjøretøy til gårds som har en maksfart på 30 km/t medførte ytterligere vitsing på min bekostning om at denne doningen kunne jeg bruke heretter. 

I`ll kill that cat. 

 

 

Yes, we made it! 

No kan vi sannelig klappe oss på skuldra og takke av året som har gådd. Man skal være glad man overlevde, uten alt for store skrammer og sår. Med nok et år på rauva sku man tru man både blei klokere og bedre. Og det har eg no bevis for at eg faktisk har blitt. 

Det e tid for ei kort men lang oppsummering. 

Her er meg når eg gjør det eg liker aller best. Med min lite selfie-vennlige lodott i bakgrunnen. 

Helse. Vi har bære ei helsa, seies det, og takk gode gud for det. Det e tøft nok å passe på den eine kroppen man har. I 2019 gikk eg inn i året med ei heilt for jævlig skulder. Den va aldeles ikke blankpolert og ny, den va tross alt en enogsøttimodell , lite smurt og dårlig vedlikeholdt. Den hadde knirka meir og meir sida november 2016. Eg har jo lang fartstid som tonedøv overfor mine egne, kroppslige signaler og merke knapt basisbehov som tørst, sult og pessetrang. Den der skuldra kan eg godt huske at eg noterte meg bak øret og der blei notatet ligganes temmelig lenge. Faktisk heilt tel våren 2018, da fant eg ut ag eg kanskje sku ta det opp med doktorn for den hadde då plaga meg i halvainna år og eg va begynt å møste trua på at det kom tel å gå over. Så eg blei sendt i MR og kom sjokkert heim med mangel-lapp av typen “finn fem feil”. Men no skue g jo starte hotell og alt og det passa aldeles ikkje med verken behandling eller kniv, så eg tok ikkje kontakt med fysioterrorist før seint i oktober. 

I januar for et år sida, va eg på det lavaste av alle lavmål, når det gjaldt den skuldra. Eg satt på huk og gråt på kjøkkenet på jobben, for eg klarte ikkje å skjære opp brød. Vi hadde fjorten lunsjgjesta som hadde bestilt suppa, eg vespa med venstre, så suppa skvatt over halve kjøkkenet, totalt uten finjustering i bevegelsan med vespen. Å gje seg i kast med en brødkniv med feil hand, kunne fort bli livsfarlig. Og eg innsåg at eg ikkje klarte å skjære fjorten brødskive og det rant tel slutt heilt over og eg fikk en total breakdown. Heldigvis kom min gode kollega inn og tok over og vi kom oss igjønna den krisa også. 

Løfte kaffekopp, gire, slå på vindusviskarn. Alt va like jævlig ondt. Eg va under behandling men har vel fått vel små mykje hjelp med hodet som med kroppen. Lyset gikk opp for meg den dagen eg forstod at eg ikkje kunne peise på og fikse detta med viljen min eller late som om det ville gå over. Og du skal vette at det har vært mange runda med motbakka underveis. Uten viljestyrken hadde eg nok gitt opp for lenge sida og valgt kniven. 

Eg trur nemlig at eg med rein, skjær viljestyrke kan overvinne det meste, og burde snart forstå at enkelte ting kan eg faktisk ikkje styre med hjernens kraft. Som for eksempel å skvise ut et barn. Der gikk eg på en smell då eg underveis på oppløpssida med barn nummer to trudde EG kunne bestemme meg for at NO SKA HAN UUUUUUUT….!!! Jordmora oppnådde omsider kontakt med inner-space og kunne berette at rektig så enkelt va det ikkje. Her skjedde intet bære fordi eg bestemte meg for det. Javel. 

Drøyt et år etter hadde eg glømt alt. Som småbarnsmor i dårlig fysisk form la eg i vei på ski over fjellet, fra Svandal’n tel Krysset. Det va det legendariske Måneskinnsrennet i påsketida. Bygda gikk i samla tropp med hodeløkt og vess vi hadde flaks, måneskinn. Detta hadde vi gjort i fleire år og eg hadde deltatt som gravid i nittisyv, tre måneder før min førstefødte titta ut. I null-én sluntra eg unna, for da var eg nybakt tobarnsmor et par måneder før og sida siste svangerskap stort sett hadde dreid seg om å ligge og samle støv på doktorens ordre, så hadde fysikken krympa omvendt proposjonalt med antall tima på sofa. Det å flakse over fjellet på bakglatte ski med dårlig bekken stod ikkje øverst på lista over prioriterte aktiviteter. Eg va nok sikkert opptatt av å ta igjen det tapte av husarbeid og sex, sida legen hadde nekta meg begge dela i mange måneder før fødselen. 

Anyway, i null-to sku det altså gås på ski. Eg hadde sikkert ikkje så mykje grunntrening, verken med “gå” eller “ski”, da mitt andre barn var en rolig skapning som i motsetning tel den førstefødte ikkje hadde behov for å bli trilla milevis i vogn før å tie stille. Han va bære å kle på, legge i vogna, to rugg og schmokk, der sov han. Ikkje så langt unna dagens situasjon, atten år seinar. 

De av dåkker som også kjenne meg bittelitt, veit at eg har en porsjon konkurranseinstinkt. Eg e også en dårlig tapar og gjør alt eg kan for å gruse ungan i alt fra kortspell tel andre tuillate konkurranseleka man kan finne på. Derfor vil ingen ha meg med og derfor hold eg meg unna så langt eg klare. Eg konkurrere like gjerne med meg sjøl – kan det gjøres fortar, bedre, klare eg ennå litt tel? Eg trigges enormt av å øke mine prestasjona i nær sagt alle ting eg gjør og eg e særs lite fornøyd med meg sjøl vess eg ikkje har prestert nåkka sinnsykt. 

No sku altså et stort gjeng over fjellet på ski, en av mine favorittøvelsa. Eg e en heilt vanlig turgjengar på ski altså, den her tøtta suse ikkje rundt i kondomdrakt og leke Johaug, så desperat e eg ikkje (enda). Men som turgjengar like eg ikkje å vase rundt i sakte fart heller. Man må no kjenne at man leve, det e no mi meining. 

I dag kan eg ikkje huske akkurat kor mange vi var på denna turen, men i de beste åran va vi vel opp mot åtti støkka som syntes det her va en artig greie. Så at vi sikkert va en førti-femti-seksti støkka e vel sannsynlig. Det va oppkjørte løyper med spesialtillatelse fra kommunen. En egen komitè satt i postkassehaugen oppfor Nordlia med bål og varm drikke. De hadde også rollen som hjelpemannskap og sanitet, dersom nån sku være uheldig. Røde Kors-gjengen i Svandalen var varsla, så de var klar over at det va et stort gjeng te fjells i mørtna. 

Det va felles kjøring utover dalen, sånn at nån hadde bilan parkert ved Tverrveien der vi kom ned og kunne hjelpes åt kværainner med å få henta bilan uti dal`n. Vi hadde oppmøte, registrering og betalinga av en liten avlat i ti-tida på kvelden og så kjørte man utover. 

Her va jo all slags folk som sku gå. Ikkje typiske sportsfrika og en god del hadde kommen tel å blidd stoppa i dopingkontroll, dersom sånt hadde eksistert. Målet va at alle skulle komme seg over i den farta man sjøl ønska. Og skuterpatruljen kjørte gjønnom løypen tel sist og sjekka at alle va kommet ned av fjellet. 

Eg huske at det va godt med sny og løypa va hard. Der mange hadde tredjeårs påskesmurning under skien, hadde eg ski som va perfekt nysmurt etter alle kunstens regler. Fordelen med å bo med en sportsmann, kalles det. Rein og skjær luksus.

Eg hadde lite klea på tel antall kuldegrader, for min erfaring var at man gikk seg varm i ei helvettes fart. Det går tross alt bare oppover umiddelbart. Halve turen bære opp, deretter går det nedover i ei satans fart. Bære nedover. Så la følget i vei og det ble åpenbart for meg at eg va den med det aller beste festet. Derfor lunta eg meg fram i teten, etter som eg måtte holde farta litt oppe for å ikkje fryse ihjel. Skuterføreran som hadde lagt løypa, hadde funnet få valgmuligheter og i ei skikkelig kneika gikk det bokstavelig talt rett opp. Ett spor. Inga fiskebeinsløype. Eg hadde så sinnsykt godt feste, så eg trødde på rett oppover, uten feskebein, men hang på stavan det eg kunne. Og når du kjenner et sånt kanonfeste, så blir man sikkert litt overivrig, så eg gikk absolutt ikkje forsiktig og tenkte på at det snart kom et glæpptak. Når også mann nummer to, tre og nedover tapte nån meter i motbakken, så gav det bære blod på tann. Eg gjentar at detta ikkje e et konkurranseløp, overhodet ikkje, nei kos og hygge sku det vær. 

Når eg minst ante det, fikk eg et skikkelig glipptak på høyre beinet. Langt bak og med kroppen i en stor kraftanstrengelse. Eg gikk rett ned i kne, men karra meg rett opp igjen og kom meg videre. Vel oppe på fjellet, skal man jo ned igjen. Og da kom de første signalan om at nåkka va på skeiva. Eg sku ploge endel og det va så sinnsykt tungt. Herregud for en dårlig form eg hadde! Va det mulig?! 

Det eg burde ha kjent og skjønt da, va at eg hadde fått meg en trøkk i det glæpptaket. Det va ikkje bare dårlig styrke og fysikk. Men eg hørte nok ikkje etter. 

Vel hjemme igjen på natta, måtte eg rett ned på kjøkkengolvet. Og ikkje for å vaske det, å neida, men eg måtte rett og slett legge meg, eg hadde så ondt. Etterpå sku eg knapt komme meg opp igjen og flate ut i senga. Neste morra på doskåla – dæven døtti det va uholdbart å sette der. Det samme i bilen. Og sånn gikk no dagan. Men ba eg om hjelp? Å neida. 

I august tok eg endelig et oppgjør med meg sjøl. Då hadde eg unngått, ski, spark, sykkel og ridning (også på hest) fordi det va uutholdelig ondt. Ja eg unngikk jo også spark i sommarmånedan så klart, det er dårlig sparkeføre her i juli. Men utover det gikk eg på jobb kvær dag og peisa på med alt annet, knapt gangfør. 

Doktoren spurte jo selvsagt ka som hadde skjedd og eg nevner igjen at det no var uti august, så eg begynte på mi forklaring at eg va på ski i april… I APRIL, skreik han, også å kommer du førsta NO??!! Eg må innrømme at han hadde et poeng. 

Så i søtten år har eg brukt mine dinarer hos runder med kiropraktiker`n. Og fra å være det eg vil kalle særdeles frisk, nokså sterk utfra størrelsen og over middels spræk, totalt uten mangellappa, så blei eg plutselig en av dem som har en rygg. 

Etter å ha bleika detta lerretet ganske lenge og fått en slags permanent funksjon tilbake igjen i rygg og bekken, heiv eg meg med naboan på en ridetur i marka. Som gammel hestejenta va det å heste et stort savn, så eg takka gladelig ja, uten tanke for den fysikken man bør ha på plass når man skal håndtere hesteryggen. Ihvertfall når man rir ilag med et gjeng som har det som hverdagshobby og har opptrente balansemuskler. Og igjen, eg pingle ikkje, så når det va ønsker om fart, så var eg med. Og der dro vi oppå heia altså, Ponnigjengen (på hest, ikke ponni) med Utrente Eli som hadde fått utdelt hesten med det klingende navnet Prinsesse-vil-ikke. Burde tatt det alvorlig fra start. Prinsesse-vil-ikke ville så absolutt ha fart. Hun ville bare ikke høre på rytteren, så det tok sin kvinne å holde kontrollen. 

I god fart på en smal sti ga vi alle gass. Her var det bare å henge i stroppa og lime knean fast i salen og nyte turen. Et sted på stien, med god fart på Prinsessa, så dukket det opp to skumle steiner ved sida av stien. Og da ville Prinsesse-vil-ikke IKKE galloppere på stien mer, men spratt sideveis i galoppen. 

Har du sett på tegnefilm ka som skjer med rytteren når hesten jumper til siden? Akkurat, rytteren henger igjen i luften. Den følelsen….. Vel, eg hang på en måte igjen i lufta, men ved hjelp av gammel erfaring klarte eg å suuupe meg etter hesten, som igjen returnerte til stien. Hele manøveren gjorde at eg mista den eine stigbøylen, eg hadde ikke mer futt igjen i låran tel å holde meg i posisjon, balansen glippa og som i sakte film sklei eg meir og meir over. Til slutt krenga eg så hardt te babord at eg gikk ned med mann og mus.

Eg traff bakken på rygg, før skolten kom deisende etter, fortsatt henganes i stigbøylen, i god fart og god høyde (det er tross alt ikkje snakk om en liten ponni, men ei diger, svart merr som strevde med å finne tonen med meg). Eg så stjerner og sol og måne og kom meg laus av stigbøylen. Å bli henganes der e enkvær rytters store skrekk og jamngodt med lemlestelse. 

 Alt gikk veldig fort, men føltes som “Hurtigruten minutt for minutt”. Det er mulig eg va borte et kort øyeblikk, eg veit ikkje, men eg fikk iallefall et hull i ka som skjedde videre, annet enn at Ponnigjengen samlet inn Vil-Ikke og kom med bekymrede miner til meg som lå der og i øyeblikket var Vil-heller-ikke.

Hestejenter er av den barske sorten jenter som har èn leveregel og det er å komme seg på rygg så fort som mulig. På hesteryggen så fort som mulig. Når du tryne, uansett kor hardt du slår deg eller kor redd du måtte bli, så lenge du puste og kan svare, så skal du opp i sadelen igjen. Det er alment anerkjent som den beste medisin. Face your fears, eller nåkka i den duren. Sikkert en bra psykologi som kan anvendes på det meste. Og eg sverger til den sjøl og har brukt den titt og ofte gjennom livet. 

Så eg var aldeles ikkje uenig i å komme meg opp igjen, dessuten var det langt å gå heim. Om det singla litt i knotten var ikke så nøye. Hopp i høyet. 

Så fra å ha pådratt meg et problem i nedre del av ryggen noen få år før, pådro eg meg no en nakkesleng. Eg tenkte ikkje på det der og da, at det faktisk var en form for nakkesleng. Det er nåkka eg har tenkt på etterhvert, når probleman aldri tar slutt. For eg gikk vel ikkje tel nåkka dokter etter det eg kan huske, men brukte en lånt krage nån daga då alle muskla blei stivar og stivar etter som timan og dagan gikk. Detta fiksa seg heller ikkje ved å late som om det ikkje eksisterte. Eg burde ikkje bli overraska over det, men eg veit at det var sjokkeranes nytt for meg. 

Så når skuldra skulle tel pers, så bestod kuren i å trene og trene spesifikke bevegelsa, masse gjentakelsa, lett sirkulasjon. Hver dag. Hver bidige, jævla dag. Når eg hadde bestemt meg for at det her sku eg knekke, så gikk eg selvsagt “all in”.  Topp motivert, super bestemt, vilje av stål. Opptur, nedtur, tilbake til start. Prøve igjen, funke detta? Opptur – og så plutselig èn liten uforutsett hendelse som ødelegg alt du er i ferd med å bygge og du må begynne på nytt igjen. Gråt og tåra, både heime, på jobb og hos fysio. Men sta nok. Biter tennern sammen, peiser på. Gir meg ikkje. 

Og så etter mange måneder, med bittebittesmå musesteg, så blei eg bedre. Kunne plutselig slå på vinduspussarn uten å kvæles! Etter som fysio også begynte å kjenne meg og min personligheit, så hadde eg nemlig fått den beste innsikten eg kunne ha fått og lurer på koffør ingen har sagt det tel meg før (eller kanskje eg ikkje har hørt etter?)

Viljen min e et stort pluss men også min verste fiende. Fordi det kan tenkes at det finnes et siste lite punkt som ikkje lar seg overliste ved målbevisstheit og vilje. Det kan finnes fysiske hinder som eg ved hjelp av hjernen ikke kan påvirke. Og eg må ikkje overkjøre. Eg må kjenne etter stopp-punktet. Og da må eg stoppe. Om det blei på repetisjon fem eller på nummer nitten, så må eg holde an. Tenke det er godt nok. Det blei fem i dag, i morra kan det godt bli tjuefem. Eg har et godt skille mellom godt-ondt og farlig-ondt. Godt-ondt, da kan eg peise på, kjøre alle repetisjonan og alle øvelsan.

Eg e ikkje heilt bra, men eg er betydelig bedre! Det er en siste liten ti-prosentar som fortsatt er der. Om eg klare å knekke den også uten andre inngrep, vil tida vise. Men når eg no kom tel å tenke på kor jævlig eg hadde det for et år sida, så er det en glede å kunne melde: 

2019 har gjort meg BEDRE og KLOKERE! Slå den! 

 

 

 

Det var en fredag rett etter midten på oktober og det var fortsatt noe krutt igjen i deler av jaktlaget Bomskudd. De som ennå ikke hadde avfyrt noe som helst, var selvsagt sugne for litt action og de av oss som husket gryntinga men glemte sikringa ved forrige møte, var innbitt og forbaaainte seg på at det aldri skulle skje igjen. Alt klart for både det ene og det andre, altså. 

Jegerfrua hadde varslet sin ankomst uten å få respons, så det lå an til å bli en alene-jaktdag. Morrastellet foregikk derfor ikke i noe forrykende tempo, da man etter alle solemerker lå an til en liten rusletur rett utenfor eget hagegjerde. Trening av hund, om ikke annet. 

Halvveis påkledd i habitten, tikket Messenger inn med spørsmålet om jeg snart var klar. Lillebror Lars hadde ferskt elgnytt i nabolaget og var ikke lysten på å skremme den over til våre kjære naboer i øst. Det må nevnes at når jeg sier øst, så er det ikke Putin jeg mener, men forholdet mellom øst og vest her lokalt er omtrent av samme karakter når det gjelder dårlig skjult avlytting, innhenting av informasjon og agentvirksomhet.  

Lillebror Lars hadde gjort en helt lovlig manøver for å sikre at elgen diltet seg rett vei og nå satt Jørn-Inge på tredje timen og frøs i Jervenduken sin og ventet på litt action. Om det ikke var tredje timen akkurat, så hørtes det iallefall sånn ut, at det var litt bråttom å få meg i drift. I tillegg var det lovt at det var en okse, som var akkurat det vi hadde igjen på kvota. Vi skulle altså ut i krigen, Vill`sn og jeg. 

Det var snø og innimargen kaldt. For meg de aller verste forhold. Kler jeg meg for timesvis med gange, så kan du ta deg en bolle på at det blir en kanonlos med stillstand i timesvis der du umiddelbart omformes til en istapp som knapt blir i stand til å holde børsa stødig, langt mindre trekke av. Kler jeg meg med et ekstra lag, så blir det naturligvis time på time med svett marsj der man angrer som f på at man dro ullgenseren på seg. Og om man velger sekk med medbrakt tøy, så er det som å be om å marsje opp og ned de bratteste lier i dagesvis og man ønsker både sekken og børsa en lang reise til et mye varmere sted. På grunn av et vedvarende skulderproblem som er under behandling, bærer jeg børsa skrått over hvis jeg har liten sekk. Ellers bruker jeg skiskyttersele. Alternativet blir jo å kappe av armen i skulderhøyde og jeg har foreløpig ikke løsninga på være hundeførende elgjeger med bare èn arm. 

Planen innebar altså to poster og meg med løshund. Det var null sjanser for å gå innpå los på et slikt føre, så postene var milevis unna og med bittelitt flaks og kløkt kunne vi være heldige. Eller ikke. Mest sannsynlig det siste, men man vet jo aldri. 

Vi lusket oss forbi naboens hus og ned i hestegjerdet. Ad notam kan sies at det finnes ikke en heste-eier i verden som har hesten sin der på denne tiden av året, så det er ingen sjanser for å ta feil av hest og elg. 

Her lukter det kristen manns blod, sa hunden som fortsatt var i band og suste rett på ferske spor. Vi tok det rolig i noen meter i fellesskap, for å utrede litt på overvær, hørsel og spor. Orket ikke tanken på å sende han inn i naboterrenget. Han var bombesikker i sin sak på retning og ba så tynt om å slippe fri. (Når han ber tynt, sier han selvsagt ikke et ord med lyd, men kommer luntende tilbake inntil meg og ser opp på meg og sier alt med øynene, så står han der og venter på at jeg skal ta av sela)

Jeg ble stående en god stund etter slipp, og samlet mine saker og greier. Surre opp femten meter sporline og henge sporsela i beltet. Sjekker at børsa er ladd, sikringen på sånn at man kan huske å ta den av, kikkertsiktet klarsynt og innstilt på laveste forstørrelse – her blir det neppe bruk for mer enn firegangen, volum på jaktradio stilt lavt så jeg unngår for mye skrik i øregangene og heller kan lytte etter hund. 

Vill`sn la avgårde i god fart og veldig målrettet, og jeg så på gps`n at antall meter fort gikk unna. Da hadde han noe på gang og alt lovet så langt godt. Han krysset Kvannlielva, jeg tenkte et øyeblikk på hvordan det stod til med is og åpne råker, men skal man tenke grundig på det så blir man jo tuillat, så det må man bare slå ifra seg.

Utfra fart og retning så var han på et spor uten ennå å komme innpå dyr, så jeg lusket sakte etter. Med kjennskap til terrenget og elgens veier, kunne jo elgen tenkes å bruke første post som rundingsbøye og da hadde jeg tenkt å være i posisjon for å minimere retrettmulighetene. 

Så ble det los nesten kilometer`n unna meg. Jerven-Jørn var mye nærmere men han satt nok musestille i posen sin. Det dro lenger unna og med de lange beina drar elgen fort på seg kilometer. Lars som var nærmest bilen, forflyttet seg lenger unna og jeg gira opp et par hakk for det begynte å bli langt å gå med mine korte bein. Jeg så på gps`n at hund kom i retur så da koblet jeg inn turboen ytterligere. Det ante meg at det kom til å bli varmt i dag…

Så smalt det. Ett skudd. Så ett til. Og så, etter noen sekunder som føltes som en evighet, et tredje. Etter retninga å dømme var skuddene fra Lars. Skutt på en okse, melder han. Mener han traff på første ihvertfall, siste skudd var bare slengt etter rett før den forsvant, så det var nok garantert bom. Bare å komme med hund. 

Jerven-Jørn holdt seg på sin plass, jeg måtte få inn hunden, som hadde beveget seg i retningen mot skuddene. Kanskje han ville møte på og ta opp dyret. Jeg hadde fortsatt langt å gå og fosset over Forraholtet med øyne og ører på stilk. Idet jeg kom mot slutten av holtet og hadde stormyra foran meg, så jeg en elg som kom springende rett mot meg. Hunden lå like bak og prøvde å komme seg innpå og med et par bjeff få stopp på den. Det lyktes ikke og elgen forserte ennå noen meter fra hunden, som nå holdt helt tyst men ga gass bak elgen, som raskt fikk noen titalls meter mellom seg og hunden. 

Pulsen min gikk nok opp et par hakk – jeg måtte ganske fort finne ut hva jeg hadde foran meg. Det så ut for meg at elgen vinglet så det var et øyeblikk ikke så lett å se. Elgen spurtet i sikksakk for å kikke bak seg hvor den hadde hunden. Nå så jeg at den heller ikke hadde noe på hodet, det var ei lita ku og den kom til å passere meg på veldig kort hold. Jeg måtte prøve å få av hunden. 

Idet elgen kom på siden av meg med ca tjue-tredve meter, fikk den syn på meg. Den sperret opp det digre øyet sitt ennå mer og la nå inn siste gir. Myr og mold sprutet i en imponerende kraftøvelse, idet den vinklet unna meg. Det var et voldsomt flott syn så nært. Men her var ikke tid til å nyte verken det ene eller det andre. Hundefløyta var borte og jeg, med mine dårlige plystreferdigheter, fislet ut noe fra den tørre kjeften min. Verken rop eller andre former for påkalling av hundens oppmerksomhet, ble tatt i betraktning av den karen og han var like fort borte som elgen. 

Javel. Den tida det ville ta å få inn hunden måtte nå anvendes som ventetid man uansett ville ha brukt. 

Nabolaget var nå kommet på plass og der min gps mistet kontakten etter litt over kilometern, så hadde de tidvis syn av han og rapporterte det de så. Jeg hadde gått ennå litt lenger fram mot skuddstedet, så lenge det ikke ble stopp på den kua, så ville hunden komme i retur til slutt og jeg ville tilbakelegge litt flere meter.

Forbi ei myr, inn i et kjerr og mot nok ei myr, så var det brått en elg foran meg. Det var faktisk flere, en liten flokk! Og det var iallefall en voksen okse, som stod delvis skjult i et kjerr. Selv med handkikkert var det vanskelig å få studert den nok. Nå var hunden i retur men farta var jo selvsagt gått ned, så det tok litt tid før han nærmet seg. Og så kom det en skikkelig sny-eling som gjorde alt ennå vanskeligere. Elgene ante kanskje litt uråd, men jeg prøvde å unngå å gi dem grunn til alvorlig bekymring, mens jeg ventet hunden inn. Nå ville jeg også sikre meg å få han inn til kobling, før han kom i vinden og fikk lukt av dem og på ny kunne stikke. Etter det jeg etterhvert kunne se, var det ingenting som tydet på at noen av elgene var det rette dyret, så det ville være synd å kaste bort mer tid på feil elg igjen. 

Det kom også rapporter om en enslig okse som ble observert stikkende unna all hålåien og bekymrede tunger ville ha det til at den datt i en myrpytt og ble borte. Den tid, den sorg, jeg satset som vanlig alt på å starte ut på rett spor og skulle det vise seg at man tilslutt havnet borti den myrpytten, så fikk det så være. Når det gjelder ettersøk, så har erfaring lært meg at man må lære seg å ta til seg mye informasjon for lagring og eventuelt senere bruk. Man kan lett bli villedet hvis man skal høre på alle teorier. 

Hunden var nå kommet mye nærmere og jeg skulle klare å kalle han inn helst uten en lyd og gi meg til kjenne for elgene. Hvis hunden kom mer enn femti meter nordvest for meg, ville han komme rett i vinden av dem, så her måtte jeg bruke alt jeg hadde av list og overbevisning om at det er koselig og kjempegøy å komme til mor. Prøv å gjør det uten lyd og alvorlig mye bevegelser!

Hva som avgjorde saken er ikke godt å si, men jeg liker å innbille meg at vår felles forståelse for at vi er et team tikket inn i bevisstheten til min firbeinte lodott. Han kom inn og stilltiende ble det kobling, alarmering til resten av laget at det straks ble elg i farta. 

Tre dyr la i vei temmelig kontant da det rørte seg i buskaset ved siden av dem. Kloke som de var la de fluktruta gjennom det aller tetteste kjerr, så de ble borte for meg i et blunk. Jeg søkte meg inn på sporet der de hadde stått og gått en stund, prøvde å ta det sakte og rolig, selv om min jaktpartner hadde det ualminnelig travelt og ikke så poenget i å sirkle seg rundt området da han vitterlig visste hvor de hadde tatt veien. 

Det ble ingen markeringer av noe som helst, noe som betrygget meg i at det ikke var et blodspor. Selv om det var snødd oppå de første sporene ville han ha markert blod hvis det var der. 

Nå var det kommet flere jegere, kikrere og hjemmeværende husmødre til, og de tre på flukt ble observert uten å bli identifisert sikkert med henblikk på kjønn og alder. Før neste års jakt må vi altså holde intern opplæring for husmødrene sånn at de lærer seg å skille kjønn og alder på elgene.

Omsider nærmet vi oss påskytingsstedet og hadde det ikke vært nok elglukt i nesen hele dagen, så var det ikke mindre her. Retningen ble angitt av hundenesen, men igjen – jeg starter alltid på scratch for å få med meg alt. 

Her var blod på skuddstedet og blod i fluktretningen, så jeg følte meg ganske selvsikker på at vi skulle nøste opp i dette. At det hadde flydd en syv-åtte elger rundt omkring i området både før, under og etter, som hunden hadde hatt nesa i, og at det hadde snødd kraftig oppi sporene, gjorde at man måtte være ekstra sylskarp. Da er det viktig å få en god start, sånn at hunden også blir trygg på at det er akkurat denne vi skal følge. 

Nå var det flere poster ute og vi fikk hjelp med å tette igjen fluktruter i grensene av nabojegerne. Vi kom inn mot en granbevokst haug og hunden viste at vi var nært noe. Samtidig kom meldinga om at oksen ble observert men at nærmeste post ikke så den. Innpå haugen var liggeplassen med blod i og derfra og ut var det som plankekjøring. Her var et slepespor av den ene skanken men ikke mye blod å se underveis. 

Nå måtte vi være smarte og sørge for å ikke miste den ut, men prøve å styre den mot postrekka og ha alle godt plassert. Lars og jeg hadde skilt lag et stykke før haugen der vi tok den ut, så han fulgte en rute for å forhindre den å stikke ut den veien. 

Vi sporet videre og kom på nok en liggeplass med blod. Det er godt å være ettersøksjeger og finne sånt, men man blir også mye mer innbitt på at denne skal vi ta. Vi skal klare det. Stående ordre var å skyte uansett hold, skuddsjans, skuddvinkel, fart eller andre forhold som man vanligvis holder tilbake skudd på, sålenge man med hundre prosent sikkerhet så at det var denne skadete elgoksen. 

Nå var vi på et veldig hett spor og vi nærmet oss postene. Vi gjorde en kort stans i sporingen, for å justere litt på et par mann, som var lengst unna og trengte noen minutter på å være på rett plass. Jeg var veldig sikker på at vi var nært, men også sikker på at vi som ekvipasje neppe kom til å gå innpå og vi ble enige om å slippe hunden. Det var uansett ikke tvil for meg å følge dette sporet visuelt. 

Like etterpå tetta det seg til. Elgen ble nødt til å krysse over ei åpen myr og det var flere skyttere i området. En serie skudd begynte. Der datt han, fikk vi beskjed om. Gjermund hadde fått has på karen. Et lettelsen sukk hørtes gjennom skogen og gratulasjonene begynte å hagle på senderen, før nye skudd stoppa kjeften på alle. 

Han var visst ikke dau allikevel! Men der datt han, ble det sagt. Litt stille mumlig på sendern, skulle man gratulere nå? Før nytt skudd runget. Nå begynte dette å bli en parodi. Det var musestille i en liten evighet. Hvis det nå kom beskjed om at den datt, så ville ingen tro det. Hva var dette – trollelg? Men NÅ datt den, kom det. Det blir bare nakkeskudd neste. Sånn for sikkerhets skyld. Den hadde jo stått opp fra de døde gjentatte ganger. 

Panserelgen lå inne i det aller tetteste. Her var skudd som stod i trær og det så ut som en slagmark i området. Noe det forsåvidt var. Men den hadde gitt tapt til slutt. Jaktlaget samlet seg på åstedet og det var en galgenhumor uten like. Når man lykkes, kan man koste på seg å flire litt. Det betyr ikke at man ikke ser alvoret i det eller tar det seriøst. Men det er lite som kan slå følelsen av å lykkes, særlig når det er teamarbeid som skaper suksessen. 

Og med det var elgjakta 2019 i Bomskudd over. 

 

 

 

 

Ny rekord! 

Det er fire (4!) dager igjen til julaften og her er årets status fra det avslappende (slappe?) hjemmet til Jegerfrua:

  1. Ingen gaver er kjøpt! Det er fortsatt god tid. (Og surprise! Gavelisten er kortet kraftig ned! ) Med mindre mannen uanmeldt har bestemt seg for at butikker og kjøpesenter er gøy i desember… (willnothappen)
  2. Ingenting er bakt! Jeg fikk noen pepperkaker i gave fra min venninne, så jeg anser julebaksten i boks (og dessverre snart oppspist også, noe må man jo gnage på om kvelden.) Snart går jeg over på sjokoladeplatene og svenskealkoholen som fulgte med i kurven fra henne. Det er uansett fortsatt god tid til det som eventuelt skal bakes. Men ølet er ferdig produsert, dog. Det er mannens prosjekt, derfor er det ferdig.
  3. Ingenting er vasket! Eller jo bittelitt, nå løy jeg bigtime! Vi hadde sofaen framme og det er vel omtrent tre år siden sist (påstår mannen. Og mulig han har rett da han er hakket vassere på huslige sysler enn jeg) Iallefall, vi ville aldri dratt fram sofaen hvis ikke hundlørva var begynt å vise uant interesse for noe spiselig (mest sannsynlig) under der. Det var nyss før han sleika seg gjennom parketten for å komme seg under…. Skal ikke plage dere med alt som fantes der men la oss nevne snusposer og ølkorker. Begge sønner i huset anses som mistenkte. Inspeksjonen medførte at man også letta på ei sofapute…. off….. flere snusposer og noe som jeg først mistenkte var en penisring. Etter størrelsen å dømme kunne det neppe være noen i dette husholdet og det viste seg å være et moderene hårstrikk i plast. (Sa dem. Eg veit no ikkje.) Så vi HAR altså vaska BAK sofaen og 90 % av sofatrekkene. Vi kommer til å be Helseinspektørene om å kikke bak sofaen hvis dem kommer. Dessuten har jeg sterkere tradisjoner for male over, istedet for å vaske.
  4. Vi har ikke pyntet til jul! Joda, det er hengt opp to røde gardiner, stjerna er på halvskjeiva og staken er oppe (den i vinduskarmen, hvis du lurte). Etter å ha blemma seg totalt ut med det her julestyret i de første årene i voksenlivet, så har jeg i de siste tiårene hatt en policy om at alt er på plass til den tjuende, for da har jeg bursdag. Treet bruker å være på plass. Det er selvhugd i halvmørtna fordi man aldri rekker å komme seg ut i tide og i skinnet fra ei hodelykt med dårlig batteri, med snøtunge grener tre-fire meter oppi lufta, så det riktig se tett og pent ut. Når man kommer hjem og får det buksert inn i stua, innser man at det er skjevt med to topper og mangler grener på ihvertfall to sider, i teillegg datt masse barnåler av da man presset det inn gjennom trange døråpninger, så det ender opp med å bli bli et klassisk hjørnetre. Nå har vi ikke vært i skogen og høgd noe tre enda, så det blir vel helgens aktivitet. Vill huindlørva er trekkhest – det er hans jobb å dra treet hjem. Jula nittenittiseks var jeg hest selv – jeg var bittelitt gravid og etter å ha prøvd truger først og i eder og forbannelse kastet trugene til fordel for ski (det gikk ikke fort nok og jeg snublet hver andre meter…), så dro jeg avgårde ganske fort i motbakkene, mens min daværende andre halvdel tviholdt på at truger var best og derfor ikke rakk å komme fram før jeg hadde funnet treet, hogd og saget det og var på tur hjemover igjen.
  5. Ingen utvidet familie-seanse der vi skal bake og kooooose oss maks i lag! Vi har prøvd og det var grufullt. Med tantebarn og søster på førjulskos. Krangling om kjevlene, hyling fordi deigen datt i golvet, skrik og fortvilelse for det som klisset seg fast, guttene som heller ville spille playstation, vi svidde kakene i ovnen og til slutt stod vi der en hel dag og kjempet oss alene gjennom alle deigene, for ingen barn gadd mer “julekos” på kjøkkenet. Ingenting nærmet seg den julekosen man kan lese om i et glanset jule-magasin og dagen står for meg som et minne for livet og er faretruende nær kategorien “den mest ukoselige dagen noensinne”.
  6. Ingenting er pusset opp i desember! Det er nesten den viktigste bragden av dem alle. Min syke trang til å begynne på et prosjekt rett før jul, er overvunnet (eller ER den – det er fortsatt fire dager igjen?). Etter flere års forskning på meg selv, har jeg skjønt at det vil komme en eller trang til å rive noe, male, montere, flytte rom, ommøblere og andre større ting som begynner som “jeg skal bare” og utarter seg til et full-skala oppussingsprosjekt som heseblesende krysses av som nesten fullført noen timer før julen ringes inn.
  7. Hva er viktigst? Rent i alle skap og utslitt på julaften? Kaker man må kaste i februar fordi ingen spiste dem? Bruke sinnsykt mye penger på en masse julegaver til de som allerede har “alt” eller egentlig ikke trenger noe? I år kan jeg støtte meg på at min oppkjøring til jul tikker av på følgende moderne bokser: Det er bærekraftig. Miljøvennlig. Økonomisk. Avslappende. Bra for helsa, både psykisk og fysisk. Ingen stress (men la oss nå snakkes den 23…..).
  8. Ingen sure miner i heimen – bare glade fjes (og det tror du på?) Lykke til med de siste fire dagene med innspurt. Min begynner sikkert den 23. Du ser meg nok som siste kunde på Amfi. 😉

 

 

Nån gånga når man jakte så tar ikkje historien slutt, selv om dagen ende. Og sånn va det for nån daga sia. 

En spennanes jaktdag, der vi gikk på og dytta en enslig elg framover, endte med et skudd og ett fall. Alt e jo vel og bra med det, vi va rimelig fornøyd med oss sjøl. Det va jo elg nummer syv av ni, på seks daga! 

At det viste seg å være ei voksen ku og ikkje ei kviga, som vi originalt hadde sikta oss ut, tok vi ikkje så tungt. Ingen i jaktlaget Bomskudd har utmerka seg  i verken telling aller aldersbestemmelse og det e mange som har gjort blemmer. Kvige skytes, og vise seg å være ku. Kvige skytes, og vise seg å være kalv. Okse skytes, og vise seg å være ku. Pinnokse skytes, og vise seg å være kviga, som vise seg å være kalv. Kalv skytes og vise seg å være kviga. Ja vi har omtrent alle variantan. Vi har derfor en “saying” i jaktlaget at Kvannlikvigen dem veie rundt tohuinner kilo og Nordlikvigen dem e små. 

Til sjeldenhetene høre at kvige skytes og vise seg å være kvige. Det e nesten en raritet, når det skjer. No høres det jo ut som det reine Texas men husk no at vi e et stort jaktlag som har jakta ilag i herrens masse år. Nån jegera kommer, bommer og slutter. Nån kommer, bommer, slutter og begynner igjen. Og nån slutte vesst aldri og vi må sannsynligvis plages med kværainner te evig tid. 

Så når det lyktes med et drev og vi fikk et fall, så tillot vi oss sjøl å være fornøyd og glad. Jubalong og gratulasjona svirra i lufta. Og vi syntes vi va fan te karra. I omtrent åtte minutt. 

Så kom ei bekymringsmelding at en forvirra og enslig kalv snurra rundt nede på veien og verka litt usikker på kor han sku gjøre av seg. Vi måtte erkjenne brølarn, kua hadde hatt kalv. Skyttarn hadde ikkje sedd nåkka kalv. Og hele veien fram tel detta, så hadde eg og hunden dytta på et enslig, lite dyr. Og så har det vært ei ku med kalv der framme, i det samme området. Kalven hadde nok tatt kvilepause et sted. Og no var han på farten aleine. Så da må man rett og slett finne den. Ingen lett oppgave. 

De som var i nærheten av veien, gjorde et forsøk på å poste og få den fram, uten suksess. Og så ble det kveld.

 

NESTE MORRA: 

Forsterkninger var innkalt og et vennligsinna nabojaktlag hadde det tydeligvis på kjedelig på eget vald, at de velvillig stilte opp for å hjelpe til. Hadde vi vorre Krank & Kaos på egenhånd, så steig antallet jegera med spesielle medisinske behov såpass at det blei mumla om å ansette både egen hjertespesialist og èn med vett og forstand på kne og ledd. 

Etter to drev med tre hunda, tre hundeførera og en drøss med postjegera, va vi like kort. Vi va nedfor veien, men der va han slettes ikkje. Vi va oppafor veien og DER va han! Luringen tok rennfart og spurta sikksakk mellom postan. Winter`n fikk den på superhold, og klemte til. Så sa det “klikk” – og kalven va like borte. Skuddet klikka bare, det gikk ikkje av. Derimot va det like før Winter`n klikka. Før vi fikk sukk for oss, hadde han passert vei igjen og bare flaks gjorde at vi fant sporet, sånn at vi skjønte at han faktisk va forn nedover igjen. 

Etter det va vi til elva, så fra andre sida av elva, over elva, tilbake igjen over elva og så på nytt over elva. Og så var det atter kveld, den andre dag.

NOK EN MORRA: 

No hadde alle lært. Laget starta oppfor veien. Med store stokka gikk dem der og slo og dunka i trean. Man sku ikkje lure seg innpå kar`n, for då blei han meir redd og tok større fart. Neida, han sku høre driveran og være fullstendig klar over at dem kom.  Elgkalven blei redd men alle andre skogens dyr blei paralysert. En hare satt storforfær under ei gran og lurte på kas om fioregikk og en orre satt og stirra fascinert på de to tullingan som kom smellanes gjennom kjerran. På to meters hold, skjønte orren omsider at han låg dårlig an, og tok vingan fatt. 

Men elgLuringen tok samme taktikk som før. God reinnfart og i brødrene Ingebrigtsen-ånd spurta han imellom det som va av postjegera. Og gjett kor han for? Joda. Nedafor veien. Igjen.

Ny samling, ny plan. Sporet ble fulgt nedfor veien og over elva. Og etter litt fram og telbake i området ved elva, blei det på nytt oppdaga et spor som kom opp over veien. Heile aksjonen ble ompostert og iverksatt på øversida av veien. Det blei en djævelsk lang fjelltur for hundefører, uten resultat. Ingen vesste lenger om han var oppfor veien, nedfor veien over elva eller kor han befant seg. Og det blei atter mørkt, den tredje kveld. 

…OG ENDA EN MORRA….:

Man lærer så lenge man lever, heter det. Og NO hadde man ihvertfall lært! Jaktlaget va kanskje ikke like full av pågangsmot, men iverksatte samme plan for tredje eller fjerde gang – man va ute av tellinga. 

Ordren var klar: Alle skulle være oppladda med skudd i kammeret, kikkertsiktene åpne, sikringa av, våpenet nesten løfta og klart. Veien blei bekledd med fotsoldata, med ordre om rask forflytning. Bilen måtte derfor stå parkert, med nesen ut mot vei, klar tel å rykke ut mot høyre eller venstre. Det va nesten så bilen måtte stå i gir. NU, jävlar, NU!

Hund og fører knødde seg i gang. Bevæpna med en liten kjepp for å slå og banke i buskas og skremme han avgårde. Hunden hadde si meining kor han sku og den va ikkej heilt mi, men han fikk selvsagt bestemme. Det gikk oppover ganske nært gjerdet mot Løvåsjordet. Så dreide han skrått innover mot postan. Og plutselig stoppa han heilt opp og lytta. Eg kjenne han såpass at eg tenkte, yes, no skjer det snart nokka. 

Like etter rapporteres det at kalven kommer mot posten te Winther. Nå va det bære å be til høyere makter om null klikk. Stille sekunder og så et smell. 

Og Winther`n fikk gjenoppretta stemninga i laget. 

No syns vi atter at vi va fans te karra! Endelig lyktes vi. Masse innsats, god hjelp, pågangsmot, viljestyrke og iherdighet. 

Og no kunne det godt bli mørkt, men det var enda en halv dag igjen. 

 

 

 

 

Jegerfrua måtte altså opptre én dag som Hotellsjefen, på elgjaktas fjerde dag. Der ble det ikke nedlagt ville dyr men det ble lagt ned mye passion og innsats i å få internasjonale turoperatører til å interessere seg for Senja som reisemål. Det er jo også en form for jakt. Så opprant jaktdag nummer fem. 

Morra-andakten i Bua bestod i å prøve å oppdatere seg, men det var ikke så enkelt å få den fulle oversikten over hvordan Bomskudd-gjengen løste oppgavene uten Jegerfrua. Kort fortalt hadde de hatt en skoddetung dag og fordi den lå tung nederst i dalbotn, valgte de å jakte i høyden. Et lurt trekk. Så trakk skodda seg i høyden og la seg tjukk rundt jegerne. Lillebror Lars syntes han satt på en kanonpost, men så letta skodda litt og han innså at han satt inni en krattskog uten skytemuligheter og måtte flytte seg hundre meter for å komme i en mer skytevennlig posisjon. Det ble lett etter forsvunne gapahuker og noen lette visst etter hverandre. Alt som ble observert var en pinnokse og det var kanskje like greit. Det hadde gått ned mye bacon den dagen og humoren dreide seg visstnok om et gullbrød og to diamanter, og så kan man kanskje tenke seg til hvor det brødet befant seg. 

Det var heller ikke mye nytt på ryktebørsen og jaktleder hadde sørget for oppfyring og full fart i kaffebrenneriet. Så her ble man ikke sittende lenge og kope, før dagens olme plan ble spikret og ut av Bua det bar.

Området under Seljemo-enden skulle besiktiges. På jaktaget var noen kommet inn og noen gått ut. Postrekka ble selvsagt satt med hovedhensikt å ikke slippe elg over til naboene. Det er alltid det aller viktigste. 

Bekvemmelig nok kunne jeg parkere på min egen gårdplass og gå ut hjemmefra. Allerede før vi var startet gikk alarmen – ELG under Låbakken. Planen ble raskt modifisert til å passe det nye situasjonsbildet, for nå visste vi at det bare var minutter før det braket løs. 

Deretter ble det fartsfylt action i nær sagt alle retninger og det krever mastergrad i logistikk for å holde ordene på hvilke “varer” som ble levert hvor og til hvilken tid. Jeg har nesten ikke sjans på å redegjøre for hele forløpet så det blir bare en grovskisse her og nå. 

Ku, kalv og okse tok ut, det ble en kort los, hunden “avleverte” dyr på posten til Lars og med skrekken i øyan mente hunden dermed at jobben hans var gjort og han returnerte. Dyrene tok ut på ny og det ble en liten stille stund, jeg hadde puslet meg over skuterbrua, hunden var igjen gått opp i området der han sist hadde elgen, det spratt ut dyr på nytt og en liten okse forduftet for Lars. 

En kvige, en helt ekte kvige, kom osende ut av krattskogen. 

Perfecto, tenkte jeg, nede i kne var jeg allerede, kikkertsiktene åpnet, ho hadde fart. Så jeg lagde lyder. Aner ikke om jeg gryntet, mjauet, rautet eller hva fan jeg gjorde, det husker jeg rett og slett ikke. Den stoppa iallefall, koll åpent, kort hold, men stod nokså skrått og dreide hodet for å se bakover i skogen, så hodet ble i veien. Du veit det er mikrosekunder om å gjøre. Pittelitt puls kanskje. Tenker på å plassere skuddet godt og være stødig. Så flytta ho litt på seg, stod perfekt til, det er NÅ, puste rolig, trekke av. Trekke av, sa jeg. Ingenting. Trekke av! Absolutt ingenting!! Helvette, sikringa er på – og vipps så forsvant ho før man fikk sukk for seg. Det ble en radiorapport med ispedd banning over den helvettes sikringa. 

Elger fokket forbi Lamoen Vest og Tor-Egil, med strak kurs Mellaelva. Anders fikk ku med to kalver på sin post – akkurat de hadde ingen av oss andre sett. På tur nedover mot holtene og Lamoen, kom det snikende ut en elg tvers over myra, tre-firehundremeter unna. Etter mye og intens kikring, ble det fastslått at det nok var den lille oksen som Lars hadde sett, den som forduftet et sted i retninga mot Jørn-Inge. Nå snek den seg inn i skogen igjen og ble borte som en ånd i lampe.

Jeg ned i retning Mellaelva, Tor-Egil mente han så dyr, hund sjekket ut området uten resultat. Hund over i neste holt, ny kort los, hva skjedde nå? Jeg over dit, sjekket ut både opp og ned, men hund dro oppover. Vinklet fra elva oppover holtene igjen, mot postrekka, like etter hyles det på nytt “elg” fra postene der oppe. Oksen springer sikksakk mellom postene og det pustes og pæses endel på sendar`n. Gjermund som har vært ompostert til Seljemoen, har nå fått retrettordre og kjører nesten over oksen på Brentmyra, den fokker over veien rett foran bilen hans og er ute av vår varetekt. Måtte O Store Elggud være med den over til Silsandmarka jaktlag. 

Men hvor ble kviga av? Sist sett (igjen) av Jørn-Inge som holder stand på hyttetomtsnippen. Lars på berget i kraftlinja. Gjermund nå på Låbakken (igjen). Det er tydelig at hunden nå behandler meg som handikappet og kommer hele tiden og “henter” meg, leder meg på rett vei. Han sjekker at jeg faktisk kommer etter. Gjermund ser kviga komme og ser den forsvinne. Jeg kommer etter, jada. Runder nedover igjen, denne gangen på motsatt side av skuterbrua der jeg var for en liten time siden. Nedover langs Kvannlielva, krysser elva, og nå begynner noen å lure på om vi skal fortsette med det her, hva er vitsen? Hunden tar vestover holtene igjen. Krysser på nytt opp mot skuterbrua og jeg begynner også å lure på det samme. Så kaukes det igjen “elg” på sender`n og der kom jaggu kviga på nytt på Lars. 

Vi har nå mistet kontroll på antall runder og rundetider. Den forsvinner nok en gang. Jeg tenker at vi snart må finne på noe annet å gjøre og bestemmer meg for å koble hund. Det er musestille fra de to øverste – og jeg tenker at det er en grunn for at det er så stille. Har ikke gått mange titalls meterne før det smeller fra Jørn-Inge sin post. Stillhet i skogen. Så nok en smell og så beskjeden at kviga er dau. Det siste skuddet var avfyrt av Lars som et sikringsskudd men det var Jørn-Inge sitt som traff. 

Alt har gått som smurt. At kviga viser seg å være en kalv, snakker vi endel om og vi kom opp med et par teorier. Teori èn er at mora, altså kua, hadde litt lyst på okse, og la kalven igjen. Og glemte å hente den da det begynte å bli hett (men ikke med oksen). Barnevernet er varslet. 

Teori to er at i tumultene som oppstod, har kalven kommet bort fra kua, og har i forfjamselsen fulgt sin pedofile onkel, som da dette forholdet var i ferd med å bli avslørt, valgte å avslutte livet ved å forsøke å bli en roadkill, mislyktes takket være Gjermund`s gode bremser men oppnådde tilslutt målet ved å springe rett i døden på Silsandmarka jaktlag. Barnevernet er innkalt, men i og med at både den fornærmede og den tiltalte avgikk ved døden, er saken henlagt men moren vil holdes under oppsikt neste kalvesesong. 

Vi var altså svært fornøyde med oss selv etter morgenøkten, med det lille minus i margen at det fortsatt er vanskelig å fastsette alder og at Nordlikvigene er betydelig mindre enn Kvannlikvigene, sånn omentrent hundreogti kilos forskjell. Inntil videre velger vi å være takknemlige og fornøyde over at artsbestemmelsen i stor grad beherskes av de aller fleste. 

Etter slakt og en matbit, var ungdomman fysne på litt mer jakt mens gamlingan fikk gå heim. Vi måtte kjøre igang en kort aksjon, da klokka allerede var blitt halv tre så vi gikk for en reprise fra fredag. Same procedure as last year, Miss Sophie. Eli og Terje i drev (bare en annen Terje denne gangen) og postene stort sett likt. 

Jeg og hund ned fra Kvannlia og over til Tømmerelva. Gjestejeger Terje på den andre sida av Tømmerelva og resten i post. Vi trengte ikke vente lenge. Ku, kalv og okse ble observert men før man fikk sukk for seg smalt det fra en helt annen post, Sneppen. Vegard fikk en kalv, denne gangen kom den ilag med mor si og et søsken. Men alt var under kontroll der oppe, så aksjonen fortsatte. Både Jørn-Inge og Anders og Karl så elg på postene sine. 

Og når gjestejeger Terje kom seg tilbake på riktig side av elva igjen, så ble alt så meget bedre og det gikk få minutter før Gjermund felte oksen. Det gikk altså en time og 14 minutter fra vi bestemte oss og la en plan, til vi hadde to dyr i bakken. Snakk om effektiv gjeng! 

Jaktsuget var sikkert der for flere, men man må også tenke litt, så all videre jakt ble innstilt og vi fokuserte på å ta vare på de to fine dyrene vi hadde felt. Ryktene bredde seg såpass at en “inspektør” ble sendt ned på laen for å sjekke sannhetsgehalten og kunne storforfær ringe og bekrefte at her var ingen røyk uten ild. Det var kul på veggene, sa han. 

Så kan man bare spekulere på det der gullbrødet. 

 

 

Enkelte ting tar tid, så også innad i Bomskudd-gjengen. Men det er nå endelig bevist, at selv uten betydelig kjærringGNAG, så blir faktisk ting gjort. Om ikke i dag, så kanskje i morra og ihvertfall dagen etter. 

Det blei altså endelig stell på kokeblusset i Bua igjen. Vi har altså kommet til dag 3 og får knapt kokt kaffen og baconet i sekken går snart ut på dato vess vi ikke får stekt det. 

Pompel og Pilt satte seg sjøl i arbeid på morrakvisten og fiksa kokeblusset, samt lagde holl i veggen til gasslangen. I kjent Bomskuddstil brukte de to forsøk på å få det gjort og ferdigstilt. (Det betyr at vi prøve først èn gang, bære for å oppdage at åja, vi må vesst gjøre det èn gang til.) Så no har vi ett holl med slangen i og et ekstra lite lufteholl. Det kan jo være smart, da det neppe skade med litt friskluft inni der. Fine nesa som kom på jakt i dag som årets første jaktdag, hevda det lokta tarm og gorr av enkelte. Ja, når du kjem fra et velduftende møblert hjem, så e vi enig i at interiøret og renholdet kunne stort sett ikkje vært verre. Takbjelkan er nok bra impregnert av baconfett og trebordet der kokeblusset står og all matlaging foregår, treng verken oljes eller smøres. 

Jakta i seg sjøl va veldig fort unnagjort i dag. Te Nordlia for vi med god sikt og enda bedre mot. Og som vanlig skjedde det først ingenting, så ingenting og deretter ingenting. Så sa det kaboff og det “hagla” med elg i alle retninge. Det blei nesten vanskelig å følge med kem såg ka kor. Og eg som hundeførar sku holde et øye på gps`n også og se ka han Villsn fant på. Joda, han tok seg nær sagt som vanlig en sving oppover og ut av våres vald. Det har skjedd ganske ofte akkurat på det drevet der, og betyr som oftest at en lur jævel snik seg bakveien ut. 

Vi brukte nokså nøyaktig 1 time og 9 minutt fra vi starta, tel vi hadde fall. Jørn-Inge skaut en fin femspirsokse fra trøkktankan. Då hadde vi hadd det yyyderst spennanes ei god stund og fleire elga hadde klart å bruke jegeran som rundingsbøyer. Men den her kar`n måtte altså bite i gresset. Eller egentlig beit han ikkje i gresset men etter en god æresrunde, tok han et første touchdown i en brun myrpytt, kom opp igjen, suste over nån meter med vanlig myr, før han stupte i ei enda større myrholla. Så han beit aldeles ikkje i gress, nei han innhalerte myrvatten. Vi trur det e første gang at en elg har flyndra som en flat stein. 

Jørn-Inge såg bære at han gikk overende, men hadde litt utfordringe med å finne han. Der e nemlig ganske mange myrhåll bortover. Brun va han fra før og i tellegg full av torv. Urteimpregnert, med andre ord. 

Men på uttransporten fikk han hevn. Han klarte å punktere firhjuligen med en av gevirtakkan. Og deretter gikk alt i sirup igjen. 

Det tok si tid å få organisert ainna hjelp i form av traktor og få den på plass. Så vi brukte ihvertfall et par tima før vi va på veien. Man rakk jo å bli både sulten og tørst. Så sku det jo slaktes og ordnes, så timan rulla unna. Det blei så seint på ettermiddag før vi var ferdig, at vi avslutta for dagen. 

Oksen fikk altså siste stikk. 

 

Nok en fantastisk fin dag i elgskogen! 

I Bua va mannskapet allerede redusert med to men med èn nyankomst. Vinter og Laffen ut og Petter Pil inn. Altså 8 kaffetørste.

Reparatørtemaet prøvde å fixe gassbrennar`n med nyinnkjøpte dela som viste seg å ikkje passe. Kaffekokinga tok derfor sin tid. 

Det va bære dag to, men føltes som dag ti, både i form av antall opplevelsa og enda meir kroppslig. Kombinasjonen svært tynt treningsgrunnlag og alder (som ellers bære e et tall) gjorde nok sett te at låran føltes en smule støl. Hundlørva va også någet stiv i ganglaget og med tanke på at eg har ettersøksvakt og at vi begge evt sku klare å gå timesvis for ikke å sei dagesvis med spor, så fant eg på å telby morgenens trimøkt tel nån andre. 

Det smerta meg mett i hjerterota å gjøre det, og spesielt når eg hørte vi sku ut i et av mine favorittdrev, Tjyvelva te Geitelva. Den svei skikkelig og føltes litt hårat å svelge, men det e jo bære å bestemme seg, så går det godt. “Smil, så trur hjernen at du e glad”. Akkurat det siste der, det æææælske ungan mine å høre, hehe. 

Spesielt den gången dem va med på Amfi og vi kom i bilen og hadde fådd parkeringsbot fordi vi va nån minutta førr sein, og i det eg sætte biln i gir, så ser eg vakta gå lenger bort og akkurat den dagen oppdaga eg kor jækla uheldig det kan være at man av og tel bryt utav seg nåkka før man får filtrert det litt. Eg innså at eg hadde fire unga i bilen, korav minst to av dem ikkje va mine ektefødte, akkurat i det eg utbraut at eg sku kjøre ned parkeringsvakta. Så titta eg i speilet og såg kulerunda aua fra ungan i baksetet. “Ja ja, en stemor er og blir en stemor”.

Eg kjørte altså ikkje ned parekeringsvakta. Det va jo kun min egen feil og skikkelig dårlig gjort å skylde på andre. Eg måtte jo prøve å dekke over litt og prøvde nok å tøyse det litt bort og for å lette på stemninga, så introduserte eg dem for det forskningsbaserte faktum at du kan påvirke hjernen din tel å tru at den e glad. Vess du gjør det lenge nok, så blir du faktisk glad. Bære prøv!

Anyway, eg meldte meg altså frivillig tel å poste og ble plassert på Saustein. Jørn-Inge på Nordlistein og Klaussen ved vadet. Terje i Tverråsskogen og Gudmund på Bunkersen. Løp&kjøp-laget bestod av Petter, Tor-Egil og Jack. Veret va upåklagelig, med ni grader og oppholdsvær. 

Med sekk og børse, sluttstykke, skudd, kikkert og Æpp, låg alt tel rette for suksess og vi la trøstig i vei. Vannstanden i elva va stor og vadet såg ikkje så veldig fristanes ut, men litt lenger opp va det greit. Kun den venstre  jaktstøveln lak littegrann. Det betyr at i morra kan eg ta en Alfa og en Chiruca på kvær sin skank og holde meg tørr. 

Eg ska jo ikkje skryte på meg at eg kjenne postjegerlivet som mi eiga bukselomme. Men eg regne med at de fleste kan oppleve det någenlunde likt. Først e man topptent og superfokusert og har tru på at elgen kjæm kvært øyeblikk. Etter et par tima kan det hende at tankan dine begynne å gjøre sine krumspring. Og selve jakta e ofte sånn at det foregår en heil masse i timesvis, men det skjer ikkje en pøkk. Så plutselig, like før sluttsignalet lyder, så blir det action. 

I dag va jo også en super dag å poste på, så eg klage absolutt ikkje. Underveis utvikla eg et eget treningsprogram for postjegera på stolsekk. Sånn “hvordan trene flere muskelgrupper uten å røre deg”. Trim for eldre, altså. Kan evt ta det trinn for trinn om du e interessert. 

Då han Tor-Egil kom på sendar`n med budskapet om at han hørte elg som trampa, då kom børs opp på knean, før då e det faderullan med like før det blir real action. Og endå sku det gå ei heil evigheit før det skjedde nokka. Eg kunne liksom ikkje fri meg fra tanken at det kanskje e en smule meir spennanes med hund, for då har man litt meir peiling på ka som skjer. Det e jo slettes ikkje alltid suksess og blir heller ikkje sånn som man har tenkt, men det må vel være litt meir artig å høre litt los og få litt beskjed korsn retning de tar ut og kanskje en ny los. Hæ?

Så eg trur at i morra gjør eg alle den tjenesten at eg puske meg tebake i gåinga. 

Petter gikk på elg og Terje prøvde å manøvrere seg i forhold tel det. Ikkje så lett når alt man hørte fra Petter va skurr og iherdig kveskring. Vi kunne nesten ikkje engång vette at det va han. Det kunne være fake news, 

Tor-Egil hadde stoppa opp for ikkje å ødelegge for meg på Saustein. Snilt gjort. Heile planen bestod no i å prøve å få elgen pressa oppover lia mot postan. Og eg trur vi tre deroppe på post va meir så klar. Eg syns eg såg han Jørn-Inge hadde vokse en meter oppå Nordlistein. 

Så! Eg skimta en bevegelse bak meg te høyre og når man sett sånn litt i heilspenn, så kan man bli nokså skvætten. En halvgrå hare skaut førbi meg i ei jækla fart. Flotte naturopplevelsa, men det har man ikkje tid tel, førr alt eg tenkte va at nåkka måtte ha skremt han. Terje ga beskjed om at en liten okse kom opp langs elva, mot postan. Eg røyste meg for å ha oversikt mot elva, og det va ikkje mange sekund før eg skimta oksen borti krattet mot elva. 

Klaussen såg ku og kalv mellom meg og han, så no skjedde det alvorlig mykje på kort tid. Eg runda saustein på baksida for å få overblikk og en bedre posisjon. Oksen såg eg ikkje men kua med kalven kom i rolig gange og dem vinkla mot meg. Då rekk man jo å tenke “yes baby” og koke i hop en slagplan med alle mulige scenario. Kor har du åpninge og skytefelt. Korsn hold får du, Kor e første sjans og siste. Enn om dem vinkle under saustein. Og ka om oksen kjæm, kor kjæm han? Der kua går eller der du satt for tre sekund sida? Du vil ikkje røre deg mer, du vil ikkje bli oppdaga. Milliona av tanka rulle snabbt inni hjernebarken, problemløysning på høggir. 

De kuldegysningen du fikk da du hørte at elg tok laus, blir erstatta av varme som pumpe rundt. Du ser alt men du høre liksom ingenting. Du blir i et fokus heilt inni deg sjøl. 

Så smell det. Klausen skyt kalven. Kua går videre og kjæm på myra i perfekt hold og sjanse for meg. Men den kan eg ikkje ta. Den skal gå, ei kalveproduseranes ku. Den jogge oppover i retning Nordlistein. Både eg og Klaussen fokusere på kalven, og ser ingenting meir tel den lille oksen. Vi møtes på fallet. 

Elgen e et veldig lurt dyr med godt sanseapparat. I etterkant, når vi alle møtes tel bålkaffe i indianderleiren tel skyttarn, kan vi legge ihop alle brikkan. Oksen har nok sneke seg “ut” i lia under saustein, og den kom under Nordlistein, Jørn-Inge hadde den på hold men ikkje skuddsjans. Vi som stod på kalvefallet, så nemlig en elg som jogga seg på toppen av fjellet, bak ryggen på Jørn-Inge og trudde først det va kua, men det viste seg å være firspiringen. Jørn-Inge og Jack jogga også opp over kanten, om ikkje like rask og lett i steget som den med fire føtter, men den var forduftet. 

I leiren fikk vi servert spekekjøtt av fjorårets elg tel grilling ,drukket opp kaffeskvetten og fylt på litt sjokolade rundt bålet. Heile greia blei diskutert og snakka om. Også kalt evaluering, på fint. Eller debrief. Ikkja at vi hadde blidd så traumatisert at vi kjente behovet, akkurat. 

Tvert imot va vi ganske lystig og fornøyd meg egen innsats og uttelling. 

Så da hjalp det nok å smile, likevel. 

 

 

 

Første jaktdag passert og var det liv og røre i leiren? 

Åjada. Alle er i hvertfall fortsatt i live. Alle så nær som èn. En elg. 

Jaktlaget Bomskudd har sannsynligvis gjort den bragd å felle verdens første ballett-elg. Den så du ikke komme, hæ? Ikke vi heller!

En skikkelig tåspiss primadonna, bortsett fra at det var en don, ikke en donna. Den var sannsynligvis midt inne i en nydelig chassè plie, med to straaaake ben og stram kroppsholdning. 

Det var enten ballett, eller så strakte den på seg for å se bedre og den trodde mest sannsynlig ikke sine øyne – der kom jammen tammen jeger bombom JOGGENDE oppover i marka?! Du tror det ikke før du får se det. Klaussen, snart fæmti,  i fri dressur oppigjønna krattet. 

Når man slenger med leppa får man igjen, iallefall i denna gjengen. Frk Blogg gikk på rødt lys og rett i krenkefella og fikk derfor passet påskrevet som et utgammelt dyr i overGNAGsalderen. Gnag, altså. Hm. Eg gnæg jo ikkje såååå mykje?? (Mulig de begynner å bli lei av å høre på meg)

Bortsett fra å rive sleivkjeft og bedrive serviøs jåss og mainnskit, så dreide dagen seg mest om jakt. Det var morrasamling i Bua og alarmen hadde allerede gått i heilmørtna lenge før – jaktleder hadde nemlig sendt ut video av elg som passerte vei. 

Så The Troops ruslet ivei for å puske fram elgene i firkanten mellom tverrveien og riksveien. Ikke alle var på kanal, så det viser seg at uansett hvor mye duppeditter og utstyr vi har skaffet oss, så er det alltids en eller annen som har verdens kjedeligste dag på post, uten kontakt med omverdenen. 

Vår Æpp viste at hundefører satt i Bua hele økta – det i seg sjøl ville jo være alarmerende. Den dagen hundefører sitter i Bua er det bare å ringe etter profesjonell hjelp. (kvitfrakken) Det var derimot ganske mange som observerte hunden, og i tillegg hørte losen, så de følte seg ganske sikre på at hunden var ute iallefall. 

Det foregikk altså ganske mye, men skjedde ikke stort. Fra å ha holdt på i timesvis med nesten ingenting, så spratt det ut elg i flere retninger. Det endte likevel med 1-0 til elgene og vi oppsummerte med a) Vi forstod ikke hvor de tok veien og b) Det var innihelvette mye tungtrafikk langs riksveien, nesten som i en storby. 

Det første punktet, altså a) er ikke et ukjent fenomen og etter hva man hører, så er det flere jaktlag som har opplevd det samme. 

Så var det pause og fyring i Bua, påfyll av kaffe, mat og mimring, mens det utendørs regn og skodde. Motet var fortsatt på topp (det er jo kun dag 1) og en ny slagplan ble lagt. Nå skulle det røskes laus elg langs Tømmerelva. Det postes ut på alle strategiske plasser, Sneppen, Ponchomyra, Skolebakken og Løvåsgrustaket, for å nevne noen. Et par luringer til å gå elgen laus på hver side av Tømmerelva. Vips, så har man en plan. 

Det mest fantastiske med elgjakt, er at du kan godt planlegge deg gul og blå, men det går sjelden som planlagt. Innimellom lykkes man, selv om det kanskje må manøvreres litt underveis. I dette drevet også, fra å ha skjedd lite, ble det plutselig fart i sendeknappen. Det var elg både her og der. Og det var i sluttspurten, ja bokstavelig talt. at det måtte spurtes. Og da ble det også fangst. 

Så om man ble våt og kald, skjelven og sliten, så var det absolutt verdt det. 

 

Og i morgen, en ny dag, med nye umuligheter og en helt blank og ubrukt mulighet til å GNAGE ekstra mye! 🙂

 

Snart e den den tida på året, då en vanlig mann i gata, og enkelte kvinner, kler seg om, bevæpner seg te tenner`n og trekke ut i Guds frie natur førr å leve ut urinstinktet sett.

Alle skogens dyr skjelver i klauvan og det bevrer nervøst i fjørkledde venga og klaprer i nebb.

Men så fikk de aue på jaktlaget Bomskudd. Og sjangle hikstanes av latter avgårde.

En liten, ønkelig gjæng med godt voksne gubba, ett kjæftesterkt kvinnfolk og en halvgammel, løen hund. Alle i like dårlig forfatning, men med en selvtillit som e selvlysanes utpå og ei tru sterkar enn Senjafjellan de snart ska finne ut at de ikkje har kondis te å slite seg oppover. 

Mainnskapet e klart, så la oss ta en liten status på de praktiske tingan og se korsn det står tel. 

Jegerprøven: Alle har bestått men nån e rektignok så gammel at de aldri trengte å ta den. Slå den. Men vi har èn nyeksaminert med oss i år, så om det bli spørsmål rundt regelverket så veit vi kæm vi skal spørre #rookie

Våpenet: Nån har den samme, gamle muskedunder`n som de arva etter bestefar sin fra krigens dager, det e kun bajonetten som e tadd av. Og nån har fådd seg siste skrik og en skikkelig penisforlengar. Men som vi alle veit, det e ikkje lengda det kjæm an på. 

Skyteprøven: Vi går utfra at alle teslutt har klart å knørve de fem skuddan i hjerte-lungeregionen på pappreinen. Men vi veit også at førr nån tok det tid. Ingen nevnt, ingen glemt. Den der børsa, kikkertsiktet, trådkorset – ja, det e masse tekniske greier man kan plages med. For ikkje å snakke om kor høgt det smell! Det kan man høre masse om på skytebanen. Men vi veit alle at det stort sett dreie seg om Mainn` som e bak børsa. Og vi har alle vært der. 

Å sei I DAG at alle har klart skyteprøven e en liten overdrivelse. Siste muligheit for oppskyting e jo førsta i morra. Så det kan jo tenkes at nån syns de fortsatt har god tid. Jaktleder kjæm vel te å be alle plukke fram bevis på bestått skyteprøve i år også. Utan at det nødvendigvis bedrer skyteferdighetan. 

Jaktdressen: Den har ofte en tendens tel å være utsatt for varieranes luftfuktigheit i skapet og vil derfor oppleves trångar i år enn i fjor. Vi anbefale å kjøpe nytt skap. 

Det e fortsatt sånn at gammel svette, blod og griseri fra i fjor, IKKJE gjør den vanntett, så du må regne med å bli våt i år også. Enten fra innsida eller fra utsida, mest sannsynlig fra begge. Samtidig. 

Jaktstøvlan: I motsetning te bukse og jakke, så e det sjelden at støvlan krømpe i skapet (Litt rart, med tanke på at jaktdressen kan krømpe). Men de blir ofte læk. Og va dem det i fjor, så har dem ikkje blidd tettar i løpet av vintern. Du kan enten velge å kjøpe nye tel fleirfoldige tusenvis av krone, eller prøve å smøre og impregnere de du allerede har. Husk at de nye kjæm te å læke de også. Og hvertfall når du vade over elva og får fylt inn vatten fra toppen. Det e rektig godt (not!), særlig når du e på tur TE post og skal sette der i timesvis. Husk tørre ullsokka i sekken. (Nesten som i barnehagen:«husk skiftetøy»)

Kniv: Ei problemstilling som man nån gang har hørt, særlig fra de øngste jegeran som nylig har gjennomgådd jegerprøven og lært det etter boka. «Kan nån komme og stekke, eg har ikkje kniv». Mmmm. Kniven ska medbringes, la oss slå det fast. Den e ikkje førr nærkamp men e grei å ha. Det e kun i det offentlige rom at det e forbudt å bære kniv. Så når du stekk på Amfi etter jakta, så kan du no hekte av deg knivbeltet, så vi unngår misforståelsa. Vi treng kvær en mann!

Kniven e også kjekk å ha, førr ikkje å sei uunnværlig, når det eventuelt felte dyr ska gjøres opp og flåes. Greit at du har hørt rykta og bruk av traktor og gravemaskin for å få skinnet av, men det hende jo at vi også bruke kniv. Rifla e veldig upraktisk te å vomme ut med. Husk også at prosessen med «å vomme ut» ikkje kan gjøres ved et vomskudd. 

Bil: Du gjør klokast i å la konebilen stå igjen heime, ellers bli du garantert å få kjæft. Det e ingen kjerringe i verden som elske lukta av søkkvåt, søkksvett, blodstenkt, tarmluktanes mann inngrodd i setetrekket. Mold og myr overalt. Bladrusk og kvest, barnåle og ainna fanskap. Og når du i tellegg har hatt gleden av å plukke opp hundeekvipasjen et sted på veien, så har du pinadø lukta av våt hund i baksetet også. Jippi! 

Ammunisjon og sluttstykke: To små, men akk så viktige deler. Når du har glømt èn av dem – eller begge for den saks skyld, så blir det ALDRI glømt av dine jaktkompiser. Aldri. Så for din egen sikkerhets skyld, ber vi deg oppbevare dem i / på / nært våpenet, og aldri legge dem under hauputa om natta eller andre tullate påfunn. 

Batteridrevne ting: Jaktradio. Mobil. Hundepeiler. Astroen (gps). Ja det e sannelig mange små duppedingser man ska holde styr på. Vi anbefale full oppladding av absolutt alt du eie og har av batteridrevne saker og ting (treng dog ikkje å se i nattbordskuffa). Ute e det kaldt, det e vått og ting dør. Batterian går tom. Og vipps (ikkje Vipps) – så har du uroa et heilt jaktlag og medfølgende ektemenn som trur du har daua et sted ute i myra. Det e jækla mykje bortkasta tid å drive å leite etter bortkomne jegera med tomt batteri. 

Nytt av året – ÆPP! I år har vi altså kommen dit hen at vi e blidd fullelektronifisert og har nok en dings å holde oss opptatt med på post. Alle veit jo kor dritkjedelig det e å sette der og fryse på en stubbe og vente på en elg som aldri kjæm. Folk levere inn tippekuponga, spelle på mobiln og pepre sosiale media med stories mens dem vente. Så i år har vi i samstemt enigheit fådd oss et leketøy som kalles WeHunt. En æpp der vi kan se kværainner på et kart. Så da veit vi sånn passe kor alle befinn seg. Før det e nemlig ikkje sekkert at kvær enkelt jegar veit sjøl kor han e. Skogen e jo så lik og her e ko så mange myre med nån buske rundt. Så når vi i alle de år har lurt på kor enkelte har befunne seg og fådd den eksakte beskrivelsen “eg står på en haug rett attmed den gule bjørka” så har vi kjent frustrasjonan boble. Men vi, og alle andre retningslause tullinga som renn ut i skog og mark i sanselaus glede over å endelig sleppe fri – våre bønner e hørt. Himmelens makter, i regi av NJFF, har forsynt oss med en æpp. No e det altså bære et trøkk på tasten så ska vi altså kunne se gud og kværmainn. FORUTSATT at alle som også e teknisk tett (me!) har slådd på alt OG har ladda batteriet (also me!), så vil vi se sånn cirkus kor man e. 

Eg vil jo fortsatt slå et slag førr å være bittelitt lokalkjent og ikkje stole kun på teknologien. Men en artig greie med å få et kart i alle fall, med våres jaktområde og vi kan sette inn våres egne navn på de postan vi har. Vi har altså ei lang liste med stedsnavn som aldri har vorre innom Statens Kartverk. Nybegynnera, telfløttera og stubbesettera e totalt i villrede om kor det e action når de høre om bananmyra, pølsehållneset eller elihålla. Så en sånn der æpp verke som en god idé. 

Om den faktisk e så god vil kun tida vise.

Klar? Hvis du har tikka av på femti prosent av boksan her så e du meir enn klar. Vess ikkje så har du fortsatt mange tima på deg te å få alt på plass. 

Og om du syns du e i litt dårlig form så husk detta: Alle i jaktlaget Bomskudd har de skavankan dem hadde i fjor, dem fra i forfjor og året før, pluss sekkert nån nye i år, så det e ingen grunn te panikk. Det kan bære bli verre! Bære gje det et par-tre daga så e du heilt Ferdig!