Yes, we made it! 

No kan vi sannelig klappe oss på skuldra og takke av året som har gådd. Man skal være glad man overlevde, uten alt for store skrammer og sår. Med nok et år på rauva sku man tru man både blei klokere og bedre. Og det har eg no bevis for at eg faktisk har blitt. 

Det e tid for ei kort men lang oppsummering. 

Helse. Vi har bære ei helsa, seies det, og takk gode gud for det. Det e tøft nok å passe på den eine kroppen man har. I 2019 gikk eg inn i året med ei heilt for jævlig skulder. Den va aldeles ikke blankpolert og ny, den va tross alt en enogsøttimodell , lite smurt og dårlig vedlikeholdt. Den hadde knirka meir og meir sida november 2016. Eg har jo lang fartstid som tonedøv overfor mine egne, kroppslige signaler og merke knapt basisbehov som tørst, sult og pessetrang. Den der skuldra kan eg godt huske at eg noterte meg bak øret og der blei notatet ligganes temmelig lenge. Faktisk heilt tel våren 2018, da fant eg ut ag eg kanskje sku ta det opp med doktorn for den hadde då plaga meg i halvainna år og eg va begynt å møste trua på at det kom tel å gå over. Så eg blei sendt i MR og kom sjokkert heim med mangel-lapp av typen “finn fem feil”. Men no skue g jo starte hotell og alt og det passa aldeles ikkje med verken behandling eller kniv, så eg tok ikkje kontakt med fysioterrorist før seint i oktober. 

I januar for et år sida, va eg på det lavaste av alle lavmål, når det gjaldt den skuldra. Eg satt på huk og gråt på kjøkkenet på jobben, for eg klarte ikkje å skjære opp brød. Vi hadde fjorten lunsjgjesta som hadde bestilt suppa, eg vespa med venstre, så suppa skvatt over halve kjøkkenet, totalt uten finjustering i bevegelsan med vespen. Å gje seg i kast med en brødkniv med feil hand, kunne fort bli livsfarlig. Og eg innsåg at eg ikkje klarte å skjære fjorten brødskive og det rant tel slutt heilt over og eg fikk en total breakdown. Heldigvis kom min gode kollega inn og tok over og vi kom oss igjønna den krisa også. 

Løfte kaffekopp, gire, slå på vindusviskarn. Alt va like jævlig ondt. Eg va under behandling men har vel fått vel små mykje hjelp med hodet som med kroppen. Lyset gikk opp for meg den dagen eg forstod at eg ikkje kunne peise på og fikse detta med viljen min eller late som om det ville gå over. Og du skal vette at det har vært mange runda med motbakka underveis. Uten viljestyrken hadde eg nok gitt opp for lenge sida og valgt kniven. 

Eg trur nemlig at eg med rein, skjær viljestyrke kan overvinne det meste, og burde snart forstå at enkelte ting kan eg faktisk ikkje styre med hjernens kraft. Som for eksempel å skvise ut et barn. Der gikk eg på en smell då eg underveis på oppløpssida med barn nummer to trudde EG kunne bestemme meg for at NO SKA HAN UUUUUUUT….!!! Jordmora oppnådde omsider kontakt med inner-space og kunne berette at rektig så enkelt va det ikkje. Her skjedde intet bære fordi eg bestemte meg for det. Javel. 

Drøyt et år etter hadde eg glømt alt. Som småbarnsmor i dårlig fysisk form la eg i vei på ski over fjellet, fra Svandal’n tel Krysset. Det va det legendariske Måneskinnsrennet i påsketida. Bygda gikk i samla tropp med hodeløkt og vess vi hadde flaks, måneskinn. Detta hadde vi gjort i fleire år og eg hadde deltatt som gravid i nittisyv, tre måneder før min førstefødte titta ut. I null-én sluntra eg unna, for da var eg nybakt tobarnsmor et par måneder før og sida siste svangerskap stort sett hadde dreid seg om å ligge og samle støv på doktorens ordre, så hadde fysikken krympa omvendt proposjonalt med antall tima på sofa. Det å flakse over fjellet på bakglatte ski med dårlig bekken stod ikkje øverst på lista over prioriterte aktiviteter. Eg va nok sikkert opptatt av å ta igjen det tapte av husarbeid og sex, sida legen hadde nekta meg begge dela i mange måneder før fødselen. 

Anyway, i null-to sku det altså gås på ski. Eg hadde sikkert ikkje så mykje grunntrening, verken med “gå” eller “ski”, da mitt andre barn var en rolig skapning som i motsetning tel den førstefødte ikkje hadde behov for å bli trilla milevis i vogn før å tie stille. Han va bære å kle på, legge i vogna, to rugg og schmokk, der sov han. Ikkje så langt unna dagens situasjon, atten år seinar. 

De av dåkker som også kjenne meg bittelitt, veit at eg har en porsjon konkurranseinstinkt. Eg e også en dårlig tapar og gjør alt eg kan for å gruse ungan i alt fra kortspell tel andre tuillate konkurranseleka man kan finne på. Derfor vil ingen ha meg med og derfor hold eg meg unna så langt eg klare. Eg konkurrere like gjerne med meg sjøl – kan det gjøres fortar, bedre, klare eg ennå litt tel? Eg trigges enormt av å øke mine prestasjona i nær sagt alle ting eg gjør og eg e særs lite fornøyd med meg sjøl vess eg ikkje har prestert nåkka sinnsykt. 

No sku altså et stort gjeng over fjellet på ski, en av mine favorittøvelsa. Eg e en heilt vanlig turgjengar på ski altså, den her tøtta suse ikkje rundt i kondomdrakt og leke Johaug, så desperat e eg ikkje (enda). Men som turgjengar like eg ikkje å vase rundt i sakte fart heller. Man må no kjenne at man leve, det e no mi meining. 

I dag kan eg ikkje huske akkurat kor mange vi var på denna turen, men i de beste åran va vi vel opp mot åtti støkka som syntes det her va en artig greie. Så at vi sikkert va en førti-femti-seksti støkka e vel sannsynlig. Det va oppkjørte løyper med spesialtillatelse fra kommunen. En egen komitè satt i postkassehaugen oppfor Nordlia med bål og varm drikke. De hadde også rollen som hjelpemannskap og sanitet, dersom nån sku være uheldig. Røde Kors-gjengen i Svandalen var varsla, så de var klar over at det va et stort gjeng te fjells i mørtna. 

Det va felles kjøring utover dalen, sånn at nån hadde bilan parkert ved Tverrveien der vi kom ned og kunne hjelpes åt kværainner med å få henta bilan uti dal`n. Vi hadde oppmøte, registrering og betalinga av en liten avlat i ti-tida på kvelden og så kjørte man utover. 

Her va jo all slags folk som sku gå. Ikkje typiske sportsfrika og en god del hadde kommen tel å blidd stoppa i dopingkontroll, dersom sånt hadde eksistert. Målet va at alle skulle komme seg over i den farta man sjøl ønska. Og skuterpatruljen kjørte gjønnom løypen tel sist og sjekka at alle va kommet ned av fjellet. 

Eg huske at det va godt med sny og løypa va hard. Der mange hadde tredjeårs påskesmurning under skien, hadde eg ski som va perfekt nysmurt etter alle kunstens regler. Fordelen med å bo med en sportsmann, kalles det. Rein og skjær luksus.

Eg hadde lite klea på tel antall kuldegrader, for min erfaring var at man gikk seg varm i ei helvettes fart. Det går tross alt bare oppover umiddelbart. Halve turen bære opp, deretter går det nedover i ei satans fart. Bære nedover. Så la følget i vei og det ble åpenbart for meg at eg va den med det aller beste festet. Derfor lunta eg meg fram i teten, etter som eg måtte holde farta litt oppe for å ikkje fryse ihjel. Skuterføreran som hadde lagt løypa, hadde funnet få valgmuligheter og i ei skikkelig kneika gikk det bokstavelig talt rett opp. Ett spor. Inga fiskebeinsløype. Eg hadde så sinnsykt godt feste, så eg trødde på rett oppover, uten feskebein, men hang på stavan det eg kunne. Og når du kjenner et sånt kanonfeste, så blir man sikkert litt overivrig, så eg gikk absolutt ikkje forsiktig og tenkte på at det snart kom et glæpptak. Når også mann nummer to, tre og nedover tapte nån meter i motbakken, så gav det bære blod på tann. Eg gjentar at detta ikkje e et konkurranseløp, overhodet ikkje, nei kos og hygge sku det vær. 

Når eg minst ante det, fikk eg et skikkelig glipptak på høyre beinet. Langt bak og med kroppen i en stor kraftanstrengelse. Eg gikk rett ned i kne, men karra meg rett opp igjen og kom meg videre. Vel oppe på fjellet, skal man jo ned igjen. Og da kom de første signalan om at nåkka va på skeiva. Eg sku ploge endel og det va så sinnsykt tungt. Herregud for en dårlig form eg hadde! Va det mulig?! 

Det eg burde ha kjent og skjønt da, va at eg hadde fått meg en trøkk i det glæpptaket. Det va ikkje bare dårlig styrke og fysikk. Men eg hørte nok ikkje etter. 

Vel hjemme igjen på natta, måtte eg rett ned på kjøkkengolvet. Og ikkje for å vaske det, å neida, men eg måtte rett og slett legge meg, eg hadde så ondt. Etterpå sku eg knapt komme meg opp igjen og flate ut i senga. Neste morra på doskåla – dæven døtti det va uholdbart å sette der. Det samme i bilen. Og sånn gikk no dagan. Men ba eg om hjelp? Å neida. 

I august tok eg endelig et oppgjør med meg sjøl. Då hadde eg unngått, ski, spark, sykkel og ridning (også på hest) fordi det va uutholdelig ondt. Ja eg unngikk jo også spark i sommarmånedan så klart, det er dårlig sparkeføre her i juli. Men utover det gikk eg på jobb kvær dag og peisa på med alt annet, knapt gangfør. 

Doktoren spurte jo selvsagt ka som hadde skjedd og eg nevner igjen at det no var uti august, så eg begynte på mi forklaring at eg va på ski i april… I APRIL, skreik han, også å kommer du førsta NO??!! Eg må innrømme at han hadde et poeng. 

Så i søtten år har eg brukt mine dinarer hos runder med kiropraktiker`n. Og fra å være det eg vil kalle særdeles frisk, nokså sterk utfra størrelsen og over middels spræk, totalt uten mangellappa, så blei eg plutselig en av dem som har en rygg. 

Etter å ha bleika detta lerretet ganske lenge og fått en slags permanent funksjon tilbake igjen i rygg og bekken, heiv eg meg med naboan på en ridetur i marka. Som gammel hestejenta va det å heste et stort savn, så eg takka gladelig ja, uten tanke for den fysikken man bør ha på plass når man skal håndtere hesteryggen. Ihvertfall når man rir ilag med et gjeng som har det som hverdagshobby og har opptrente balansemuskler. Og igjen, eg pingle ikkje, så når det va ønsker om fart, så var eg med. Og der dro vi oppå heia altså, Ponnigjengen (på hest, ikke ponni) med Utrente Eli som hadde fått utdelt hesten med det klingende navnet Prinsesse-vil-ikke. Burde tatt det alvorlig fra start. Prinsesse-vil-ikke ville så absolutt ha fart. Hun ville bare ikke høre på rytteren, så det tok sin kvinne å holde kontrollen. 

I god fart på en smal sti ga vi alle gass. Her var det bare å henge i stroppa og lime knean fast i salen og nyte turen. Et sted på stien, med god fart på Prinsessa, så dukket det opp to skumle steiner ved sida av stien. Og da ville Prinsesse-vil-ikke IKKE galloppere på stien mer, men spratt sideveis i galoppen. 

Har du sett på tegnefilm ka som skjer med rytteren når hesten jumper til siden? Akkurat, rytteren henger igjen i luften. Den følelsen….. Vel, eg hang på en måte igjen i lufta, men ved hjelp av gammel erfaring klarte eg å suuupe meg etter hesten, som igjen returnerte til stien. Hele manøveren gjorde at eg mista den eine stigbøylen, eg hadde ikke mer futt igjen i låran tel å holde meg i posisjon, balansen glippa og som i sakte film sklei eg meir og meir over. Til slutt krenga eg så hardt te babord at eg gikk ned med mann og mus.

Eg traff bakken på rygg, før skolten kom deisende etter, fortsatt henganes i stigbøylen, i god fart og god høyde (det er tross alt ikkje snakk om en liten ponni, men ei diger, svart merr som strevde med å finne tonen med meg). Eg så stjerner og sol og måne og kom meg laus av stigbøylen. Å bli henganes der e enkvær rytters store skrekk og jamngodt med lemlestelse. 

 Alt gikk veldig fort, men føltes som “Hurtigruten minutt for minutt”. Det er mulig eg va borte et kort øyeblikk, eg veit ikkje, men eg fikk iallefall et hull i ka som skjedde videre, annet enn at Ponnigjengen samlet inn Vil-Ikke og kom med bekymrede miner til meg som lå der og i øyeblikket var Vil-heller-ikke.

Hestejenter er av den barske sorten jenter som har èn leveregel og det er å komme seg på rygg så fort som mulig. På hesteryggen så fort som mulig. Når du tryne, uansett kor hardt du slår deg eller kor redd du måtte bli, så lenge du puste og kan svare, så skal du opp i sadelen igjen. Det er alment anerkjent som den beste medisin. Face your fears, eller nåkka i den duren. Sikkert en bra psykologi som kan anvendes på det meste. Og eg sverger til den sjøl og har brukt den titt og ofte gjennom livet. 

Så eg var aldeles ikkje uenig i å komme meg opp igjen, dessuten var det langt å gå heim. Om det singla litt i knotten var ikke så nøye. Hopp i høyet. 

Så fra å ha pådratt meg et problem i nedre del av ryggen noen få år før, pådro eg meg no en nakkesleng. Eg tenkte ikkje på det der og da, at det faktisk var en form for nakkesleng. Det er nåkka eg har tenkt på etterhvert, når probleman aldri tar slutt. For eg gikk vel ikkje tel nåkka dokter etter det eg kan huske, men brukte en lånt krage nån daga då alle muskla blei stivar og stivar etter som timan og dagan gikk. Detta fiksa seg heller ikkje ved å late som om det ikkje eksisterte. Eg burde ikkje bli overraska over det, men eg veit at det var sjokkeranes nytt for meg. 

Så når skuldra skulle tel pers, så bestod kuren i å trene og trene spesifikke bevegelsa, masse gjentakelsa, lett sirkulasjon. Hver dag. Hver bidige, jævla dag. Når eg hadde bestemt meg for at det her sku eg knekke, så gikk eg selvsagt “all in”.  Topp motivert, super bestemt, vilje av stål. Opptur, nedtur, tilbake til start. Prøve igjen, funke detta? Opptur – og så plutselig èn liten uforutsett hendelse som ødelegg alt du er i ferd med å bygge og du må begynne på nytt igjen. Gråt og tåra, både heime, på jobb og hos fysio. Men sta nok. Biter tennern sammen, peiser på. Gir meg ikkje. 

Og så etter mange måneder, med bittebittesmå musesteg, så blei eg bedre. Kunne plutselig slå på vinduspussarn uten å kvæles! Etter som fysio også begynte å kjenne meg og min personligheit, så hadde eg nemlig fått den beste innsikten eg kunne ha fått og lurer på koffør ingen har sagt det tel meg før (eller kanskje eg ikkje har hørt etter?)

Viljen min e et stort pluss men også min verste fiende. Fordi det kan tenkes at det finnes et siste lite punkt som ikkje lar seg overliste ved målbevisstheit og vilje. Det kan finnes fysiske hinder som eg ved hjelp av hjernen ikke kan påvirke. Og eg må ikkje overkjøre. Eg må kjenne etter stopp-punktet. Og da må eg stoppe. Om det blei på repetisjon fem eller på nummer nitten, så må eg holde an. Tenke det er godt nok. Det blei fem i dag, i morra kan det godt bli tjuefem. Eg har et godt skille mellom godt-ondt og farlig-ondt. Godt-ondt, da kan eg peise på, kjøre alle repetisjonan og alle øvelsan.

Eg e ikkje heilt bra, men eg er betydelig bedre! Det er en siste liten ti-prosentar som fortsatt er der. Om eg klare å knekke den også uten andre inngrep, vil tida vise. Men når eg no kom tel å tenke på kor jævlig eg hadde det for et år sida, så er det en glede å kunne melde: 

2019 har gjort meg BEDRE og KLOKERE! Slå den!