Nån gånga når man jakte så tar ikkje historien slutt, selv om dagen ende. Og sånn va det for nån daga sia.
En spennanes jaktdag, der vi gikk på og dytta en enslig elg framover, endte med et skudd og ett fall. Alt e jo vel og bra med det, vi va rimelig fornøyd med oss sjøl. Det va jo elg nummer syv av ni, på seks daga!
At det viste seg å være ei voksen ku og ikkje ei kviga, som vi originalt hadde sikta oss ut, tok vi ikkje så tungt. Ingen i jaktlaget Bomskudd har utmerka seg i verken telling aller aldersbestemmelse og det e mange som har gjort blemmer. Kvige skytes, og vise seg å være ku. Kvige skytes, og vise seg å være kalv. Okse skytes, og vise seg å være ku. Pinnokse skytes, og vise seg å være kviga, som vise seg å være kalv. Kalv skytes og vise seg å være kviga. Ja vi har omtrent alle variantan. Vi har derfor en “saying” i jaktlaget at Kvannlikvigen dem veie rundt tohuinner kilo og Nordlikvigen dem e små.
Til sjeldenhetene høre at kvige skytes og vise seg å være kvige. Det e nesten en raritet, når det skjer. No høres det jo ut som det reine Texas men husk no at vi e et stort jaktlag som har jakta ilag i herrens masse år. Nån jegera kommer, bommer og slutter. Nån kommer, bommer, slutter og begynner igjen. Og nån slutte vesst aldri og vi må sannsynligvis plages med kværainner te evig tid.
Så når det lyktes med et drev og vi fikk et fall, så tillot vi oss sjøl å være fornøyd og glad. Jubalong og gratulasjona svirra i lufta. Og vi syntes vi va fan te karra. I omtrent åtte minutt.
Så kom ei bekymringsmelding at en forvirra og enslig kalv snurra rundt nede på veien og verka litt usikker på kor han sku gjøre av seg. Vi måtte erkjenne brølarn, kua hadde hatt kalv. Skyttarn hadde ikkje sedd nåkka kalv. Og hele veien fram tel detta, så hadde eg og hunden dytta på et enslig, lite dyr. Og så har det vært ei ku med kalv der framme, i det samme området. Kalven hadde nok tatt kvilepause et sted. Og no var han på farten aleine. Så da må man rett og slett finne den. Ingen lett oppgave.
De som var i nærheten av veien, gjorde et forsøk på å poste og få den fram, uten suksess. Og så ble det kveld.
NESTE MORRA:
Forsterkninger var innkalt og et vennligsinna nabojaktlag hadde det tydeligvis på kjedelig på eget vald, at de velvillig stilte opp for å hjelpe til. Hadde vi vorre Krank & Kaos på egenhånd, så steig antallet jegera med spesielle medisinske behov såpass at det blei mumla om å ansette både egen hjertespesialist og èn med vett og forstand på kne og ledd.
Etter to drev med tre hunda, tre hundeførera og en drøss med postjegera, va vi like kort. Vi va nedfor veien, men der va han slettes ikkje. Vi va oppafor veien og DER va han! Luringen tok rennfart og spurta sikksakk mellom postan. Winter`n fikk den på superhold, og klemte til. Så sa det “klikk” – og kalven va like borte. Skuddet klikka bare, det gikk ikkje av. Derimot va det like før Winter`n klikka. Før vi fikk sukk for oss, hadde han passert vei igjen og bare flaks gjorde at vi fant sporet, sånn at vi skjønte at han faktisk va forn nedover igjen.
Etter det va vi til elva, så fra andre sida av elva, over elva, tilbake igjen over elva og så på nytt over elva. Og så var det atter kveld, den andre dag.
NOK EN MORRA:
No hadde alle lært. Laget starta oppfor veien. Med store stokka gikk dem der og slo og dunka i trean. Man sku ikkje lure seg innpå kar`n, for då blei han meir redd og tok større fart. Neida, han sku høre driveran og være fullstendig klar over at dem kom. Elgkalven blei redd men alle andre skogens dyr blei paralysert. En hare satt storforfær under ei gran og lurte på kas om fioregikk og en orre satt og stirra fascinert på de to tullingan som kom smellanes gjennom kjerran. På to meters hold, skjønte orren omsider at han låg dårlig an, og tok vingan fatt.
Men elgLuringen tok samme taktikk som før. God reinnfart og i brødrene Ingebrigtsen-ånd spurta han imellom det som va av postjegera. Og gjett kor han for? Joda. Nedafor veien. Igjen.
Ny samling, ny plan. Sporet ble fulgt nedfor veien og over elva. Og etter litt fram og telbake i området ved elva, blei det på nytt oppdaga et spor som kom opp over veien. Heile aksjonen ble ompostert og iverksatt på øversida av veien. Det blei en djævelsk lang fjelltur for hundefører, uten resultat. Ingen vesste lenger om han var oppfor veien, nedfor veien over elva eller kor han befant seg. Og det blei atter mørkt, den tredje kveld.
…OG ENDA EN MORRA….:
Man lærer så lenge man lever, heter det. Og NO hadde man ihvertfall lært! Jaktlaget va kanskje ikke like full av pågangsmot, men iverksatte samme plan for tredje eller fjerde gang – man va ute av tellinga.
Ordren var klar: Alle skulle være oppladda med skudd i kammeret, kikkertsiktene åpne, sikringa av, våpenet nesten løfta og klart. Veien blei bekledd med fotsoldata, med ordre om rask forflytning. Bilen måtte derfor stå parkert, med nesen ut mot vei, klar tel å rykke ut mot høyre eller venstre. Det va nesten så bilen måtte stå i gir. NU, jävlar, NU!
Hund og fører knødde seg i gang. Bevæpna med en liten kjepp for å slå og banke i buskas og skremme han avgårde. Hunden hadde si meining kor han sku og den va ikkej heilt mi, men han fikk selvsagt bestemme. Det gikk oppover ganske nært gjerdet mot Løvåsjordet. Så dreide han skrått innover mot postan. Og plutselig stoppa han heilt opp og lytta. Eg kjenne han såpass at eg tenkte, yes, no skjer det snart nokka.
Like etter rapporteres det at kalven kommer mot posten te Winther. Nå va det bære å be til høyere makter om null klikk. Stille sekunder og så et smell.
Og Winther`n fikk gjenoppretta stemninga i laget.
No syns vi atter at vi va fans te karra! Endelig lyktes vi. Masse innsats, god hjelp, pågangsmot, viljestyrke og iherdighet.
Og no kunne det godt bli mørkt, men det var enda en halv dag igjen.
