Nok en fantastisk fin dag i elgskogen!
I Bua va mannskapet allerede redusert med to men med èn nyankomst. Vinter og Laffen ut og Petter Pil inn. Altså 8 kaffetørste.
Reparatørtemaet prøvde å fixe gassbrennar`n med nyinnkjøpte dela som viste seg å ikkje passe. Kaffekokinga tok derfor sin tid.
Det va bære dag to, men føltes som dag ti, både i form av antall opplevelsa og enda meir kroppslig. Kombinasjonen svært tynt treningsgrunnlag og alder (som ellers bære e et tall) gjorde nok sett te at låran føltes en smule støl. Hundlørva va også någet stiv i ganglaget og med tanke på at eg har ettersøksvakt og at vi begge evt sku klare å gå timesvis for ikke å sei dagesvis med spor, så fant eg på å telby morgenens trimøkt tel nån andre.
Det smerta meg mett i hjerterota å gjøre det, og spesielt når eg hørte vi sku ut i et av mine favorittdrev, Tjyvelva te Geitelva. Den svei skikkelig og føltes litt hårat å svelge, men det e jo bære å bestemme seg, så går det godt. “Smil, så trur hjernen at du e glad”. Akkurat det siste der, det æææælske ungan mine å høre, hehe.
Spesielt den gången dem va med på Amfi og vi kom i bilen og hadde fådd parkeringsbot fordi vi va nån minutta førr sein, og i det eg sætte biln i gir, så ser eg vakta gå lenger bort og akkurat den dagen oppdaga eg kor jækla uheldig det kan være at man av og tel bryt utav seg nåkka før man får filtrert det litt. Eg innså at eg hadde fire unga i bilen, korav minst to av dem ikkje va mine ektefødte, akkurat i det eg utbraut at eg sku kjøre ned parkeringsvakta. Så titta eg i speilet og såg kulerunda aua fra ungan i baksetet. “Ja ja, en stemor er og blir en stemor”.
Eg kjørte altså ikkje ned parekeringsvakta. Det va jo kun min egen feil og skikkelig dårlig gjort å skylde på andre. Eg måtte jo prøve å dekke over litt og prøvde nok å tøyse det litt bort og for å lette på stemninga, så introduserte eg dem for det forskningsbaserte faktum at du kan påvirke hjernen din tel å tru at den e glad. Vess du gjør det lenge nok, så blir du faktisk glad. Bære prøv!
Anyway, eg meldte meg altså frivillig tel å poste og ble plassert på Saustein. Jørn-Inge på Nordlistein og Klaussen ved vadet. Terje i Tverråsskogen og Gudmund på Bunkersen. Løp&kjøp-laget bestod av Petter, Tor-Egil og Jack. Veret va upåklagelig, med ni grader og oppholdsvær.
Med sekk og børse, sluttstykke, skudd, kikkert og Æpp, låg alt tel rette for suksess og vi la trøstig i vei. Vannstanden i elva va stor og vadet såg ikkje så veldig fristanes ut, men litt lenger opp va det greit. Kun den venstre jaktstøveln lak littegrann. Det betyr at i morra kan eg ta en Alfa og en Chiruca på kvær sin skank og holde meg tørr.
Eg ska jo ikkje skryte på meg at eg kjenne postjegerlivet som mi eiga bukselomme. Men eg regne med at de fleste kan oppleve det någenlunde likt. Først e man topptent og superfokusert og har tru på at elgen kjæm kvært øyeblikk. Etter et par tima kan det hende at tankan dine begynne å gjøre sine krumspring. Og selve jakta e ofte sånn at det foregår en heil masse i timesvis, men det skjer ikkje en pøkk. Så plutselig, like før sluttsignalet lyder, så blir det action.
I dag va jo også en super dag å poste på, så eg klage absolutt ikkje. Underveis utvikla eg et eget treningsprogram for postjegera på stolsekk. Sånn “hvordan trene flere muskelgrupper uten å røre deg”. Trim for eldre, altså. Kan evt ta det trinn for trinn om du e interessert.
Då han Tor-Egil kom på sendar`n med budskapet om at han hørte elg som trampa, då kom børs opp på knean, før då e det faderullan med like før det blir real action. Og endå sku det gå ei heil evigheit før det skjedde nokka. Eg kunne liksom ikkje fri meg fra tanken at det kanskje e en smule meir spennanes med hund, for då har man litt meir peiling på ka som skjer. Det e jo slettes ikkje alltid suksess og blir heller ikkje sånn som man har tenkt, men det må vel være litt meir artig å høre litt los og få litt beskjed korsn retning de tar ut og kanskje en ny los. Hæ?
Så eg trur at i morra gjør eg alle den tjenesten at eg puske meg tebake i gåinga.
Petter gikk på elg og Terje prøvde å manøvrere seg i forhold tel det. Ikkje så lett når alt man hørte fra Petter va skurr og iherdig kveskring. Vi kunne nesten ikkje engång vette at det va han. Det kunne være fake news,
Tor-Egil hadde stoppa opp for ikkje å ødelegge for meg på Saustein. Snilt gjort. Heile planen bestod no i å prøve å få elgen pressa oppover lia mot postan. Og eg trur vi tre deroppe på post va meir så klar. Eg syns eg såg han Jørn-Inge hadde vokse en meter oppå Nordlistein.
Så! Eg skimta en bevegelse bak meg te høyre og når man sett sånn litt i heilspenn, så kan man bli nokså skvætten. En halvgrå hare skaut førbi meg i ei jækla fart. Flotte naturopplevelsa, men det har man ikkje tid tel, førr alt eg tenkte va at nåkka måtte ha skremt han. Terje ga beskjed om at en liten okse kom opp langs elva, mot postan. Eg røyste meg for å ha oversikt mot elva, og det va ikkje mange sekund før eg skimta oksen borti krattet mot elva.
Klaussen såg ku og kalv mellom meg og han, så no skjedde det alvorlig mykje på kort tid. Eg runda saustein på baksida for å få overblikk og en bedre posisjon. Oksen såg eg ikkje men kua med kalven kom i rolig gange og dem vinkla mot meg. Då rekk man jo å tenke “yes baby” og koke i hop en slagplan med alle mulige scenario. Kor har du åpninge og skytefelt. Korsn hold får du, Kor e første sjans og siste. Enn om dem vinkle under saustein. Og ka om oksen kjæm, kor kjæm han? Der kua går eller der du satt for tre sekund sida? Du vil ikkje røre deg mer, du vil ikkje bli oppdaga. Milliona av tanka rulle snabbt inni hjernebarken, problemløysning på høggir.
De kuldegysningen du fikk da du hørte at elg tok laus, blir erstatta av varme som pumpe rundt. Du ser alt men du høre liksom ingenting. Du blir i et fokus heilt inni deg sjøl.
Så smell det. Klausen skyt kalven. Kua går videre og kjæm på myra i perfekt hold og sjanse for meg. Men den kan eg ikkje ta. Den skal gå, ei kalveproduseranes ku. Den jogge oppover i retning Nordlistein. Både eg og Klaussen fokusere på kalven, og ser ingenting meir tel den lille oksen. Vi møtes på fallet.
Elgen e et veldig lurt dyr med godt sanseapparat. I etterkant, når vi alle møtes tel bålkaffe i indianderleiren tel skyttarn, kan vi legge ihop alle brikkan. Oksen har nok sneke seg “ut” i lia under saustein, og den kom under Nordlistein, Jørn-Inge hadde den på hold men ikkje skuddsjans. Vi som stod på kalvefallet, så nemlig en elg som jogga seg på toppen av fjellet, bak ryggen på Jørn-Inge og trudde først det va kua, men det viste seg å være firspiringen. Jørn-Inge og Jack jogga også opp over kanten, om ikkje like rask og lett i steget som den med fire føtter, men den var forduftet.
I leiren fikk vi servert spekekjøtt av fjorårets elg tel grilling ,drukket opp kaffeskvetten og fylt på litt sjokolade rundt bålet. Heile greia blei diskutert og snakka om. Også kalt evaluering, på fint. Eller debrief. Ikkja at vi hadde blidd så traumatisert at vi kjente behovet, akkurat.
Tvert imot va vi ganske lystig og fornøyd meg egen innsats og uttelling.
Så da hjalp det nok å smile, likevel.
