Jegerfrua måtte altså opptre én dag som Hotellsjefen, på elgjaktas fjerde dag. Der ble det ikke nedlagt ville dyr men det ble lagt ned mye passion og innsats i å få internasjonale turoperatører til å interessere seg for Senja som reisemål. Det er jo også en form for jakt. Så opprant jaktdag nummer fem.
Morra-andakten i Bua bestod i å prøve å oppdatere seg, men det var ikke så enkelt å få den fulle oversikten over hvordan Bomskudd-gjengen løste oppgavene uten Jegerfrua. Kort fortalt hadde de hatt en skoddetung dag og fordi den lå tung nederst i dalbotn, valgte de å jakte i høyden. Et lurt trekk. Så trakk skodda seg i høyden og la seg tjukk rundt jegerne. Lillebror Lars syntes han satt på en kanonpost, men så letta skodda litt og han innså at han satt inni en krattskog uten skytemuligheter og måtte flytte seg hundre meter for å komme i en mer skytevennlig posisjon. Det ble lett etter forsvunne gapahuker og noen lette visst etter hverandre. Alt som ble observert var en pinnokse og det var kanskje like greit. Det hadde gått ned mye bacon den dagen og humoren dreide seg visstnok om et gullbrød og to diamanter, og så kan man kanskje tenke seg til hvor det brødet befant seg.
Det var heller ikke mye nytt på ryktebørsen og jaktleder hadde sørget for oppfyring og full fart i kaffebrenneriet. Så her ble man ikke sittende lenge og kope, før dagens olme plan ble spikret og ut av Bua det bar.
Området under Seljemo-enden skulle besiktiges. På jaktaget var noen kommet inn og noen gått ut. Postrekka ble selvsagt satt med hovedhensikt å ikke slippe elg over til naboene. Det er alltid det aller viktigste.
Bekvemmelig nok kunne jeg parkere på min egen gårdplass og gå ut hjemmefra. Allerede før vi var startet gikk alarmen – ELG under Låbakken. Planen ble raskt modifisert til å passe det nye situasjonsbildet, for nå visste vi at det bare var minutter før det braket løs.
Deretter ble det fartsfylt action i nær sagt alle retninger og det krever mastergrad i logistikk for å holde ordene på hvilke “varer” som ble levert hvor og til hvilken tid. Jeg har nesten ikke sjans på å redegjøre for hele forløpet så det blir bare en grovskisse her og nå.
Ku, kalv og okse tok ut, det ble en kort los, hunden “avleverte” dyr på posten til Lars og med skrekken i øyan mente hunden dermed at jobben hans var gjort og han returnerte. Dyrene tok ut på ny og det ble en liten stille stund, jeg hadde puslet meg over skuterbrua, hunden var igjen gått opp i området der han sist hadde elgen, det spratt ut dyr på nytt og en liten okse forduftet for Lars.
En kvige, en helt ekte kvige, kom osende ut av krattskogen.
Perfecto, tenkte jeg, nede i kne var jeg allerede, kikkertsiktene åpnet, ho hadde fart. Så jeg lagde lyder. Aner ikke om jeg gryntet, mjauet, rautet eller hva fan jeg gjorde, det husker jeg rett og slett ikke. Den stoppa iallefall, koll åpent, kort hold, men stod nokså skrått og dreide hodet for å se bakover i skogen, så hodet ble i veien. Du veit det er mikrosekunder om å gjøre. Pittelitt puls kanskje. Tenker på å plassere skuddet godt og være stødig. Så flytta ho litt på seg, stod perfekt til, det er NÅ, puste rolig, trekke av. Trekke av, sa jeg. Ingenting. Trekke av! Absolutt ingenting!! Helvette, sikringa er på – og vipps så forsvant ho før man fikk sukk for seg. Det ble en radiorapport med ispedd banning over den helvettes sikringa.
Elger fokket forbi Lamoen Vest og Tor-Egil, med strak kurs Mellaelva. Anders fikk ku med to kalver på sin post – akkurat de hadde ingen av oss andre sett. På tur nedover mot holtene og Lamoen, kom det snikende ut en elg tvers over myra, tre-firehundremeter unna. Etter mye og intens kikring, ble det fastslått at det nok var den lille oksen som Lars hadde sett, den som forduftet et sted i retninga mot Jørn-Inge. Nå snek den seg inn i skogen igjen og ble borte som en ånd i lampe.
Jeg ned i retning Mellaelva, Tor-Egil mente han så dyr, hund sjekket ut området uten resultat. Hund over i neste holt, ny kort los, hva skjedde nå? Jeg over dit, sjekket ut både opp og ned, men hund dro oppover. Vinklet fra elva oppover holtene igjen, mot postrekka, like etter hyles det på nytt “elg” fra postene der oppe. Oksen springer sikksakk mellom postene og det pustes og pæses endel på sendar`n. Gjermund som har vært ompostert til Seljemoen, har nå fått retrettordre og kjører nesten over oksen på Brentmyra, den fokker over veien rett foran bilen hans og er ute av vår varetekt. Måtte O Store Elggud være med den over til Silsandmarka jaktlag.
Men hvor ble kviga av? Sist sett (igjen) av Jørn-Inge som holder stand på hyttetomtsnippen. Lars på berget i kraftlinja. Gjermund nå på Låbakken (igjen). Det er tydelig at hunden nå behandler meg som handikappet og kommer hele tiden og “henter” meg, leder meg på rett vei. Han sjekker at jeg faktisk kommer etter. Gjermund ser kviga komme og ser den forsvinne. Jeg kommer etter, jada. Runder nedover igjen, denne gangen på motsatt side av skuterbrua der jeg var for en liten time siden. Nedover langs Kvannlielva, krysser elva, og nå begynner noen å lure på om vi skal fortsette med det her, hva er vitsen? Hunden tar vestover holtene igjen. Krysser på nytt opp mot skuterbrua og jeg begynner også å lure på det samme. Så kaukes det igjen “elg” på sender`n og der kom jaggu kviga på nytt på Lars.
Vi har nå mistet kontroll på antall runder og rundetider. Den forsvinner nok en gang. Jeg tenker at vi snart må finne på noe annet å gjøre og bestemmer meg for å koble hund. Det er musestille fra de to øverste – og jeg tenker at det er en grunn for at det er så stille. Har ikke gått mange titalls meterne før det smeller fra Jørn-Inge sin post. Stillhet i skogen. Så nok en smell og så beskjeden at kviga er dau. Det siste skuddet var avfyrt av Lars som et sikringsskudd men det var Jørn-Inge sitt som traff.
Alt har gått som smurt. At kviga viser seg å være en kalv, snakker vi endel om og vi kom opp med et par teorier. Teori èn er at mora, altså kua, hadde litt lyst på okse, og la kalven igjen. Og glemte å hente den da det begynte å bli hett (men ikke med oksen). Barnevernet er varslet.
Teori to er at i tumultene som oppstod, har kalven kommet bort fra kua, og har i forfjamselsen fulgt sin pedofile onkel, som da dette forholdet var i ferd med å bli avslørt, valgte å avslutte livet ved å forsøke å bli en roadkill, mislyktes takket være Gjermund`s gode bremser men oppnådde tilslutt målet ved å springe rett i døden på Silsandmarka jaktlag. Barnevernet er innkalt, men i og med at både den fornærmede og den tiltalte avgikk ved døden, er saken henlagt men moren vil holdes under oppsikt neste kalvesesong.
Vi var altså svært fornøyde med oss selv etter morgenøkten, med det lille minus i margen at det fortsatt er vanskelig å fastsette alder og at Nordlikvigene er betydelig mindre enn Kvannlikvigene, sånn omentrent hundreogti kilos forskjell. Inntil videre velger vi å være takknemlige og fornøyde over at artsbestemmelsen i stor grad beherskes av de aller fleste.
Etter slakt og en matbit, var ungdomman fysne på litt mer jakt mens gamlingan fikk gå heim. Vi måtte kjøre igang en kort aksjon, da klokka allerede var blitt halv tre så vi gikk for en reprise fra fredag. Same procedure as last year, Miss Sophie. Eli og Terje i drev (bare en annen Terje denne gangen) og postene stort sett likt.
Jeg og hund ned fra Kvannlia og over til Tømmerelva. Gjestejeger Terje på den andre sida av Tømmerelva og resten i post. Vi trengte ikke vente lenge. Ku, kalv og okse ble observert men før man fikk sukk for seg smalt det fra en helt annen post, Sneppen. Vegard fikk en kalv, denne gangen kom den ilag med mor si og et søsken. Men alt var under kontroll der oppe, så aksjonen fortsatte. Både Jørn-Inge og Anders og Karl så elg på postene sine.
Og når gjestejeger Terje kom seg tilbake på riktig side av elva igjen, så ble alt så meget bedre og det gikk få minutter før Gjermund felte oksen. Det gikk altså en time og 14 minutter fra vi bestemte oss og la en plan, til vi hadde to dyr i bakken. Snakk om effektiv gjeng!
Jaktsuget var sikkert der for flere, men man må også tenke litt, så all videre jakt ble innstilt og vi fokuserte på å ta vare på de to fine dyrene vi hadde felt. Ryktene bredde seg såpass at en “inspektør” ble sendt ned på laen for å sjekke sannhetsgehalten og kunne storforfær ringe og bekrefte at her var ingen røyk uten ild. Det var kul på veggene, sa han.
Så kan man bare spekulere på det der gullbrødet.
