Ord & Spor

Like oppspilte og forventningsfulle som seksåringer på sin aller første skoledag, samlet Bomskudd-gjengen seg i Bua, på årets første jaktdag. Og nokså likt med en gjennomsnittlig førsteklasse, fant du alle karakterene her. 

Du fant Skravlebøttene som overdøvet de andre (Det er de som motiverer læreren til foreldresamtaler allerede i uke 2). Et par Kvikkaser som brukte gardinsnora til panneband og hang i gardinene før læreren fikk sukk for seg (De som får melding med hjem første dagen og henvises til time på BUP). Og de som satt Musestille i en krok (Disse får et kinderegg med foreldresamtale, time på BUP OG uanmeldt hjemmebesøk av Barnevernstjenesten for å “veilede til en bedre foreldrerolle”).

Sist men absolutt ikke minst, så fant du den eneste ene som hadde tatt med et farlig og ulovlig leketøy med hjemmefra. Og som bare hadde ventet på det rette øyeblikket for å kunne dra den opp av sekken og ikke så lite stolt vise den fram for klassen sin. I det halvdunkle morralyset glinset det i blankt, nykvesset stål da den ømt ble trukket ut av den kullsorte sliren. Det hjalp på stemningen at den var en god halvmeter lang. 

En Rambo-kniv. Rambo var altså gjenfunnet her i dalføret og det skulle spilles inn en sjette Rambo-film, hvem skulle trodd det. Aktuelle titler kunne man bare velge og vrake i. The Jungle. Jungle Blood. The Vræl. First Vræl. Last Vræl. The Klikk. First Klikk. Last Klikk. Herr Klikk. Som sagt, her fantes nok å velge i til å fylle flere kvelder på Netflix. 

Læreren og Assistenten prøvde etterhvert å lede samtalen over på det faglige som i dag handlet om å finne og skyte en elg. Hvor skulle dette foregå, hadde Klassen noen tanker om det? Og nøyaktig som i de aller fleste klasserom, når læreren stiller et spørsmål, så blir det veldig stille. Alle pirket med nysmurte skotupper nedi grusen og prøvde å unngå lærerens skarpe blikk. 

Diktatur er en undervurdert styringsform og i jaktlags-sammenheng fungerer den mistenkelig bra. Det er bare å bestemme og så peke ut noen. Det ble bestemt terreng og område og hvor det skulle drives og så skulle det fordeles poster og hvem som skulle gå. 

Gammel og senil hundefører som motvillig var under midlertidig omskolering til postjeger denne sesongen, syntes det ikke var mer enn å forvente at den nye, unge, Wannabe-hundeføreren skulle få føle på den samme gleden og lykkefølelsen av å slite seg med bandhund gjennom et ugjestmildt område bestående av kratt og blaut vassmyr. Den samme følelsen som hun selv hadde følt på gjennom sine femogtjue år som hundefører. I det samme, jævla krattet og den samme blaute synkemyra.  

Og som det så ofte skjer også i skoleklassene, pekte hun derfor ivrig på Tuss og Troll, som den nye ekvipasjen så kjærlig var blitt døpt. Troll var enig i alt, bare han snart slapp ut av denne kjedelige Bua og Tuss var lykkelig enig med Troll. 

Læreren gav en siste repetisjon av dagens lovlige kvote, som bestod av 11 dyr, hvorav ingen kyr. Læreren visste godt at telling, hoderegning og matematiske formler ikke var Klassens styrke. Gjennom årenes løp hadde det meste vært gjort feil. Det var skutt ku istedet for kvige, kvige istedet for kalv, ku for okse, okse for ku, kalv for okse, deretter samme kalv for kvige, før det endte med at den likevel var kalv. Nesten ingen hadde noensinne felt en kvige. Ikke i bevisst tilstand ihvertfall. Han foldet sine hender, satset på at innsatsen i KRL hadde vært bedre og at den Hellige Treeninghet ville holde sin hånd over det som snart skulle foregå. 

Nå dro Klassen ut på skoletur og det ville bli spennende å se hvem som hadde husket alt vi nå hadde lært. Om noen. 

Alle kom seg i post og med noen små justeringer for å unngå å skyte hverandre, senket roen seg over skog og fedreland. 

Nå skulle gåerne opp til eksamen i Geografi. De skulle ta seg fra A til B, krysse elver på riktige steder, runde spesielle hauger, følge elvas sinnsyke svingninger hit og dit, vite hvor den andre var til enhver tid, gjennomføre alt like synkront som OL-vinnerne i synkronsvømming og samtidig finne elg, drive dem framover og aldeles ikke slippe elg feil vei. Etter litt korrigeringer i startfasen, kom de seg i siget framover. 

Etter mye stillhet og lang venting, kom det beskjed om ei ku med kalv som trakk sideveis ut fra drevet. Et par poster fantes i den retninga og de ble bedt om å skjerpe sansene. Kretslaget i synkron elgdriving fortsatte framover og etter ny stillhet dukket ei ny ku med kalv opp på arenaen. 

Gammel, senil hundefører så den komme joggende urolig oppover elveskogen. Den passerte etterhvert linja i joggefart og det var ikke god skuddsjans mot kalven, så den fikk passere. 

Hesteløfter Hansen var siste utpost men elgen gjorde et par finter og fordampet deretter på mystisk vis. Søkk borte ble den. Optimistene tenkte at den nå bare ville stå rolig og musestille i krattet og bare tenke seg om, mens den i virkelighetens verden vasset stille over elva, forserte et kratt til og passerte like bak Senil hundeførers parkerte bil, med parkert, pensjonert elghund i. Kun sauenes plutselige klirring i bjeller, kunne avsløre hvor ferden gikk. 

Læreren samlet Klassen igjen, alle hadde bestått ett fag, noen i Geografi, noen i Biologi og artskunnskap og Elgen hadde tatt sølvmerke i Hinderløype. 

Tenker det strømmer på med gamle minner nå, hæ? 

I 2009 hadde vi fortsatt lagstelt og som enhver kan se, måtte det i praksis et helt lag til for å klare å stramme det opp. Lagsteltet er altså det slappe sirkusteltet som kan skimtes i bakgrunnen, bak damp fra varmgang i dekkene og gammel boxer-eksos…. 

Bomskudd-gjengen var ganske lei av å fryse i sirkuset og også ganske lei av å stable det på beina etter hvert snøfall. Og er det noe vi har her i nord, så er det jo sny og dritt og de kom tett, snybygene, utover høsten. Ingen ville være førstemann om morran og det var nødvendig med militær eksersis og liste over hvem som hadde fyringsvakt. 

Idèen om et permanent telt hadde altså bygd seg opp i takt med frustrasjonene over å bokstavelig talt sitte med “hue i taket” (gjelder alle de andre men ikke Jegerfrua som er knapt enseksti i strekkbenk).

25.september 2010 flytta Bomskudd inn i nybygget. Borte var sirkusteltet men det viste seg å være de samme dyrene i manesjen, pluss noen til.

En stor vedfyringsovn beregnet på et middels stort forsamlingshus og ei dør så lita at den sannsynligvis måtte være laget på mål etter dalens gamle samiske tradisjoner, sørget for god og velfortjent varme. Opptining av frosne postjegere og tørking av våte klær og mannskap førte til en salig blanding av surrøykte ull-læsta og våt hund. Steikeosen fra baconfettet lå så tjukt i lufta at om man åpna kjeften for mye så blei man mett. Ifølge enkelte upålitelige kilder fylte den til tider hele dalføret og man så ikke elgen for bare baconfett. 

Bua viste seg å være et godt sted å være. Det eneste problemet var at den var så god at det i takt med bygenes økende styrke og dagene som gikk, viste seg vanskeligere og vanskeligere å få jaktlaget ut av døra igjen. 

Også skogens ville dyr la sin elsk på Bua og tok den i bruk som helårsbolig. Den klatret rundt i veggene og drev hundene fra sans og samling. Det hendte seg også at en og annen jeger også fikk seg et lite sjokk, når den glimtet til og viste seg i siluett med store rovdyrtenner. Når jaktlaget endelig var ute av døra igjen, kunne Røyskatta meske seg med gjenglemte matpakker og andre eiendeler, som feks dyrekjøpt svinefett.

What happens in The Bu, stays in The Bu. Ja, la oss iallefall late som det. I det øyeblikket du ydmykt bøyer nakken og entrer det aller helligste, kan du være sikker på èn ting. Skjer det noe som er verdt å skrive om, så havner det her. På denne bloggen. 

Da ses vi i morgen tidlig, med full oppakning. Opplagte, uthvilte, fulladete, topptrente, steinsterke, kondistrente, innskutte og humørfylte. 

Iallefall første morran. 

Koronaåret har ført til mye rart og mange har begynt med mye rart. Jeg har også begynt med noe jeg ikke kan. For mye ufrivillig fritid. Høst og etter hvert innetid. Jakten på ro i sjela. 

Så jeg begynte å strikke. 

Ja, du leste rett. Strikke, som med to pinner og et garnnøste. Strikking framstår for meg som det ultimate uttrykk for indre ro og balanse. Jeg har alltid ønsket å være hun der dama, som satt med langt, brunt hår i sofakroken og strikket rolig. Men jeg har aldri vært i nærheten. 

Med kort, stritt hår, rødt, lilla, svart eller blondert (gud forby), en utålmodighet større enn Eiffeltårnet og et innebygd tempo som en virvelvind, er det en komisk selvmotsigelse. Jeg har prøvd før, det skal sies. Jeg kan faktisk strikke, det lærte jeg hjemme. 

Jeg har altså produsert lyseblå leggvarmere som 12-åring, fordi vi hadde skolekonsert med noen kule dansere som hadde to meter leggvarmere, mine ble tjue cent, da syntes jeg de var lang nok. Deretter begynte jeg på en genser, men den ble til en vest, da jeg ikke orket tanken på å strikke to armer. Fortsatt rundt tolv-tretten år.

I niende klasse kom jeg av med en en hel genser, med to armer (wow!) og v-hals. Den var knall gul med svart stripe. Jeg var umåtelig stolt. Denne skulle jeg bruke til den svarte ridebuksen min, når jeg hestet rundt. Var på ridestevne med den og deltok i terrengritt. Men ble deretter tilsvarende skuffet da min kjære mor hadde vandalisert den i sitt prosjekt å utforske datidens vaskemaskiner med ullvask. Og krympet den til størrelse 2 år, i tovet utgave. Gudene vet hva hun tenkte på. Kunne hun ikke bare holdt seg til en bøtte med vann. Tenkte jeg. 

Men jeg gav ikke helt opp. Med gult og svart restegarn og mitt aller første tantebarn, der jeg også ble utpekt som gudmor, begynte jeg på barnegenser størrelse ca 2 år. (Ikke den som hadde hengt til tørk i solveggen, i håp om at den skulle utvides på magisk vis til en femtenåring). I overmot la jeg også i gang med eget design, navnet skulle strikkes nedover, framme på bolen. Mulig jeg kom i en alder, der andre interesser overtok, for eksempel ble strikking byttet ut med drikking, men den ble altså et uferdig prosjekt. Den ble gjenfunnet da vi ryddet vårt barndomshjem for tre år siden. Med ny besiktigelse og bedre kunnskap om en toårings barns anatomi, var det like greit at den ikke ble ferdig, da tantebarnet mitt viste seg å være rimelig velskapt og normalt utviklet. Ingen unormalt lang og smal overkropp, med andre ord.  Og vi hadde heller ingen flere i familien som har navn som slutter på ORTEN, så den var vanskelig å ferdigstille. (Og må fortsatt ha to armer)

Akkurat inn i tyveårene, med kjærest og tro på livslang kjærlighet, skulle ingenting være uprøvd. Da den utkårede i et øyeblikk av vindusshopping i Harstad, pekte på VM-genseren (tror det var 91), så jeg mitt snitt til både å imponere med framtidige husmorskills OG strikke inn mine hårstrå, noe som var et kjent triks på datiden for å beholde kjærligheten. Jeg kom ikke lenger enn til midt på bolen, da hadde jeg allerede tøyd min tålmodighet med å rekke opp og begynne på nytt fjorten ganger. Alt jeg ville var å knekke pinnene og tenne på garnet. Han fikk aldri genseren med mine hår i og etter det skulle jeg ikke sette mine føtter i en strikkepinne. Uten at jeg vet så mye om den direkte årsakssammenhengen kan jeg fortelle at vi ble skilt i 2009. 

Men så fikk jeg en datter og hun var som sin mamma en heste-elsker. Og jeg ville gjerne være denne gode mora og få til denne hestegenseren, med et stort hestehode framme, der manen, altså hestens hår, var strikket i pelsgarn, sånn at den virkelig hadde hår. Siden jeg nå hadde erfaring nok til å forstå at mine strikkeprosjekter neppe ble ferdig på et halvår, la jeg inn ekstra mye slakk og gikk for størrelse 6 år til en fireåring. Det er tross alt mye raskere med små barnestørrelser enn store herrestørrelser (Jeg vil i etterkant anbefale alle med dårlige strikkeskills å kun vurdere en kjæreste i størrelse medium).  Og å strikke rett fram med to farger er enklere enn djevelens mønsterstrikk fra Dale som lager en ny rutine for hver jævla omgang.

Lille hestejenta hadde også fått seg en liten bror. Det er mulig at jeg ikke hadde lagt inn rom for hvor krevende det var å være tobarnsmor og med så mye ledig tid (! Gikk jo bare hjemme i permisjon, vettu) begynte jeg i permisjonstida med et ti vekttalls samlingsbasert studie på universitetet og hadde både hund og hest, var aktiv i en håndfull styreverv og var trener en gang i uka, i tillegg til denne gubben da. I min gjernign som mor har jeg alltid trodd at barna takler livet best hvis man også lærer å takle skuffelser, og det ble ingen hestegenser. Jeg klarte akkurat å unngå pinnebrekk og garnbrann. 

Ser ut for at dattera tross alt har klart seg greit, hun er både universitetsutdannet og har jobb og greier. Så begynte HUN å strikke genser. Jeg nevnte ikke, klok av skade, det strikkepennal-prosjektet som hennes gode bestemor min mor, hadde initiert en gang da hun syntes det var passende at pikebarnet lærte seg nødvendigheter for framtiden. Jeg stod klar for å være krisepsykolog og vise forståelse når det dyre garnet måtte gis videre til loppemarked. Der hadde jeg jo et hav av erfaring. Og så! Tror du ikke hun kom i mål, både med den genseren og mere til. Det begynte å komme myke pakker under treet. Du verden. Jeg var sjokkert. Og imponert. Tenk at til tross for så mye genetisk motstand gjennom generasjoner, så kan altså koden knekkes. Dette måtte være et gen fra motsatt kant av familietreet hennes. Ikke at jeg husker å ha sett mye garn og pinner der heller. Jeg ble helt i villrede.

Inspirert av tidens strikkebølge, der enhver ungjente klirret ivei med pinnene på instagram, og med et sug inni meg om å bryte denne barrieren og lykkes, fattet jeg nytt mot. Jeg trengte å kjenne på følelsen av å lykkes igjen, med hva som helst. Og nå var tanken modnet, jeg skulle strikke meg den genseren, om det så ble det siste jeg gjorde. 

Jeg hadde gått mange runder med meg selv, for ikke å krasjlande. Men jeg var også klar for at skuffelsen kunne ligge litt framme i løypa. Jeg ønsket meg Villmarksgenseren med hundelabber på. Og jeg ville gjøre den selv. I farger ingen andre hadde valgt (og jeg susa mye rundt på nettet, skal vite). 

Litt uti oktober kom et gløtt i koronatida, såpass at jeg turte å bevege meg til garnbutikkene på Finnsnes. Amfi framstår som regel som en prøvelse uansett årstid og smittetrykk. Strategien var å puste sakte og med magen, for enhver motbakke som måtte dukke opp allerede der. 

Den første hindringen var at fargene jeg ønsket meg ikke fantes i det garnet på den første butikken, den som ikke er på amfi. Over på plan B som var å gå på amfi. De hadde heller ikke fargene. Plan C var å velge en annen garntype og da oppdaget jeg mengden av garn og garntyper. Holy Lord! 

Heldigvis fikk jeg god hjelp av en tydeligvis erfaren dame, som bare pekte ut hva jeg kunne bruke og deretter var det bare å boltre seg i fargevalg. På tjue år, så har noe skjedd på strikkefronten, for da jeg ba om pinner, fikk jeg valg mellom «metall, tre eller bambus?» Hæ? For ikke å gjøre dette også til en vanskelig sak, valgte jeg det jeg kjente fra før, nemlig metall. Da jeg slo til med humoren min og sa til damen «Jeg tar metall for de er kanskje ikke så lette å knekke, he he» (orket ikke nevne at trepinner veldig fort kunne få rakettfart inn i ovnen), så gikk det opp for meg at hun ikke hadde humor og heller ikke kjente meg, så hun svarte at dette var solide pinner så det brukte ikke være et problem (og ergo ingen reklamasjonsrett). Hun tenkte sikkert sitt om rare dyr i Arken, da jeg gikk. 

Hjem dro jeg, med garnpose og nesten en tusenlapp fattigere, men snart rik på nye opplevelser. Det var jeg nokså overbevist om. Akkurat som da jeg gikk på en smell i 2011, turte jeg ikke fortelle en sjel hva jeg holdt på med. Jeg var redd for imaget mitt, det var nå èn ting. Men mest var jeg redd for fiaskoen som lurte rundt hjørnet, så det var best å holde kjeft. Men aller mest redd, var mannen. Han har aldri sett meg med så mye som en pinne og han har hørt mine tydelig statement om strikking og hvor ille det kan gå. Og så vet han godt hvor utålmodig jeg er. Han fryktet svarte skyer over hodet mitt og det som verre var. 

I stedet fikk han ei kjerring smørblid og myk som et garnnøste (og sånne kjerringer kan man jo nyte godt av, det vet alle gifte menn). Kjerringa selv, hun har kjent på strikkemanien og latt seg rive med. Stolt over å ha produsert 1 HEL genser helt uten breakdown. Til tross for ganske mange tilbakerekkinger, noen tellefeil og regnefeil og gud vet hva, en bommert med lengden på armene men bedre med litt lange armer enn for korte og en hals som kanskje er litt vid, men den flittige rekker vel den opp og strikker den strammere. Foreløpig lever jeg godt med den og har nesten ikke tatt den av meg om natta engang. 

Neste genser i andre farger er allerede bestemt men før det skulle det bli både lue, votter og sokker. Lua ble startet både en og to og tre, fire ganger, ble ikke overbevist om at størrelsen ble rett og selvsagt hadde jeg nå gått over fra å følge en oppskrift slavisk, det skulle jo ikke mere til, så det ble en helt egen utgave, men hvor vanskelig kan nå det være, sånn egentlig. 

Gikk tom for garnfargen sånn midtveis, fikk omsider tak i samme bare i en annen batch, da ble det litt krøll i hodet mitt om å rekke opp og begynne på nytt eller ikke, har strevd litt med pinnestørrelser og fått tak i nye pinner, og nå ligger den der borte på sofakanten og stirrer olmt på meg og det har den gjort i tre-fire uker. Nå har jeg skyldt på jula men den er definitivt over nå, bare å kaste ut glitter og glam snarest.

Det er jo ikke sikkert at strikking er noe jeg skal holde så veldig mye på med, men det var i alle fall veldig godt å få ferdig den genseren som jeg så inderlig ønsket meg. Dere trenger ikke legge inn bestillingsprosjekter hos meg, ikke denne uka i alle fall. Men symbolverdien den har, når jeg har den på meg, er varmere enn selve ulla. 

Fra mandag er det tilbake til hverdagen og virkeligheten igjen, etter en lang og nokså god juleferie, det har jeg unt meg og mine. Og kanskje, bare kanskje, skal jeg strikke igjen, for vi har jo fortsatt hele vinteren igjen og det er godt med en varm og god lue. Men jeg lover absolutt ingenting. 

Å vente på at huindlørvene skal finne det for godt å produsere noe, ser ut for å ta sin tid. Så man må jo gjøre noe annet enn å gå tur og sitte og vente. 

Vår besøkende ble derfor kjempeglad da han ble tilbudt sightseeingtur på Senja med Verdens Beste Sjåfør & Guide. Altså meg! 

Gjett om han fikk med seg opplevelser som aldri går i glemmeboka. Dere får her et kort utdrag fra det aller viktigste vi opplevde på turen. Og bare hold ut, jeg garanterer at dere ALDRI har opplevd det samme! (Ihvertfall ikke med meg.)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kjerra mi ble ryddet såpass at jeg fikk inn en passasjer i framsetet og en ekstra hund i det “ledige” buret bak. Med godt humør og akkurat passe dagslys, la vi i vei.

Like borti gata her, så jeg den grønne søppelbilen stå parkert i en avkjøring litt lenger fremme. Å dæven, tenkte jeg, er det onsdag og søppeldag. (Ja, jeg går veldig surr i dagene, når jeg ikke går i regulær hverdagstralt som dere andre) Vi har henting av avfall hver fjortende dag og jeg mintes svakt at vi også bommet to uker tidligere. Derfor bestemte jeg meg for en rask retrett hjemover, for å få ut søppeldunkene i tide, med det resultat å imponere min mann med at jeg hadde fått til et dagsverk også denne dagen. (Ja okei, det er ikke alle dager jeg faktisk er produktiv med så mye)

Den beste muligheten var å snu i nærmeste avkjøring. Som tenkt så gjort. Raskere enn mitt eget beste, ratta jeg kraftig mot styrbord og gjorde meg klar for å svinge elegant inn der, bryte bilen hurtig over i reversj og deretter ose hjemover før søppelbilen. 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skylde på, så la meg først og fremst skylde på at jeg faktisk ER raskere enn mitt eget beste! Jeg kan deretter prøve å skylde litt på snøen som hadde lagt seg og det litt halvdårlige morralyset. Og for det tredje kan jeg skylde på at jeg fire minutter tidligere hadde høytidelig erklært meg som Verdens Beste Sjåfør og at min passasjer nå var i de tryggeste hender. 

Tankene går ofte ganske kjapt oppi knotten, så jeg hadde ihvertfall fått med meg at denne hustufta har laget seg en ny avkjøring i de siste månedene. Det jeg derimot IKKE har fått med meg, er at de deretter har FJERNET den gamle. Sist jeg sjekket, så var den der. Ikke nok med at de har fjernet den, de har tilogmed gravd en skikkelig grøft der. Her er folka som gjør ting skikkelig. La nå det være klart. 

Min passasjer, satt da godt plassert med vindusplass mot styrbord, men her gikk det så fort gitt, at han ikke rakk å åpne kjeften for å kommentere noe som helst, før det allerede var skjedd. Han har i ettertid gitt sin utfyllende versjon av saken, der han hevder at han lurte litt på denne manøveren, hvor jeg egentlig hadde tenkt meg. Men en god passasjer stiller ingen kritiske spørsmål til kapteinen. Det får i såfall havarikommisjonen ta seg av. 

Vel, inn den føra-detta eksisterende avkjøring bar det og i samme sekund gikk det opp for meg at de hersens dyktige folka ikke bare hadde etablert og tatt i bruk den nye avkjøringa (som ad notam kan sies leder direkte inn til en splitter peise ny dobbeltgarasje….) men også hadde fjernet den gøyale muligheten for rundkjøring. 

Dunk, sa det da vi dumpet nedi grøfta med den bakre delen av kjerra. Hjernen min ble en smule overrasket, det skal sies, men den tviholdt på strategien der revers var innblandet. Derfor brøt jeg den i revers og forsøkte forsiktig å lure meg bakover med lite gass. Et par små forsøk tilsa at det kom til å bli nyttesløst. 

Min medreisende hadde nå gjenfunnet talegaven og lanserte redningsplanken, nemlig gir forover og ta veien over plenen. Det er den eneste muligheten, var hans endelige kommentar. Jeg liker muligheter og må absolutt ikke ha rett, derfor ble det første gir, en rask titt mot boligen for å se etter tilskuere eller noen som kunne dukke opp med en bedre idè. Da det ikke framstod som så mange andre valg (og med tanken på at søppelbilen snart kunne nærme seg – som om den kjører rally gjennom bygda…) tok jeg kurs over snødekt plen, på babord side av sandkassen mens jeg håpet at leker og annet utstyr var plukket inn for vinteren. (Med så flinke huseiere, tvilte jeg egentlig ikke) 

Og nå er historien straks i mål. God firhjulstrekk i overgangen plen og opphøyd avkjøring er en fin ting (Takk og lov for at de ennå ikke har kommet på idèen å etablere skifermur i tillegg) og deretter kan Verdens Beste Sjåfør bare si tut og kjør og sørge for at søppeldunkene kommer seg ut og at mannen skal bli skikkelig stolt over kjærringa si. 

Da jeg dro ut søppeldunkene, ble jeg klar over komikken og ironien i å bli tatt med ut på sightseeing Senja rundt med den før nevnte sjåfør…. og latterkrampa tok meg…. 

Kjøreturen for øvrig varte i nærmere seks timer og forløp som enhver annen vanlig sightseeingtur. Så der sparte han seg 1495 kroner, på å betale et firma for å kjøre han rundt. Han ville dessuten aldri i verden fått den samme opplevelsen!  

Vill har fått seg dame!

Vi har for tida besøk “langveisfra”, av en firbeint, hvitpelset og topp-premiert skjønnhet fra Trøndelag. Planen er at det skal resultere i små “isbjørnunger” og opprinnelig skulle denne daten foregå i vårvinter, men korona satte en stopper for det, som for det aller meste. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så har sommer og høst gått, også med et innbilt svangerskap for primadonnaen, noe som har forskjøvet en god del på den vanlige løpetidsrutinen. Derfor har vi nå innledet adventa med å ikke bare vente på jesusbarnet men også på at et himmelens mirakel skal skje at hun kommer i godlune, et egga løsner og at det skal bli schmokk-schmokk. 

Og deretter små avkom. 

Men det er som ellers i verden. Vil hu ikke, så vil hu ikke. Hun er ikke helt klar for kurtise ennå. Så vi sitter nå her. 

Vill er bortpå og sjekker ståa nå og da, så flørter de litt og han deler til og med på lekene sine uten protester. Her om dagen kom han glad og lett med sin aller, kjæreste Lørve i munnen, og den Lørve, den er det ingen som tar uten kamp, men da Frøkna satte tenna i den og ga et lite napp, da åpna han jammenmeg det tannløse tigergapet sitt umiddelbart og slapp den tvert. 

Har aldri sett på maken. 

Vi ser hvem som er sjefen her, helt klart. Alt som ellers, altså. 

Fortsatt god advent, dere! 

Eg klip meg fast! 

Like sikkert som at desember kommer, så våkner også trangen til litt ekstra stell i heimen. Mange har det nok på akkurat samme måten som meg, men det slår nokså forskjellig ut. Hvis man også kombinerer det med den forferdelige strategien “best under press”, så kan det rett og slett bli litt voldsomt. Og etter som årene går, er det lett å begynne å se et mønster og vurdere om man skal gjøre noe med det. Eller ikke. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg tror min nye samboer syntes det var passe småsøtt, da jeg i 2010 eller var det 2011, hvem husker nå eksakt, stod på kjøkkenbenken den 1. desember og reiv taklistene. Kjøkkenet skulle ikke bare vaskes til jul. Det skulle males. Og som den nevenyttige sputniken jeg er, så tok jeg bare verktøyet fatt og gikk i gang. Kjøkkenet ble malt og julefreden senket seg også i denne heimen. 

Omtrent ett år etter, var jeg blitt grundig lei det oransjelaserte trepanelet i yttergangen. Det som en gang hadde vært så pop og som hadde kostet så mye arbeid, skulle nå males lyst. Og da det ble desember begynte det virkelig å haste. Det skulle ikke hefte å male den gangen! Og det ble jul igjen. 

I 2013 var det helt spinnvilt. Da hadde vi holdt på hele høsten med å bygge et nytt soverom i kjelleren, fra betongstadiet og oppover. Mannen hadde vært mye borte denne høsten, mer enn 4 uker og jeg jobbet mye, tre helger på rad i julebordsesongen. 11. desember våknet vi etter en uværsnatt til vannlekkasje. Gjennom yttertaket hadde vannet funnet veien ned vegger i gang, mot kjøkken og bad, golvet oppsvulmet og det lakk helt ned til kjelleren. Så her måtte det rives, åpnes og settes på tørk mens man ventet på skadesaken. Det var vel nesten lille julaften før poden kunne innvie det nye soverommet sitt. Så roen kunne på en måte senke seg. 

Året etter var det pynting med lys og bakst allerede i november. Alt godt så langt. Så fant jeg på å kjøpe et brukt vitrineskap og 8. desember hentet vi det vakre skapet og fikk det på plass. Dagen etter slet jeg ennå med å få godfølelsen – jeg fikk det ikke til å passe helt inn. Så da velger man å male veggen i stedet for. I nitida på kvelden klarte jeg ikke å holde meg lenger, fant noe rester i kjelleren og noen bustete pensler og så var jeg på vei ned i malingsbøtta, glad og lykkelig. Men det ble også feil farge. Og alle vet hva som skjer med kjerringer når fargen ikke stemmer!

Første kunde på Byggmakker neste morgen, og med ny maling, rulle og pensel og proppfull av pågangsmot peisa jeg på. Når man hadde tatt èn vegg, så ble det bare rart, ingenting passet ihop, så før man visste ordet av det stod man der med maling av stuens åtte veggflater og flyttet saker og ting rundt omkring. Alt vi eide og hadde stod liksom midt på. Mannen sukket oppgitt. Om jeg var klar over at alle de andre nå satt i sine nyvaska, pyntete hus, med duften av hjemmebakst og bare koset seg? Nei, det var jeg ikke klar over. Vet ikke hvilket hjem han har vokst opp under, men dette var overhodet ikke problematisk for meg. Stemninga var så som så, men så ble man da ferdig, det ble fint og alle hjerter gledet seg igjen. 

To år etter hadde man visstnok fortsatt ikke lært en pøkk. I et ubevoktet øyeblikk, da vi hadde litt for god tid, så vi oss rundt og gjorde klar for en total ommøblering. Vi var som to overivrige pointere begge to og med tommestokk og grundig oppmåling, hadde vi utallige løsninger på papiret, før vi landet en plan. Nå måtte det tidligere omtalte vitrineskapet ut. Det passet nemlig ikke inn (fortsatt ikke, altså). Vi vasket tak, tømte skap, demonterte tv, tuner, surroundanlegg og ledninger i hytt og gevær. Ti timer senere var vi lykkelig forent om at dette var flott og tv`n var nå oppkoblet igjen og vi kunne sige ned i godstolene. Men nå var vi tilbake til å ha bare ett halvt vitrineskap. 

Det var først året deretter at det begynte å løsne litt på forståelsen. Med nygammelt hotell og greier hadde jeg sannsynligvis fått “malt i fra meg” noe, så trangen var rett og slett ikke like stor. Jeg nøyde meg med å pusse opp, male og tapetsere favoritt-vitrineskapet som vi allerede hadde. Mannen var nervøs gjennom hele desember men den treogtyvende roet han seg ned. Alle pustet rolig. 

Nå skriver og siger vi tjue tjue, det er tredje desember og jeg er helt rolig og avslappet. Tanken på å male hele kjøkkeninnredningen har streifet meg, men jeg har feid den pent til side. Jeg er som sagt helt rolig og avslappet. Har ingen planer eller diller eller noe som helst som skal males eller bygges. Alt vårt vakre porselen og krystall har sine plasser i vitrinen. 

Det gjelder å holde ut i omtrent ti dager til. 

Så det går så bra, så. Kjenner at jeg ikke skal strekke den tanken noe særlig lenger. Fint at jeg kan skrive denne bloggen, da, så har jeg noe å pusle med 🙂 

Fortsatt fin advent til dere! 

Kom på den brilliante idè i dag, at jeg kanskje skulle gi dere en adventskalender! Jeg fikk selvfølgelig idèen mens jeg kjørte bil, dette er en direkte konsekvens av lange kjøredistanser og ingen radio, jeg får god tid til å tenke og prate høyt med meg sjøl. Og der er det ikke mye motbør å finne. De aller fleste idèer er jeg enige i, de tas opp til votering umiddelbart og det er alltid overveldende flertall. Veldig lett å drifte denne idèbanken, ska jeg si deg!  🙂 

Tanken kom da jeg ringte min aller beste venn for å holde henne litt orientert om det siste som skjedde i livet mitt. Litt om hva jeg styrer med for tiden, noe ikke så bra og andre ting som er mere morsomt, så kom jeg da med denne lille historien som tydeligvis var veldig bra og hun hylte av latter. Ja værsågod, sa jeg, det var luke nummer tre. 

Og dermed tentes et lys i mitt indre. 

Gaven fra meg til deg blir altså en “luke” med en liten og forhåpentligvis god, morsom, undrende eller rar historie.  Hvis jeg ikke opplever noe gøy så drar jeg bare ut noe annet gammelt ræl av hatten! For det er ikke alle dager som bare er jubalong hos meg heller. Men et eller annet skal jeg vel finne på? Alle har godt av å senke skuldrene litt og puste på, i disse tider. Høres ikke det litt forlokkende ut? 

Jeg skal forresten være ærlig å si at jeg er litt redd for å ikke klare å skrive tjuefire historier fram mot jul. Noen dager er jeg i motbydelig dårlig form og det er skummelt når jeg legger mye press på meg selv. Så jeg lover ikke en luke hver dag, men at jeg skal gjøre så godt jeg kan. Litt tjyvtriks kan jeg vel finne på underveis, og da får dere ha meg unnskyldt. 

Sånn. Dette var luke 1, selv om vi nå er på tredje desember, så jeg må vel bare peise på, siden jeg ligger to dager bak skjema allerede. 

Yes!!!!!  (Jippi og jubalong-stemning!)

Og så, nææææi….. (Trist som faen…..)

Ubønnhørlig kom den over oss. Den aller siste jaktdagen for i år. Lykkelig uvitende la vi i vei, uvitende om at jakta veldig snart skulle være over. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hver dag det samme: Ingen vet hva dagen bringer. Til man en vakker onsdag står der og er både glad og trist på èn og samme tid. Glad for alt som klaffer, det vi lykkes med, for elgfallet, for spenninga, for godt teamarbeid, for innsatsen, samarbeidet og slitet som nedlegges for å få det til. For ulike forutsetninger, ulike skills man alle er flink til noe og alle tar i et tak. Glad for å være ilag. Og samtidig så trist, når man innser at dette, dette skal vi ikke gjøre ilag mer på en god stund. 

Det er 325 dager til neste gang. Så fryktelig lenge. Men jeg har sluttet å gråte over elgjaktas slutt, som jeg gjorde de første årene som jeger. Prøver å tenke på alt jeg nå skal fylle tomrommet med og få tid til. Det kommer seg nok, gi meg bare et par dager å sørge litt på. 

Så altså, lykkelig uvitende la vi i vei. Vi skulle ha nok en dag og jakte på skogens konge. Eller dronning, for å være eksakt. Kvota var åpen med kun ei ku. 

Fem våpenføre kikket i kaffegruten og tok sats på Nordliskogen. To mann opp på hver side og jeg stod og gjorde meg klar, for det ble ventetid til postene hadde kommet seg på plass. Lesset på meg flere kilo med utstyr. Tok ut min trofaste Tikka, satte i et femskudds magasin, puttet et ekstra treskudds magasin i jakkelommen. Den trofaste Zodiac`en i brystlomma til venstre. Håndkikkerten rundt halsen. Hundeselen i beltet. Femten meter sporline i lasso rundt kroppen. To kniver i beltet. Astroen på plass i høyre brystlomme, påslått og nullstilt. Her måles både hundeførers antall tilbakelagte kilometer og hundens. Vill satt med peiler påslått i buret og lurte på om jeg hadde glemt å slippe han ut.  Jeg sjekket at vi var synlige både på astro og wehunt og brukte tiden til å kikre litt. 

Eg kan ikkje prate for eg har to elga framfor meg, lød det på senderen fra Terje. Ja, det avgjorde jo saken for min del! På et blunk var bikkja ute av bilburet og vi kom oss ut i første myr og gjorde klar for rask marsjfart.

Ny kviskrebeskjed på senderen, denne gang fra Jonny, at elgene la i vei med retning mot dumpa. Veikryssing på gang, altså. Kort rådslagning og jeg snudde tilbake til bilen. Måtte bare overbevise min firbeinte venn som sprang glad og lett over sin nyvunne frihet, om at vi skulle tilbake til bilen og buret igjen – og det asap. 

Ny parkering 600 meter lenger ned i bygda. På ny, en lykkelig hund som benyttet første anledning til å cruise rett opp i nærmeste hage, for å tissepisse (vet ikke lenger hva det heter i dag, om man er han, ho, nordfra, søring, så er det forskjell på tisse og pisse, har jeg skjønt). Vi var begge uvitende om det dramaet som snart skulle skje nedi dumpa. Jeg begynte å gå mot dumpa mens jeg sydde på en slags plan i hodet mitt. 

Og har du sku ha sett, der kom det jammen et par elger ned mot veien! Her kunne man jo intet gjøre, annet enn å beskue og rapportere. Jeg tenkte det var best å la de gå rolig over veien uten å gi meg mer tilkjenne og jeg håpet at de ville tro jeg var en veistikke. Jeg var jo tross alt delvis orange og jeg har lang erfaring med å være bjørk, busk og gjerdestolpe. Kanskje de roet seg ned når de kom over veien og ble mer jaktbare etterpå. Jeg kunne jo ikke skyte fra der jeg stod uansett. 

Ku først, deretter en seksspirs okse. Og idet det ble tomt for elg på øversida av veien, så fyltes det på med nye. Flere elg kom i samme løypa, det var jo smått utrolig! Nå var plysjpelsen også ferdig med å tisse, pisse eller pesse på alle prydbuskene, og kom ut på asfalten. Stor ble nok øynene hans, da det rydde på med elg over veien. Han ble både høyere og raskere på mikrosekunder. 

Jeg stod der nesten paralysert. Begynte å lure på om jeg kunne telle langt nok. Ku, kvige og så den siste, var det ku eller var det okse? Noe med hele skapningen fikk meg å tenke okse. Fem dyr altså, hvem skulle trodd det! 

Nå måtte vi kjøre plan B. Retrett!! Alle mann tilbake fra post så fort som fy og komme seg til nytt område og nye poster. Den stakkars Vegard, hadde akkurat kommet fram til posten lengst unna, med mest motbakke. Nå stod han der, andpusten, svett og varm, med hjertebank og tåfislukt og fikk kontrabeskjed, han skulle “glad og lett” hute seg tilbake så fort som overhodet mulig. 

Hunden var på sporet men kom ikke innpå dyrene. Ut fra det jeg så på gpsn så tenkte jeg de kunne ha splittet seg opp og tatt forskjellige retninger. Mens jegerne bestrevet seg med å komme seg hurtig ut på nye poster, kom Vill for å sjekke hvor jeg ble av. Vi fikk nok en gang litt ventetid. Best å skynde seg langsomt. 

Der var omsider både Roy og Vegard på plass, så da gav jeg beskjed at nå startet jeg å gå. Pang, sa det! Og så var det hele over. Terje skaut ei ku. Yess!! Det var jubalongstemning og vi samlet oss på fallet for å buksere dette digre dyret ombord i ambulansen. Litt smårusk oppstod underveis, men med så sterke og smarte folk ordnet alt seg til slutt. 

Så var det arbeid med slakting og henging og en siste samling i bua. Tanken på jegerfesten holdt oss oppe, nå kunne vi glede oss skikkelig til å feire vellykket jakt og unne oss en real fest! 

Vi forlot bua med litt tyngre skritt enn vanlig. Godt vi ikke visste at siste nytt om covid-19 skulle sette en stopper for jegerfesten. Da hadde vi nok klort oss fast. Tatt en Trump, med andre ord. 

I skrivende stund er det kun 321 dager igjen. Så er vi der igjen. Klar for nye eventyr. 

Men bloggen, den lever videre, om lykken står oss bi. 

Jeg heter Storm, er fem år og jeg er medlem av jaktlaget Bomskudd. Min matfar Terje er min aller beste venn og han tar meg med på tur og på jakt. Nå har jeg vært nokså mye på elgjakt og jeg har funnet ut at jeg er den fødte elgjeger! Det er mitt kall. 

Jeg er egentlig en veldig stor hund, men ved fødselen fikk jeg ved en feiltakelse utdelt en liten kropp. Jeg er rett og slett født i feil kropp! Kan du tenke deg en verre katastrofe? 

Jeg har korte bein og rager derfor bare rundt tredve centimeter over bakken. Jeg har hvit, stri pels med noen brune flekker, en nokså sexy bart, om jeg må si det selv og vakre brune øyne som får de fleste søte damer til å bli mo i knærne. Beina kan jeg få til å gå som afrikanske trommestikker, så jeg holder glatt tempoet til biltrafikken langs bygdeveiene. Faktisk så foretrekker jeg å løpe etter veien, enn å sitte inni bilen. Biler er dødskjipt, også den nye bilen som fatter`n har kjøpt seg. Det hjalp ikke med skinnseter og sota vinduer, for å si det sånn. Må kanskje vurdere å bytte sjåfør for å se om det hjelper. He he he!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når jaktdagen starter er jeg med i bua. Der passer jeg på fatter`n og jeg passer på brødskiva hans. Det hender jeg kan ligge og slappe av på et kne, men det er mye å følge med på og mye som må gjøres der inne. For eksempel så bor det små, heslige gnagere og skumle rovdyr inni veggene. Der ligger de og venter på bacon, pepperkaker og det som måtte bli liggende igjen på bordet etter at vi drar på jakt. Men innimellom så fyker de rundt inni veggen og da blir jeg ganske irritert og har lyst til å nagle dem, en gang for alle. Jeg knurrer litt, sånn at de skal skjønne at meg kødder de fan ikke med.  

Og så må jeg jo holde et øye på den andre hunden. Han er også hvit med brune øyne men han har lange bein og er i grunn voldsomt mye større enn meg og er nokså dumsnill. Jeg bruker å knurre på han hvis han kommer veldig nært og jeg kan knurre bra lenge før han fatter skissa. Så jeg tror han rett og slett er litt teit. Dessuten har han ikke sånn bart som meg, så jeg tviler på at han har så voldsomt drag på damene, selv om jegerne faller for smisket hans og elsker å klø han. Skulle tro han var full av lopper sånn som han tydeligvis klør. Han heter Vill, men jeg kaller han Klompen. 

Vel, nok om det. Når fatter`n og folka har drukket ti-tolv liter kaffe og det har sluttet å regne så er dem passe klar for å jakte, så da bærer det omsider ut i skog og mark. Jeg har vært klar som et egg fra det lysner av dag. 

I dag tok fatter`n og jeg en grenseoppgang i vest. Vi skulle langt, langt opp for å se etter elg, sitte på post og kose oss. De fire andre fire skulle på post og Klompen, som er hund nummer to i laget skulle dra sin matmor med langt, langt unna der jeg var, heldigvis. Jeg hadde virkelig tenkt å imponere fatter`n i dag, for nå tror jeg han skjønner at jeg er akkurat så smart som jeg ser ut. 

I går, for eksempel, så sprang jeg så kjempefort jeg bare klarte på de korte beina mine, langt, langt nedover lia for å vise han at det var elger nært, men han fulgte ikke med i timen, så det er mulig at han ikke forsto at det var elger så nært, før Klompen fant de samme elgene etterpå, bjeffet som besatt og tok æren for hele jobben. 

Men tilbake til det vi gjorde i dag. Jeg luktet noen små gnagere i skogen, men brydde meg ikke med sånt småtteri, når vi i dag var på jakt for å finne de store gnægerne, elgene. Ja, de gnager på gress, buskas og bark og lager stort sett bare ugreie, de også. 

Og tror du ikke vi fant dem, eller? Lett som en tørka leverbit! To stykker! Jeg stirra og stirra på dem og de glodde jammen tilbake. Trur ikke matfar la merke til hvor mye jeg prøvde å stirre dem i senk. Han stirret, han også, jeg så jo det. Jeg tror han hadde mest lyst å stirre gjennom den kruttstaven han har med seg, men han begynte i stedet å hviske noe inn i jakkeslaget sitt som jeg ikke oppfattet. Han kunne jo bare hvisket meg det i øret. 

Til slutt hadde jeg stirret sååååå lenge at elgene ble dritredde og skjønte for en skumling jeg kan være, til tross for de pene øynene mine. Så gjett om de sprang. Fatter`n vimsa rundt og jeg vet ikke helt hva han holdt på med men etter en stund fikk han tydeligvis samla seg såpass at vi endelig sprang vi også, men i feil retning og tilbake til den grusomme bilen. Det eneste jeg kan si om den løpeturen er at Fatter`n trenger å trene mer. 

Jeg hadde ikke så veldig lyst å være med på kjøretur sånn med en gang – vi hadde jo nettopp kjørt, ikke sant? Men jeg måtte bare være grei å jumpe inn i nykjerra, for å gjøre fatter`n litt glad. Tror ikke han var i humør til at jeg skulle drive å protestere akkurat nå. 

Det er i grunn ikke rart at jeg er blitt en bilturhater, for de bilturene er ikke mye gøy, skal jeg si deg. Det humper og går og jeg veit ikke helt om vi flyr eller kjører. Så jeg må bare klore meg fast så godt jeg kan. Jeg vil rett og slett spy og ihvertfall i dag. Heldigvis kom vi ganske fort, faktisk veldig, veldig fort, jeg tror vi fløy mesteparten av tiden, ut fra skogsbilveien og inn på asfalt, så da ble det mye bedre. Men det varte bare i noen sekunder, så ble jeg slengt til høyre idet fatter`n skrensa seg inn en avkjøring til venstre. Så var det humping igjen før det ble full bråstans så jeg nesten dundra inn i hanskerommet. Skal si jeg var glad da døra gikk opp og jeg kunne komme ut i frisk luft igjen. Blir jo passelig svimeslått av den kjøringa.

Nå var vi på flyplassen. Men jeg hadde jammen flydd nok for i dag. 

Fatter`n sa vi måtte vente der og vi venta jo litt mens vi listet oss sakte avgårde. Jeg kjente jo at det lukta elg her, både de jeg hadde stirra på men også noen flere som jeg ikke kjente igjen. Men jeg vente-listet meg sammen med fatter`n. Innimellom mumlet han i jakkeslaget sitt igjen og han kikka seg rundt og jeg kikka meg rundt. 

Så her hoppet vi da avgårde og så skvatt fatter`n skikkelig og før jeg fikk med meg helt hva som skjedde så løfta han kruttstaven og DA veit jeg jo stort sett hva som skjer. Det smalt og jeg så jo med en gang at en diger gnæger av ei elgku hadde lurt seg innpå oss, uten at vi skjønte helt hvordan den hadde klart det. Det irriterte meg kraftig, så jeg satte inn en knallsterk spurt rett på den j….gnægern for å fortelle hu at det der kunne hu slutte med umiddelbart eller skulle hun få med meg å gjøre. Så jeg sprang! Tror nesten jeg satte ny rekord på Hundremeter Myr. Skulle vært i OL, skulle jeg. 

Gnægern hadde snudd og prøvde nå å stikke for å gjemme seg men fatter`n den slu fyren, han lot seg ikke lure og fyrte med kruttstaven igjen og nå tok gnægern rett og slett ei gigantisk kollbøtte. Kunne vært i turn-OL med den der, tenkte jeg. Så jeg bjeffa og hoppa for å fortelle fatter`n siste nytt og ikke fordi jeg ble redd, sånn som han sa. Jeg hørte han nok og synes det var nokså frekt sagt, når jeg hadde hjulpet såpass mye til. Jammen ble jeg gira av den digre gnægerkua som lå der så det tok en god stund før jeg roa meg ned og holdt kjeft. Hadde jeg klart å bære den til fatter`n så hadde jeg gjort det, garantert!

Ja nei, så det var jo ganske koselig og greit med fatter`n og meg, helt til Klompen kom. Jeg var ikke mye stemt på å dele, men jeg måtte vel bare la han få ta en titt. Klompen heiv seg på og røska og sleit men for meg er det ikke så viktig å få kjeften full av hår, så han fikk holde på litt, før han hadde irritert meg såpass mye at jeg sa kraftig ifra. Han var helt uenig så vi tok et lite oppgjør og et basketak ble det. Vi fant vel ut at vi var nokså sterke begge to og egentlig var det jammen nok gnæger til oss begge så da kunne vi stå på hver vår side. Vi trenger ikke være bestevenner, det er helt greit det, for meg. Dau gnæger, altså. Jeg bryr meg sånn passe. 

Jegerne og firhjulingen sleit litt med å få buksert denne innfeite kua ombord, så vi ble ganske lenge i skogen. Etterpå var det jo den bilturen igjen, men nå var lufta gått litt ut av fatter`n så det ble en mye bedre kjøreopplevelse for meg. 

Dagen toppet seg da jeg fikk kjøre traktor med fatter`n og styre den gnægern opp og ned i lasteapparatet, mens Klompen lå i bilburet sitt og skulte på meg som hadde det så gøy. Nei, makan til dag skal man vente lenge på! 

Regnvått og vindfullt – kan man ha det bedre? Ja, sikkert, men når jakta pågår så er det nesten det beste jaktværet. Fire ivrige sjeler og et par hunder møtte opp i bua og brukte morran på å sammenligne yr, storm, pent.no og alle mulige værmeldinger med det været vi observerte utenfor den varme bua. Ingenting stemte. Det regnet fortsatt. 

Så vi brukte litt tid på sladder, kaffeslabberas og siste nytt. Generalen æret oss med et besøk, men hadde ikke elg å servere til oss i dag. Nå regnet det litt mindre. 

I elvene dundret det store vannmasser så ingen var spesielt fristet til å bade eller rafte, med mindre det ble dødsens alvor. Vi hadde heller ingen mann å miste. Det ville også snart bli mørkt, så vi ble vel for syns skyld nødt til å gjøre noe. Til sist fattet vi mot og ble enige om en aksjon oppfor Tverråsen.  På grunn av vindretning og lite mannskap, fant vi ut en litt ny variant.  En post ved Vadet i Geitelva, men uten å passere elva. En post gikk opp langs Tjyvelva og bort til høyspenten. En post, eller skal vi si vandrende post i området Bunkersen, med medbrakt hund som tror han er elghund. Og mamsen og lillegutt gikk opp Løvåsen, langs elva for å utnytte vinddraget som kom nede fra dalen. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi iverksatte umiddelbart og la i vei med stort pågangsmot, sterk i trua. 

Lillegutt avsjekket området på vinden nokså greit og mamsen følte vi hadde god kontroll på området.

Storm, den lille terrier`n som tror han er elghund, hadde gjort et utras i stor fart nedover lia fra sin matfar, så vi fikk inntrykk av at det godt kunne være noe han hadde for seg. Han har som sagt høy selvtillit og det bor en liten elgjeger i den hunden. Nå passerte vi hverandre i høyspentlinja, vi kom altså hver vår vei. Vill la nesa høyt og dro ut. Vi fant ut at vi begge skulle gå samme vei nå. På gps`n så jeg at Vill var et par hundre meter foran og litt lavere i terrenget enn meg. Og så smalt det i los. Oh, jubel og glæde. Nå var vi to som var temmelig nært. 

Jeg holdt an der jeg var, plasserte meg bare bedre for å få gode skytefelt. Team Storm slapp seg lenger ned i lia og prøvde å komme seg nærmere. Innpå sytti meter ble nok dyrene klar over at det luktet vondt i mosen, for losen stilnet og der satt vi da. Vill kom på retur for å leite opp matmor og vi brukte tida på å omgruppere de to andre postene. Drit i Vadet, nå måtte vi ha Jonny opp til bunkersen og vår øverste mann, Roy, måtte flytte seg lenger tilbake for å dekke øvre fluktrute. 

Når det blir stilt i skogen, så blir man jo litt i villrede og det er nesten like vanskelig å vite hvor dyrene har tatt veien, som å spå været. Men jeg tør påstå at laget har en viss terrengkjennskap og erfaring, så vi er ganske gode på å legge en plan. Vill var innom for litt verbal kred og dro på framover igjen, han ville nok bare sjekke at mamsen fortsatt hang med. Han vet jo hvor korte bein jeg har. Framover bar det med han, høyere enn der han hadde hatt los, før han rundet nedover på vind, gikk inn i området der han hadde sluppet og tok opp sporet. Mamsen kjørte sportskommentator-rollen, så de andre skulle slippe å kikke på wehunt, men heller konse om å se i terrenget. 

Det bar framover med han, nedover, oppover og en runde tilbake. Og så ble det itak igjen. Et kjempebra uttak som stod fjellstøtt. Nå ble vi enige om bare å holde litt an, plassere oss godt og avvente litt så losen fikk feste seg ordentlig. Kanskje den ville komme på en av postene frivillig. Vi var jo rimelig nært, alle sammen, fra omlag hundreogfemti meter til et par hundre pluss. 

Men dagene er korte på disse breddegrader i november, så man kan ikke vente evig nå for tida. Noe måtte gjøres. Beste løsning ble å plukke Roy av post for å gå rolig innpå losen fra motsatt side. Kanskje ville han puffe den mot oss på post. Jeg regnet med de sto inni det aller tetteste. Han satt best til for å komme rundt dem. 

På Wehunt kunne vi følge hans bevegelser og det var nokså spennende, som et lite dataspill. Losen stod og vi så den orange prikken til Roy nærme seg hunden. Jeg forventet hvert øyeblikk å enten høre skudd eller at dyrene tok ut, men Roy kom nærmere og nærmere. Fader, nå går han snart OVER elgene, tenkte jeg. Gikk jo nesten ikke an å komme nærmere. Men losen gikk. Det var uhyggelig spennende. 

Jeg hadde tommeltotten på sikringen og var dødsklar. Det var totalt stille på senderen. Alle var jo nært, så alle satt musestille og tenkte nok at sjansene var like for alle sammen. 

Så! Ble det stilt på losen. Uten skudd eller smell. Og først, ingen beskjed på jaktradio. Dyrene tok ut da Roy var inne på tjue meter, men det var så tett at han så ikke en pøkk. Han kommenterte etterpå at skulle han kommet nærmere, så hadde han bare trengt kniv for nærkamp. 

Jonny hadde hatt losen på hundreogtjuemeter så han hadde også vært nært med en fair sjans. Og Terje fikk dyrene under en haug, så han så dem ikke da de stakk. Det var spenning og action for alle og vi var rimelig fornøyde med dagens lille jakt. 

Lyset gikk opp for oss da vi rekonstruerte hendelsene i bua etterpå: Roy hadde byttet ut slarkestøvlene med splitter nye Alfa Bever Pro jaktstøvler. Skikkelig stealth-sko, altså. Det forklarte en hel del. Og han konkluderte med at dette hadde vært en opplevelse han aldri kommer til å glemme.