Dagen startet på verst tenkelige måte. Kaffen, hele grunnlaget for at dagen skal gå på skinner, ble en katastrofe. Hovedsakelig fordi det var nesten fritt for filterkaffe og det ble oppdaget etter at vannet var på trakteren. Hvem i helvete har ikke kjøpt ny kaffe?? Løsningsorientert og passe gnien var det nå for seint å snu og på velkjent kreativt vis slang jeg litt kokekaffe oppi filteret og lot det stå til. Hvor galt kan det gå? Det lysebrune «Tevannet» som kom i kolben var ingen suksess og på nytt kreativt vis ble det deretter mikset sammen med en slump kald kaffe som jeg fant på en termos fra i går. Tjue sekunders mikronifisering senere, var det nesten som å være på kaffebar. Not. Men jeg er en enkel jente fra landet.
Tolv minutter etter mitt eget skjema rullet jeg ut på landeveien, en smule bekymret for at tida var i knappeste laget. Jeg hadde «bare» vært på tre andre Helsereiser de siste månedene, til både den ene og den andre byen men det har dessverre vært liten vilje til læring og framgang når det gjelder akkurat denne tidsoptimismen. Det skal altså gå på det berømte håret, hver jævla gang. Man må kjenne at man lever!
En lovlydig sjåfør lå midt i veien men i og med at panikken ennå ikke var i full blomst, kleip jeg meg bare fast i rattet og tenkte at man ikke oser forbi folk som vitterlig holdt sekstièn kilometer i timen i sekstisonen. Det var før jeg kom til femtisonen og angret så inderlig. Hvis sjåføren i AsiaSuv`en foran meg kunne lese på lepper i speilet, ville han lest Kjør-for-helvette gjentakende ganger, kjærlig hilsen meg i Japsehelvettet bak.
Over brua så jeg den vakre og raske katamaranen pløye sundet på babord side. På tur mot kai. Og det slo meg at dette var den måten jeg vokste opp på: Mutter`n i panikk bak rattet for at vi ikke skulle nå båten. Ha klar nummeret til skipperen og i verste fall ringe og be han vente. Så ble man nærmest slengt av i fart. Hadde muttra vært svømmedyktig og mer selvsikker på den fronten, så hadde hun sikkert bedt meg stupe etter hekken. Idet jeg passerte Bjørnehiet, kom Fjorddronninga på styrbord side og trafikken var fortsatt full av tullinger. Jeg planla hva jeg måtte røske med meg fra hvor i bilen, og med den ene ledige handa tikka jeg på gps`n på mobilen, sånn at den forbainna parkeringsappen skulle finne plass på Valen og ikke i Zambia, som vanlig.
Men hva stresser man sånn for? Jeg fikk jo flere minutter til rådighet inne i terminalen! Satan dem e træg å legge te kai. (Hadde ikke skjedd om jeg var skipper.) Jeg måtte til og med stå opptil to minutter i kø, faktisk, før vi kunne gå om bord. Fikk ikke ringt brua eller noe annet gøy. Så da er lærdommen at jeg faktisk ikke lærte noe som helst annet i dag enn tidligere i livet. Og det er at det går helt bra og at det ordner seg for snille jenter.
Uff.
Om bord i skuta kunne alt bare gå meget bedre. Nå skulle jeg ta det rolig og stresse ned. Komme i sonen. Find the flow. Frokosten jeg ikke rakk hjemme, kunne inntas på flatt hav. Og jeg elsker å være på havet. Baguett og kaffe og god stemning igjen.
Som Helene Harefrøken var jeg sommerkledt. Jeg hadde lest meg opp på yr.no og kledd meg deretter, i hvit kortbukse, hvit singlet og beige, kortermet strikkehekletopp med full gjennomtrekk. Hvite ankelsokker og skitne Hoka. Pensko utgår av programmet i år, da gå-komfort trumfer prettyness. Det gjelder å få brukt sommerantrekket mens sommeren er her. Hvem vet om eventuell ferie senere på sommeren innebærer 2 uker med havskodde og deretter regn i en ukes tid. Sånn før de første snøbygene legger seg i toppan. En sommerdag i Harstadbyen – jippi!
Trettito minutter etter avgang hadde jeg kaffe over begge de hvite bukseknean. Seteryggen foran meg viste seg å være løs, så idet jeg tok i setet for å reise meg opp, kom ryggen bakover og min halve kopp med kaffe skvatt utover. Det rau utav kjeften men heldigvis bare inni meg. Sommergarderobe my ass. Dritogdra.
Men igjen – det gjelder å tenke løsninger. Være positiv. Holde spiriten oppe. Så jeg kikket ut av vinduet på Dyrøya og mimret tilbake til det året jeg var lærer der. Nitten år, var jeg. Min første ordentlige jobb, utenfor gårdsbruket. Skaffet meg den helt selv. Fordi jeg ikke visste hva jeg ville bli når jeg ble stor.
Gud, for et pågangsmot jeg hadde. Og for noen lave krav til lærerne den gangen. Jeg funderte på om noen av de seksten elevene kunne fått varige mèn av å ha meg som lærer. Men jeg var flink, fikk jeg høre. Og fikk skryt av foreldre. Og de glemte meg aldri, sa dem. (Hitler blir heller aldri glemt, bare nevner det).
Jeg glemmer heller aldri da det var fergestreik. Jeg hadde da tenkt å stille på jobb, hvis bare rektor skaffet meg skyss. Joda, det ble organisert en båt for å hente meg, jeg skulle bare møte på fergekaia. Kjørte hjemmefra 06.10 som vanlig, forbi Sørreisa og ytre vei til Brøstadbotn. Det var nokså rufsete vær denne dagen. Jeg var ikke så god på vindretninger og værfenomener den gangen. Litt kuling, var det nok. I alle fall.
Ved fergekaia så jeg ingen båt. Men så fant jeg ei mast og langt der nede lå det en liten sjark og en fiskermann som var utskremt for å hente lærerinnen og bringe henne til øen. Jeg har visket ut minnet om hvordan jeg kom meg ned og ombord men motet var nok større enn vettet, den gangen. Det kan tenkes at skipperen så mørkt på det. Jeg hadde aldri vært om bord i en sjark, ikke i noen båt mindre enn Hurtigbåten. Ja, om man ser bort ifra robåten på vatnet heime. Om jeg var sjysterk? Var ikke sikker på hva det innebar så jeg svarte bare ja. Hadde aldri vært kvalm i robåten. Og der hadde jeg vært mye.
Fra barnsbein av er jeg forsynt med en grunnleggende tillit til folk og stoler som oftest hundre prosent inntil det motsatte er bevist. Eneste unntaket er om pshyco-alarmen min går. Da passer jeg meg.
Derfor satt jeg spent men rolig nede i båten, snuset inn oljelukt og stolte på skipperen når han sa at det kom til å bli litt slingring men det var helt trygt. Jeg fikk jo en redningsvest på. Vinduene var jo litt oppe på veggen og det gynget høyre og venstre – jeg så alt mellom himmelen og fjærsteinan, annenhver gang. Den korte turen over fjorden tok nokså lang tid, men vi kom oss omsider til kai. Der stod det en liten komitè. Etter å ha lært meg folkeslaget langs kysten å kjenne, så skjønner jeg jo nå at dette var dagens høydepunkt for mange. Hadde ho sjyværk? Spydd? Neida, sa skipperen, det var en tid da han sjøl lurte på om vi ble å komme oss heilskinna til kais, men det gikk. Da forstod jeg at det ikke bare var en litt ugrei tur for meg. Ikke verre enn at jeg tok returen på strak arm, da dagens arbeid var unnagjort.
Det kalles vel pliktoppfyllende, å strekke det såpass langt for å stille på arbeid. Unnasluntring har aldri vært min greie.
Nå kom løsningen på problemet med kaffebuksen seilende, lik minnene om året på Dyrøya. Inn på båtens toalett det bar og av med herligheta. Vatn i vasken, såpe på dispenseren og faktisk en tørkemaskin montert på veggen. Aldri har jeg tenkt på at man kan gjøre unna klesvasken om bord. Det er dagens reisetips til dere alle, vær så god. Nei, rådlaus kan man jo ikke være.
Buksa ble jo ikke totalt tørr men sånn passe og resten fikk tørke på kroppen, så å si. Jeg produserer ikke mye kroppsvarme så det var en litt dum idè og jeg var passe kald om knean da jeg gikk av landgangen i Harstad. Heldigvis fikk jeg syv gratisminutter tørketid vendt mot sør, før drosja kom. Det hjalp på.
Klar for neste prøvelse, selve Helsebiten. Foreløpig hadde det vært mest uhelse, spør du meg. Så det sku ikke mye til for å løfte dagen til det bedre. Heis, korridor, korridor, korridor. Og så ring på en knapp. Ut kom en dame som så ut til å være i feriehabitten, i skjørt og med et oppskjørtet blikk. Ja? Har du time her? Nå? Navnet var? Man aner ugler i mosen når man blir møtt på denne måten. Forventer ikke rød løper men i allefall at man er ventet, når man attpåtil er noe forsinket pga ventetiden på drosja.
Damen sjekket og kom i døra igjen med et skrekkslagent blikk. Her hadde det skjedd en glipp, jeg var ikke i timeboka og det var egentlig en annen behandler, som i dag ikke var tilstede men gi meg ti minutter okei så skal jeg lese meg opp og ta deg inn.
Helsenorge, svært betryggende. Særlig siden de sendte MEG en påminnelse tre dager før, sånn at jeg ikke skulle glemme timen min. Og lese seg opp på ti minutter? De hadde seks uker tidligere sendt meg et spørreskjema på tolv sider og svarene var lange som en roman. Vær så god, du kan få tolv, faktisk.
Tre timer etterpå var jeg ferdigtromlet for dagen og jeg var raus nok til å berømme damen for å klare seg godt med et såpass skrint utgangspunkt. Nå skal det sies at jeg fylte grundig på for henne, ifall hun manglet noe info og hun klarte seg beundringsverdig bra. Hun hadde notert blokka full, på kryss og tvers. Om det var et flytskjema i det hele vites ikke. Men hun var på ballen for jeg ble oppringt igjen et par timer etterpå med første «løsningsforslag» og gode råd på veien hjem.
For å ytterligere fylle på kontoen for God Helse, så hadde jeg altså drosje ned igjen (ingen spasertur i godværet), frisørtime, en kaffeavtale og deretter hemningsløs shopping på programmet. Jeg kom ut med to nye hundeleker (en Pipp og en ny Lørve), et nytt jente-halsband til Aino og noen helsedråper til meg sjøl fra «apoteket». Da var jeg mer enn klar for hjemreise og ruslet bort til kaia.
Billett-app`en funket ikke, just my lucky day og opplysningverket fra oven ba oss bruke kort eller kontant. Batteriet til både mobil og eier nærmet seg nå flatt, så litt stille kontemplasjon om bord i skuta på tur hjem var nødvendig. Man får jo tenke over sine hyss.
Stressfritt hadde det jo ikke vært og om man får bedre helse gjenstår å se.
