Det går nesten ikke an å bli mer fornøyd! Jaktlaget GT, det MÅ jo stå for Gran Tour!!
Vi har altså tatt tre elger ut å kjøre, i en løype smekkfull av overraskelser. Hver gang vi trodde det ble utforkjøring, så klarte vi akkurat å sladde innpå igjen og målstreken ble passert på det berømte håret. Hør bare.
Alt hendte en passe fin søndag i oktober. Vi kakket i krystallkula, så at Jupiter stod i aksent med månen, leste i kaffegruten, snudde en kortbunke og fant ut at soloppgangen var i øst, vinddraget sånn passe ugunstig og at vi fortsatt var litt få jegere. Fire våpenføre, hvorav tre hevdet de var passe vanføre og en aspirant kalt Elghviskeren som hadde vært våken hele natta for å smi seg en pil og bue, i irritasjon over å mangle våpen da han gikk på elg dagen før.
Vi hadde med andre ord trua.
I rosa soloppgang satt vi tre poster på lett frossen mark, spredd ujevnt oppover lia. Feskar`n skulle gå av seg rygghaillet sitt og Elghviskeren skulle hviske frem elger. Dynamittharry satt å pinnfraus på øverste post, Jegerfrua satt i pose i midten og Kokken satset på å røyke ut elgen med et bål.
Til tross for iherdig gåing, kom driverne tomhendte til postrekka. Det ble holdt avstemming om vi skulle ta matpause og det ble èn stemme for og alle var deretter enige. I pausen fikk vi ikke skikkelig fyr på bålet og det var sånn passe hustrig, så vi la i vei med del to. Denne gangen med to poster og tre drivere.
Jegerfrua skulle finne seg en passe post etter eget forgodtbefinnende i området Bævercamp og Cogodieva og var øverste skanse. Kokken fyrte i gang nok et bål langt nede i lia. Resten skulle finne elg og sende dem i fanget på postene. Lættis, med andre ord.
På en sånn fin søndag viste det seg at marka var full av turgåere og det er mulig at alle disse på et uforståelig men guddommelig vis spilte inn som sjakkbrikker til vår fordel.
Ikke lenge etter startskuddet gikk kom Dynamittharry hviskende inn på jaktradio. Han hørte oksegrynting, ei ku som jamra seg noe voldsomt, tramping og kvisteknekk og det han omtalte som «ei helsikkes romstering inni kjærran». Det var altså ku, kalv og okse som snart skulle få seg en søndagstur.
Som det nesten alltid gjør, tok elgene ut og borte ble de. Stillheten rådet mens alle var skjerpet og klar for å se, skremme eller eventuelt skyte elg. Feskarn, Dynamittharry og Elghviskeren skvatt rundt som ekornet i Istid, for å prøve å unngå å miste elgene ut av drevet, selv om ingen hadde peiling på hvor i fandens de ble av. Elghviskeren ble nærmest fjernstyrt av Dynamittharry, det haglet kommandoer alt mellom «stopp der» og «spring 200 meter rett opp».
Feskarn kom seg over toppen med gapahuken og var nå rundt trehundremeter fra Jegerfua, Elghviskeren firhundreogfemti meter fra Kokken. Vi hang ikke akkurat med geipen og ikke sleit vi ondt på post, men trua var vel på synkende front.
Og kaboff! Så var elgene observert igjen, idet de krysset Bananmyra og på tur oppover, rett mot Jegerfrua. De blir å komme rett på deg! Jegerfrua seig ned i lyngen, kastet vottene, hadde fingern på sikringa og radaren på fullt. Det varte og rakk og varte å rakk. Ingen kom. Jegerfrua holdt kjeft selv om det var vanskelig.
Nå skrudde driverne det opp et hakk og det toppet seg da Jegerfrua hørte «komme no, komme no, kua» borti skauen! Vanskelig å holde seg alvorlig. Elgene måtte ha stoppet opp eller stukket forbi, mellom oss to på post. Feskarn måtte nå komme seg i ei helvettes fart rett mot elva, til en siste sjanse-post. Jegerfrua heiv sekk og våpen på ryggen og brautet seg inn i plantefeltet der de kunne stå. Her skulle de drives ut. Excorsisme ble nevnt.
Så kom Elghviskeren på banen. «De kommer i myra rett på deg, Kokken!» Han hadde sett bålet og uten bålrøyken hadde han aldri fått øye på elgene, som allerede hadde passert postene men som nå på finurlig vis sladdet seg inn igjen. For å gjøre en kort historie enda kortere ble det litt pang-pang – det var jo i siste minutt, så her var det ingen grunn for å vente og se. Alle fikk en dose adrenalin men kalven var i bakken.
Jubel og glede i laget! Alle hadde jobbet som helter i timer for å få det til. Aldri gav noen opp og alle stod på til det absolutt siste. Det var spenning og fartsfylt og skikkelig jakt! Og ingen følelse er bedre enn når det lykkes. What a ride!
Neste gang prøver vi fire drivere og èn post.
