Ikke det du tror! (kommer tilbake til den om litt)
Noen dager kan det virke som om alt går på tverke og hele moder jord og alle hennes naturkrefter er TOTALT imot deg og alt du bedriver. En sånn dag har jeg nylig hatt og jeg tenkte å dele dagens “høydepunkter” med deg.
Starten på dagen orker jeg ikke å si så mye om, for det er altfor privat, men det var i alle fall en sånn dag der jeg på vei til jobben tuta og skreik så snørr og tårer sprutet inni bilen og jeg til slutt måtte stoppe og tørke brillene for buser og dugg, da sikten var særdeles dårlig og jeg skjønte at det ikke var utenpå frontruta. Jeg snufsa og knaska i meg dagens rasjon med to knekkebrød og en kopp pulverkaffe utover Senja. Ingen tid til å sitte stille i båten og filosofere over tingenes tilstand, jeg hadde time hos fysio og deretter jobb. Og på jobb måtte jeg, okke som. “Just do it”, altså.
Jeg vet ikke hvordan dere andre har det, men sånn har nå jeg det innimellom. Håper jeg ikke er alene om å ha skikkelig drittdager der man bare må klistre på seg en maske og komme seg gjennom det.
Jeg prøvde å ta meg sammen under kjøreturen for å slippe å skremme vannet av min fysioterrorist men det er mulig at trynet mitt var nokså utskreket for åpningsreplikken hennes var noe i duren “hvordan har vi hatt det siden sist” og noe sa meg at det ikke bare var skuldra hun tenkte på. Jo takk, siden sist var skuldra nesten blitt det minste av mine bekymringer, men jeg hadde ingen intensjoner om å fokusere på noe som helst annet enn hva som hadde vært positivt og hva som ikke var positivt siden forrige visitt lenge før jul.
Ut av døra med justeringer i treningsprogram og den hyggelige beskjeden (som riktignok ble forsøkt trukket tilbake med beskjeden at jeg sikkert ikke var der riktig enda…) at jeg kanskje måtte lære meg å leve med en viss smerte. Scmokk. Den beskjeden var jeg ikke klar for, så den hoppet jeg glatt over.
På jobben ventet (endelig!) en skikkelig kopp morrakaffe og en god kollega og venn. Sammen fikk vi øst ut noen frustrasjoner på privaten, begge to. Jobbdagen forøvrig forløp som normalt og jeg var “last woman standing” som fikk stengt sjappa på kvelden og stresset meg på hjemvei mot den forjettede stengte Skalandstunnelen, med et håp om at jeg kunne få kjøre igjennom før neste åpningstid. Været var ikke av det beste og etter å ha stått parkert utenfor tunnelen i over halvtimen og ventet, mens min relativt tunge bil ristet i vinden, besluttet jeg å snu og kjøre nordsenja før været ble verre. I fokk og rokk begav jeg meg intetanende ut på nye eventyr.
Nordsenja er ikke mitt favorittdistrikt, sånn kjøremessig. Veien er smal, svingete og med tre forferdelige tunneler som umulig kan inneha EU-standarden de nå jobber med å opprette i Skalandstunnelen som jeg nyss hadde forlatt. Og da har jeg ikke tatt med det musehullet av en tunnel jeg først må igjennom, Steinfjordhållet – den som er nylig “renovert” til en standard som betød at den ble trangere, lavere, med hakkete veidekke og dårlig belysning. God bruk av millionene der, altså.
Å møte en fisketrailer på nordsenja er å se døden i hvitøyet. De kjører som om helvette er løs og støtt og stadig blir de stående fast på tur opp Mefjordaksla fordi sjåførene ikke har begreper om å sko bilen etter forholdene. De slipper ikke gasspedalen om de ser deg og du føler du har valget mellom å stupe lukt ut i havet eller knuses i bergveggen etter at traileren har feid over deg. Ikke gode utsikter med andre ord. Med ekstrem rasfare på strekninga og det faktum at jeg har tunnelskrekk i tillegg, kan jeg trygt si at jeg HATER å kjøre nordsenja. Det hjelper heller ikke på at distansen og kjøretiden hjem til min egen garasje, er betydelig lengre.
Sulten, sliten, tørst og i det hele tatt – jeg var omsider på vei hjem. Et av skredoverbyggene ble brukt som stoppestasjon for å feste venstre vinduspusser som truet med å slite seg. Under skredoverbygget var jeg i det minste trygg.
Det er utrolig hvordan flere mil med dårlig sikt og snyfokk påvirker søtsuget, så på Gibostad var jeg rett og slett nødt til å stoppe og gi sukkerdjevelen det han ba om. Vel nede i smågodteboksene kom jeg på at jeg ikke hadde bankkort, da det sluttet å virke på lillejulaften og det nye kortet var ikke ankommet postkassa mi ennå. Med tanken på hvor utrolig pinlig det ville være å måtte legge smågodtet tilbake i boksene…..fant jeg heldigvis min siste femtilapp i pungen og reddet meg ut derifra med æra i behold mens jeg planla den telefonsamtalen som snart måtte tas til banken og spørre hvor i svarte h…… det nye bankkkortet tok veien!
Med ei hand på rattet og den andre i sukkerposen, forlot jeg redningsstasjonen. Banansjokolader, melkepletter og kirsebær ble stappet inn i gapet og som den gode hesten jeg var, hadde jeg begynt å kjenne lukta av hjemmestallen. Det er en kjensgjerning at hesten alltid går mye fortere på tur hjemover mot stallen.
Alt gikk på autopilot og gammel vane eller uvane. Hjernen var totalt innovervendt og spekulerte over mine hyss. På siste langstrekning før sekstisonen fikk jeg en ungdom bak meg som sikkert skulle kjekke seg og trødde på så jævlig for å ta meg igjen. Der skulle jeg nok trøkt inn bremsa, men istedet var jeg syyykt opptatt av å ta en supergod yttersving med min gode Black Beauty Subaru`en – og kjenne litt på den gode kjørefølelsen på det dårlige føret.
Da jeg passerte sekstiskiltet reflekterte hjernen et lite øyeblikk over at jeg syntes jeg hadde passert et sekstiskilt like før det også – og der skulle vel ikke være noe sekstiskilt? Var sekstisonen utvidet? Midt i min fine sving, kom blålyset på bak meg og “uuuuuuuu” tilkjennegav at det ikke var en leken ungdom bak meg.
Til å være en såpass talefør dame, var det ikke mange ordene som nå dukket opp i hjernen. Det gikk i noen runder med “helvete helvete helvete” inni cockpit. Jeg svingte inn i nærmeste busslomme mens fornuften sakte kollapset.
Politibilen stoppet noen meter bak meg. Jeg ble litt usikker på hva som er vanlig prosedyre i slike saker, da jeg ikke har for vane å bli stoppet av UP. Heldigvis har jeg sett mange nok amerikanske filmer til å tenke at jeg bare skulle bli sittende så ville det nok dukke opp en politimann. Tanken på filmene fikk meg også i et ørlite sekund å vurdere om jeg bare skulle spinne meg ut derifra og stikke av, før jeg kom til å tenke på at jeg er en voksen, ansvarlig dame på snart femti som ikke kjører sportsbil eller en annen typisk get-away-car. (På Finnsnes har jeg registrert at det er forsøkt med en gammel Volvo og det var ikke suksess)
I mange år har jeg visst at denne dagen ville komme og jeg har bedyret at da skulle jeg bare smile og ta det pent, med tanke på alle de gangene jeg har kjørt for fort uten å bli tatt. Det var ikke så lett å motivere fram et smil, særlig ikke med tanke på at jeg ikke hadde peiling på om jeg ville kunne kjøre derfra eller om jeg ville bli fraktet hjem i en politibil. Jeg ante rett og slett ikke hvor fort jeg hadde kjørt, bare at det neppe var innafor loven, siden de hadde ulet på meg.
En ung og passe pen politimann møtte dagens blideste dame idet han presenterte seg å være fra Utrykningspolitiet og vennlig informerte at de hadde hatt en fartskontroll. Han ba om førerkortet og jeg lurte på om jeg skulle kysse det farvel før jeg overleverte det, men tenkte at det kunne bli holdt imot meg senere. Så rakte han meg en dings med sugerør som ikke var en lomme-cocktail men et alkometer og ba meg blåse til det sluttet å pipe. Ganske kortpusta var jeg da jeg dro pusten og på mitt aller siste utpust ble det omsider stille.
Hvis maskineriet gir utslag på sukker, så satt jeg i saksa, for smågodtdunsten hang tung inne i bilen. Jeg funderte på om jeg skulle bli fornærmet, siden han antok at jeg måtte være full for å ha kjørt sånn, men gadd ikke informere han om det det var min sedvanlige kjørestil han nettopp hadde bevitnet. Jeg tenkte at det heller ikke hadde noe for seg å bruke han som dagens psykolog og fortelle hvilken lang og jævlig dag jeg hadde hatt fram til nå, akkurat på milligrammet hvor sulten jeg var, hvor høy jeg var på sukker eller en brøkdel av de andre bekymringene jeg bar på i øyeblikket. Å fortelle han at jeg ikke hadde vært tilstede i gjerningsøyeblikket ville sikkert ikke gjøre saken bedre. Impulsiv som jeg er har jeg gjennom mange års trening lært meg å holde kjeft og tenke over saker og ting en natt eller tre. Det virker innimellom.
Jeg ble altså mange tusen kroner fattigere, tre prikker og ett førerkort rikere (dette er svaret på overskriften). Sjelden har han vel formidlet de harde konsekvenser til noen som tok det med sånn fatning og bredt smil. Det var komplisert å ikke spinne seg ut derfra, fremdeles i sekstisonen, men ta en rolig start, komme seg opp i fart og gir og få cruisecontrol`en på umiddelbart.
Nervene spilt meg noen puss med å ha up-bilen etter meg og ved første avkjøring til den trygge bygda svingte jeg av og kom meg opp dit lovløse tilstander råder og kun bygdesheriffene bestemmer. Det var behov for terapeutisk hjelp så jeg bestemte meg for å bryte loven umiddelbart (hei, jeg er jo allerede kriminell, right?) med å bruke handholdt mobil og ringe krisepsykologen min. Tanken på tre år i angst og beven og lovlydig kjøring for å få prikkene bort, føltes som en mission impossible. Et stunt som er dømt til å mislykkes. Dette måtte jeg ha hjelp med å håndtere. Dagen var så knust som den kunne bli. Trodde jeg.
Fortsatt med “psykologen” på øret, ankom jeg hjemmet, der kun min firbente, hvite hårdott ventet. Han brøt seg mot ytterdøra for å komme ut, og da jeg kom inn, forstod jeg hvorfor han hadde sånn hast. Han tykje hadde vært løs og kommet seg i badesøpla! Det lå halvspist snørrpapir, plast, ørepinner, hår, bind og tamponger all over the place. Make my day! Just bring it on!
I stedet for å lage meg middag klokka ti på kvelden, måtte jeg starte med å krype rundt og plukke opp hæslige ting som man helst ikke vil tenkte på. Pelsdotten lå tynt an en stund.
(Video av det som møtte meg finnes men regner med du ikke har lyst å se den. Jeg har dessverre ikke film av politimannen. Så jeg legger heller ved et bilde fra en dag jeg var orntli` blid men ikke fullstendig kjørbar, sommeren 2019 🙂 )
Da all kommersen hadde lagt seg, kom mann og husets to sønner hjem til glad-nyhetene. De ble i alle fall veldig glade, for flirene satt nokså løst på de tre. Mannen lurte på om jeg ikke kunne bruke litt kvinnelist på betjenten og antydet at jeg skulle dratt ned skjorta. Det hadde nok garantert hjulpet. Å bli tiltalt for å forulempe offentlig tjenestemann og forsøk på bestikkelse. Da hadde jeg nok fått den husmorferien jeg lengter etter. Men han skal ha takk for at han tenkte tanken at det KUNNE ha hjulpet. Da ser man jo ikke så jævlig ut som man skal ha det til.
Begge ungdommene fikk nok en gang bevist at jeg ikke er noe forbilde å satse på. Ihvertfall den ene var den var ganske cocky. Det kan bli vanskelig å moralisere noe særlig framover, jeg ser den.
Dagen etter tok jeg på ny sats etter stengetid og kjørte nordsenja igjen. I et vær som var forrykende jævlig over fjellet, med en sikt lik null. Så kom jeg inn i den sonen som inntil dagen før hadde levd i min hjerne som en åttisone og jeg bestemte meg for å telle hvor mange skilt jeg hadde kjørt forbi uten å se at det stod tallet 60. Ikke mindre enn tretten sjanser hadde jeg hatt. Ikke helt våken der altså.
De gode nyhetene er at jeg er kvitt tunnelskrekken! Nå har jeg up-skrekk istedet.
Alt i alt er det likevel ikke så ille. Regnet ned på antall kjørte kilometer over tredve år, vil det bli en ganske lav kilometersats, tross alt.
Nå må jeg skaffe meg et skilt å ha i bakruta de neste årene der du blir bedt om å peise forbi meg, hvis du har det så jævla travelt. For jeg har tenkt å holde meg innafor grensa og det burde du òg!
PS! At det dagen etterpå ankom et innkjøpt kjøretøy til gårds som har en maksfart på 30 km/t medførte ytterligere vitsing på min bekostning om at denne doningen kunne jeg bruke heretter.
I`ll kill that cat.