jegerfruesenja

Mrs LastMinute skulle altså på dagstur til Fyrstikkbyen, aka Harstad city. En såkalt Helsereise. For bedre helse. Da den har skrantet i utakt med år og forventet bruksslitasje.

Dagen startet på verst tenkelige måte. Kaffen, hele grunnlaget for at dagen skal gå på skinner, ble en katastrofe. Hovedsakelig fordi det var nesten fritt for filterkaffe og det ble oppdaget etter at vannet var på trakteren. Hvem i helvete har ikke kjøpt ny kaffe?? Løsningsorientert og passe gnien var det nå for seint å snu og på velkjent kreativt vis slang jeg litt kokekaffe oppi filteret og lot det stå til. Hvor galt kan det gå? Det lysebrune «Tevannet» som kom i kolben var ingen suksess og på nytt kreativt vis ble det deretter mikset sammen med en slump kald kaffe som jeg fant på en termos fra i går. Tjue sekunders mikronifisering senere, var det nesten som å være på kaffebar. Not. Men jeg er en enkel jente fra landet.

Tolv minutter etter mitt eget skjema rullet jeg ut på landeveien, en smule bekymret for at tida var i knappeste laget. Jeg hadde «bare» vært på tre andre Helsereiser de siste månedene, til både den ene og den andre byen men det har dessverre vært liten vilje til læring og framgang når det gjelder akkurat denne tidsoptimismen. Det skal altså gå på det berømte håret, hver jævla gang. Man må kjenne at man lever!

En lovlydig sjåfør lå midt i veien men i og med at panikken ennå ikke var i full blomst, kleip jeg meg bare fast i rattet og tenkte at man ikke oser forbi folk som vitterlig holdt sekstièn kilometer i timen i sekstisonen. Det var før jeg kom til femtisonen og angret så inderlig. Hvis sjåføren i AsiaSuv`en foran meg kunne lese på lepper i speilet, ville han lest Kjør-for-helvette gjentakende ganger, kjærlig hilsen meg i Japsehelvettet bak.

Over brua så jeg den vakre og raske katamaranen pløye sundet på babord side. På tur mot kai. Og det slo meg at dette var den måten jeg vokste opp på: Mutter`n i panikk bak rattet for at vi ikke skulle nå båten. Ha klar nummeret til skipperen og i verste fall ringe og be han vente. Så ble man nærmest slengt av i fart. Hadde muttra vært svømmedyktig og mer selvsikker på den fronten, så hadde hun sikkert bedt meg stupe etter hekken. Idet jeg passerte Bjørnehiet, kom Fjorddronninga på styrbord side og trafikken var fortsatt full av tullinger. Jeg planla hva jeg måtte røske med meg fra hvor i bilen, og med den ene ledige handa tikka jeg på gps`n på mobilen, sånn at den forbainna parkeringsappen skulle finne plass på Valen og ikke i Zambia, som vanlig.

Men hva stresser man sånn for? Jeg fikk jo flere minutter til rådighet inne i terminalen! Satan dem e træg å legge te kai. (Hadde ikke skjedd om jeg var skipper.) Jeg måtte til og med stå opptil to minutter i kø, faktisk, før vi kunne gå om bord. Fikk ikke ringt brua eller noe annet gøy. Så da er lærdommen at jeg faktisk ikke lærte noe som helst annet i dag enn tidligere i livet. Og det er at det går helt bra og at det ordner seg for snille jenter.

Uff.

Om bord i skuta kunne alt bare gå meget bedre. Nå skulle jeg ta det rolig og stresse ned. Komme i sonen. Find the flow. Frokosten jeg ikke rakk hjemme, kunne inntas på flatt hav. Og jeg elsker å være på havet. Baguett og kaffe og god stemning igjen.

Som Helene Harefrøken var jeg sommerkledt. Jeg hadde lest meg opp på yr.no og kledd meg deretter, i hvit kortbukse, hvit singlet og beige, kortermet strikkehekletopp med full gjennomtrekk. Hvite ankelsokker og skitne Hoka. Pensko utgår av programmet i år, da gå-komfort trumfer prettyness. Det gjelder å få brukt sommerantrekket mens sommeren er her. Hvem vet om eventuell ferie senere på sommeren innebærer 2 uker med havskodde og deretter regn i en ukes tid. Sånn før de første snøbygene legger seg i toppan. En sommerdag i Harstadbyen – jippi!

Trettito minutter etter avgang hadde jeg kaffe over begge de hvite bukseknean. Seteryggen foran meg viste seg å være løs, så idet jeg tok i setet for å reise meg opp, kom ryggen bakover og min halve kopp med kaffe skvatt utover. Det rau utav kjeften men heldigvis bare inni meg. Sommergarderobe my ass. Dritogdra.

Men igjen – det gjelder å tenke løsninger. Være positiv. Holde spiriten oppe. Så jeg kikket ut av vinduet på Dyrøya og mimret tilbake til det året jeg var lærer der. Nitten år, var jeg. Min første ordentlige jobb, utenfor gårdsbruket. Skaffet meg den helt selv.  Fordi jeg ikke visste hva jeg ville bli når jeg ble stor.

Gud, for et pågangsmot jeg hadde. Og for noen lave krav til lærerne den gangen. Jeg funderte på om noen av de seksten elevene kunne fått varige mèn av å ha meg som lærer. Men jeg var flink, fikk jeg høre. Og fikk skryt av foreldre. Og de glemte meg aldri, sa dem. (Hitler blir heller aldri glemt, bare nevner det).

Jeg glemmer heller aldri da det var fergestreik. Jeg hadde da tenkt å stille på jobb, hvis bare rektor skaffet meg skyss. Joda, det ble organisert en båt for å hente meg, jeg skulle bare møte på fergekaia. Kjørte hjemmefra 06.10 som vanlig, forbi Sørreisa og ytre vei til Brøstadbotn. Det var nokså rufsete vær denne dagen. Jeg var ikke så god på vindretninger og værfenomener den gangen. Litt kuling, var det nok. I alle fall.

Ved fergekaia så jeg ingen båt. Men så fant jeg ei mast og langt der nede lå det en liten sjark og en fiskermann som var utskremt for å hente lærerinnen og bringe henne til øen. Jeg har visket ut minnet om hvordan jeg kom meg ned og ombord men motet var nok større enn vettet, den gangen. Det kan tenkes at skipperen så mørkt på det. Jeg hadde aldri vært om bord i en sjark, ikke i noen båt mindre enn Hurtigbåten. Ja, om man ser bort ifra robåten på vatnet heime. Om jeg var sjysterk? Var ikke sikker på hva det innebar så jeg svarte bare ja. Hadde aldri vært kvalm i robåten. Og der hadde jeg vært mye.

Fra barnsbein av er jeg forsynt med en grunnleggende tillit til folk og stoler som oftest hundre prosent inntil det motsatte er bevist. Eneste unntaket er om pshyco-alarmen min går. Da passer jeg meg.

Derfor satt jeg spent men rolig nede i båten, snuset inn oljelukt og stolte på skipperen når han sa at det kom til å bli litt slingring men det var helt trygt. Jeg fikk jo en redningsvest på. Vinduene var jo litt oppe på veggen og det gynget høyre og venstre – jeg så alt mellom himmelen og fjærsteinan, annenhver gang. Den korte turen over fjorden tok nokså lang tid, men vi kom oss omsider til kai. Der stod det en liten komitè. Etter å ha lært meg folkeslaget langs kysten å kjenne, så skjønner jeg jo nå at dette var dagens høydepunkt for mange. Hadde ho sjyværk? Spydd? Neida, sa skipperen, det var en tid da han sjøl lurte på om vi ble å komme oss heilskinna til kais, men det gikk. Da forstod jeg at det ikke bare var en litt ugrei tur for meg. Ikke verre enn at jeg tok returen på strak arm, da dagens arbeid var unnagjort.

Det kalles vel pliktoppfyllende, å strekke det såpass langt for å stille på arbeid. Unnasluntring har aldri vært min greie.

Nå kom løsningen på problemet med kaffebuksen seilende, lik minnene om året på Dyrøya. Inn på båtens toalett det bar og av med herligheta. Vatn i vasken, såpe på dispenseren og faktisk en tørkemaskin montert på veggen. Aldri har jeg tenkt på at man kan gjøre unna klesvasken om bord. Det er dagens reisetips til dere alle, vær så god. Nei, rådlaus kan man jo ikke være.

Buksa ble jo ikke totalt tørr men sånn passe og resten fikk tørke på kroppen, så å si. Jeg produserer ikke mye kroppsvarme så det var en litt dum idè og jeg var passe kald om knean da jeg gikk av landgangen i Harstad. Heldigvis fikk jeg syv gratisminutter tørketid vendt mot sør, før drosja kom. Det hjalp på.

Klar for neste prøvelse, selve Helsebiten. Foreløpig hadde det vært mest uhelse, spør du meg. Så det sku ikke mye til for å løfte dagen til det bedre. Heis, korridor, korridor, korridor. Og så ring på en knapp. Ut kom en dame som så ut til å være i feriehabitten, i skjørt og med et oppskjørtet blikk. Ja? Har du time her? Nå? Navnet var? Man aner ugler i mosen når man blir møtt på denne måten. Forventer ikke rød løper men i allefall at man er ventet, når man attpåtil er noe forsinket pga ventetiden på drosja.

Damen sjekket og kom i døra igjen med et skrekkslagent blikk. Her hadde det skjedd en glipp, jeg var ikke i timeboka og det var egentlig en annen behandler, som i dag ikke var tilstede men gi meg ti minutter okei så skal jeg lese meg opp og ta deg inn.

Helsenorge, svært betryggende. Særlig siden de sendte MEG en påminnelse tre dager før, sånn at jeg ikke skulle glemme timen min. Og lese seg opp på ti minutter? De hadde seks uker tidligere sendt meg et spørreskjema på tolv sider og svarene var lange som en roman. Vær så god, du kan få tolv, faktisk.

Tre timer etterpå var jeg ferdigtromlet for dagen og jeg var raus nok til å berømme damen for å klare seg godt med et såpass skrint utgangspunkt. Nå skal det sies at jeg fylte grundig på for henne, ifall hun manglet noe info og hun klarte seg beundringsverdig bra. Hun hadde notert blokka full, på kryss og tvers. Om det var et flytskjema i det hele vites ikke. Men hun var på ballen for jeg ble oppringt igjen et par timer etterpå med første «løsningsforslag» og gode råd på veien hjem.

For å ytterligere fylle på kontoen for God Helse, så hadde jeg altså drosje ned igjen (ingen spasertur i godværet), frisørtime, en kaffeavtale og deretter hemningsløs shopping på programmet. Jeg kom ut med to nye hundeleker (en Pipp og en ny Lørve), et nytt jente-halsband til Aino og noen helsedråper til meg sjøl fra «apoteket». Da var jeg mer enn klar for hjemreise og ruslet bort til kaia.

Billett-app`en funket ikke, just my lucky day og opplysningverket fra oven ba oss bruke kort eller kontant. Batteriet til både mobil og eier nærmet seg nå flatt, så litt stille kontemplasjon om bord i skuta på tur hjem var nødvendig. Man får jo tenke over sine hyss.

Stressfritt hadde det jo ikke vært og om man får bedre helse gjenstår å se.

Da er det fredag og hva kan vel passe bedre enn et middagstips!

Det er mye godt man kan lage på en trivelig fredag og Bomskuddene er jo kjent for å være særdeles glad i kjøtt. Og luft. Det hender ikke så rent sjelden at det skytes hull i lufta. Til tross for at lufta er for alle, er det få veganere i Bua da de ville vært kronisk kvalme av bacon-os fra stekepanna. Det nærmeste vi har vært var en som prøvde å ha med seg salat til lunsj og etter det har vi ikke sett han. Og fordi vi har en vask-ækte yttersiværing i laget, som er unnfanget over ei kveita og født på en boknafesk, så må vi jo kombinere kjøtt og fisk. Alle foodies over verden kjenner til begrepet Surf n Turf, som er en kombinasjon av rødt kjøtt og sjømat.

Så her får du gratis, fritt og franko oppskrifta på Surf n Turf a la Bomskudd:

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Du tar 11 selvsikre jegere i blandet alder og størrelse. Pass på at du får med 2 av motsatt kjønn, hvorav èn har PMS og den andre lider av overgnagsalderen, ifølge helt sikre kilder. De øvrige kan godt lide av MMS (Mannlig Mindreverdighets Syndrom), Resting Man Bitch Face, Grå Prikk og Gresshoppeangst. Om noen nylig har fått blåst opp årene på UNN går det også fint.

Så trenger du et 6 timer gammelt snapchat-bilde, sendt fra en nabo som fortsatt ikke har flyttet og som du ikke er sikker på om du har. Bildet må være av ei elgku og hennes to kalver, beitende på et jorde, rett utenfor gjerdet til en av de mest selvsikre jegerne av dem alle. Elgene bør være vendt mot Mekka – eller kanskje de bare beiter på håa. Akkurat det er ikke så nøye, så lenge de er nede på kne.

Nå tar du to av jegerne og gjør de om til elghunder, da den ene hunden har gått av for alderspensjon, den andre har gyldig sykemelding og den tredje skal tenke over sine hyss. Den fjerde hunden er Wannabe elghund, men om du ikke har noen av de andre, kan du bruke denne som ren bonus. Men som ståa var i dag, så var det null hund, derfor tar man to jegere og omgjør de til gneldrebikkjer. La oss kalle dem Klikk og Klask.

Nå må du riste alle postene i en pose og spre de godt utover. Om det blir litt glissent her og der, så går det fint, da noen av de på merkelig vis vil smelte og flyte utover kartet og ende opp et helt annet sted enn der du først la dem. Det er helt normalt og ikke noe å engste seg over.

Du begynner med Klikk og Klask i den ene enden og ruller de forsiktig framover mot postene. Noen ganger blir de litt klissete og vil henge fast og du får de liksom mye fram og tilbake i starten. Ikke bli fortvilet. Om du plages veldig med å få rullingen jevnt framover, så er det bare å begynne på nytt. Klikk kan godt bekke seg over kanten, bekke seg over elva og bekke seg den andre veien. Vær forsiktig så det ikke bekker over og pass nå nøye på så du ikke mister kua og kalvene ut mellom Klikk og Klask. Da kan det bli litt tørt mot slutten.

Klask får gjøre det han er best til, nemlig å klaske ivei i moderat gange. Det finnes absolutt ingen god grunn til å la han legge seg ned.

Nå er det bare å la sola steke, men ikke for mye. Ole Lukkøye kan godt blande seg inn hvis det blir for lunt og godt og det kan fort gi en sur bismak.

Når det har gått et par timer, vil du oppleve at noen flyter bortover, spesielt der hvor Klikk og Klask har rullet forbi. Dette kan du nesten ikke forhindre, du må bare satse på at de nye jaktskoene med gresshoppemønster holder Andy i Tårnet. Og at Tårnet står.

Klikk og Klask må nå ut i et sikksakkmønster for å unngå blaute områder som ikke vil tørke. De er jo begge kjent for å nokså ofte befinne seg på gyngende grunn, så dette behersker de ganske godt og de vil ganske snart atter befinne seg på tørr grunn.

Til slutt kan du pynte med en god Harstadværing, eller seigmann som dere søringer kaller dem. De er jo som kjent best med mye sukker på men synet kan de dessverre ikke skryte av så ikke tro alt du hører derfra.

Nå har du altså dagens middag og du bør sprette minst en god flaske for å bli mett:

Rimelig ferske, baconsurra Elgspor Confit, marinert i skråsikkerhet og fotsvette, med en sursokkfritert harelabb, en touch av grønn mosepurè, på en seng av tapt stolthet og saltbakte elgperler, servert med sumpsaus.

Bon Apetit!

1. Så kom altså dagen som vi har venta sånn på. Beredt eller ikke, spiller ingen rolle, for nå skal det brake løs. 17 jegere, en fersk unghund, en gammel pensjonisthund og en Wannabe-elghund, et ukjent antall rekrutter, kanskje ei gammel ørn eller haukøye, skal sammen gjøre det de kan for å hente hjem kvota på ti dyr. Det skal bli litt av et show!

I hus og heim har den årlige komedien utspilt seg – en panisk elgjeger som i alt for siste liten kaver rundt og leter etter jaktradio, hansker, posteringspose og kniv. Få timer før han skal stå rett for jaktleder, skyldes det glatt på kjerring, unger og bikkje for å ha rota bort utstyret fra i fjor.  Den snille konemor leter fram de forsvunne elementer mens hun nynner “hvor er buksa mi, hvor er skjorta mi, hvor er munnspillet mitt med fire toner i…”

I jaktlaget vet vi vel alle hvordan det funker. Noen har alltid glemt noe og noen har ikke husket å lade alt. Det viser seg også at noen har glemt å stille vekkerklokka….. Alle og ingen har tatt fullt ansvar og vi manglet både vann og en kobling til gassen, så det drikkes medbrakt kaffe, vi håper den er fra i år og kokt på vann.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det er nok mangelen på nykokt kaffe fra storkjelen som gjør at vi rett og slett bare må gå ut på jakt. Med nydelig vær er det heller ingen grunn til å sitte inne å glo i spindelvevet og drage gamle vitser fra i fjor.

Min første post kan neppe sies å være en favoritt. Mellaskogen. Jeg blir på forhånd trøstet med at det er høgd der, så nå skal det være bra. Mellaskogen har i alle mine år vært en pensjonistpost. Der man plasserer folk med rullator eller de som er storveies fornøyd med å SE elg. Det er strategisk, javisst, absolutt! Alle vet at elgen krysser akkurat der, på et smalt område. Et skikkelig veikryss. Men det er nettopp der problemet er i mine ører: Vei. Man sitter nærmest i veigrøfta, iallefall ikke mange meter ifra. Greit at vi ikke snakker E6, vi er på bygda men…..

…..Men, det er førsta morran, første dagen og jeg har lovet meg selv å være lydig og grei, iallefall den første dagen. Og når jeg ikke skal gå som hundefører så kan jeg egentlig sitte nesten hvor som helst. Alt er like tragisk. (Litt sutring må være lov)

Bilen parkeres med den andre pensjonisten baki. Vill ser på meg igjen og lurer på om jeg har glemt han. Slapp av, sier jeg, vi skal snart være ferdige her og skal flyttes på annen post etterpå, der kan du kanskje være med meg ut.

Jeg rigger meg på stolsekk, tenker ut alle mulige scenarioer, trygge skytetretninger og innser at her skal jeg jammen både ha flaks og være dyktig. Men kanskje jeg iallefall får SE elg. Eller det kan vise seg at jeg har både flaks og er dyktig. Ha ha!

Femti minutter etterpå legges alle illusjoner død. En jeger har skutt på en kalv og det blir et ettersøk. Det er jo akkurat sånt som kan skje men det er jo litt ekstra kjipt å starte på den måten. Og nå er det ilddåpen for den ferske ekvipasjen. Laget hadde vel håpet å få varmet opp hunden litegrann før han virkelig må prestere, men nå er det bare å hoppe i det.

Nå er plutselig Mellaskogen enda mer supersentral enn ellers. Påskytinga er såpass nært at dyrene godt kan presses ut og ned her. Kalven blir observert av flere så det tegner seg et bilde av at her må man trå varsomt og observere godt. Den har ingen åpenbare, synlige skader, så vill og uhemmet skyting blir det iallefall ikke. Jeg må derfor bli på min post, men flytter meg direkte i veikanten oppå en bakketopp, sånn at jeg kan ha visuell kontroll med flere punkter der dyr kan komme flygende under press. Børsa legger jeg bak sekken ned mot grøfta, så den ikke skal være så synlig.

Der blir jeg sittende, i dagesvis. Jeg har ikke hatt det så sosialt siden før Covid. Nabolaget hilser, det stopper både kjente og ukjente.  Italienske og franske bobilturister som på grunn av stengt nasjonal turistvei ufrivillig blir ledet gjennom bygde-Senja, får seg et lite kultursjokk og slakker ned farta, der jeg sitter i orange og grønn camo med antenner og ledninger (og gevær). Det er en Mc-dude som jeg først blir litt wow`et av at han nikker og hilser men oppdager seinere at han er en jeg kjenner godt så det var jo ikke så rart likevel. Og det er en voksen fyr som jeg egentlig ikke kjenner men veit hvem er, husker bare ikke fra hvor, han kommer forbi i slarkete fart på rulleski, fram og tilbake, gud vet om han trener intervaller eller hva men har har iallefall vannvittig mange stavtak forbi meg, og etter runde nummer fjorten slutter jeg å heie på han. Håper han får fart på stavene om elgen kommer. Det er en firhjuling, en vei-inspektør, en gammel Ørn, nok en gammel jeger og gud veit ikke hvem. Som sagt, supersosialt!

Og alle de som ikke kjenner meg eller ikke stopper for å slå av en prat, tenker nok sitt om de der forbanna vei-jegerne som fan ikke gidder å gå en meter!! Burde søke Statens Vegvesen om et eget skilt, der jeg sitter.

Hvordan gikk det med ettersøket, spør du?

Joda, etter runde på runde, kontrollsøk etter kontrollsøk, mye grundig jobbing, mye tenking, nye undersøkelser av alle muligheter og dag etter dag der oppe i skauen, så var konklusjonen bom og et friskt dyr.

Da var det bare å starte om igjen.

Lille-trollet har vokst fra i fjor og har trent og øvd i ett helt år. Prøver for blodspor og ferskspor er bestått og matmor Tuss har blitt trimmet ukentlig både til fots og på sykkel.

Nå skal det suses ut i skogen for å finne den store, stygge elgen. Det er en spent gjeng som legger en plan denne lørdagen. Alt legges til rette for at søket skal bli suksess denne gangen. Man kan jo som kjent ikke lykkes hver gang og ihvertfall ikke med unghund.

Det blir en morsom dag for jaktlaget med flere dyr i farta og en fin los på en enslig ku. En heldig skytter, la oss kalle hen Andy, fikk hull på ballen – eller fart på kula og første fallet for Troll var i boks.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

En skikkelig glad gjeng!

Nok en solrik og vakker dag i den fargerike høstskogen. Det glitret i gult, grønt, orange og rødt – en fargepalett man bare kunne drømme om. Temperaturen var nesten bedre enn i juli. Alt lå an til en perfekt dag!

Men dypt der inne i skogen, innpakket i all denne idyllen, lå det uhorvelige grusomheter på lur, et skrekkvelde som ingen hadde fantasi nok til å forestille seg.

Jaktlaget kunne ikke ane at uhyggen snart skulle slå til, midt i blant dem. Når de minst ante det, skulle en av dem snart bli merket for livet. Jegeren i tjueåra, la oss for enkelhets skyld kalle hen for Andy, for et navn må jo superhelten ha, var lykkelig uvitende.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

La oss spole rett over alt det kjedsommelige og trivielle. Glem oppmøtekaoset, kaffeslabberaset i Bua, den langtekkelige og nøyaktige planleggingen av dagens aksjon ned til den minste detalj, de lydhøre jegerne som i respekt for jaktleder utfører hver minste ordre uten å kny og som lister seg stille inn på sin post der de blir sittende årvåkne og heltente, men uten et ord til Oh Store Leder kaller undersåttene sine tilbake til lunsj i Bua.

Andy var i samme glade liga som de andre. Hen hoppet glad og lett over hver en tue, og gledet seg som et barn til å sitte på post og bli solbrent og knottbitt. Hens store mål for dagen var å se elgen i hvitøyet. Et lett gjenkjennelig dyr. Stort og langbeint med digre nesebor. Tilnærmet alle sorter elg var lovlig på kvota så den vanskelige delen med å kjønns- og aldersbestemme kunne man glatt hoppe over, noe Andy ikke var helt ukjent med. Elg er elg. Det var kun litt fintelling av gevirtakker som kunne bli en hump i veien, men man kunne alltids be om tilgivelse, hadde Andy erfart. Elg kom til å bli elg.

Nå spoler vi også over alt det andre som skjedde, det som faktisk omhandler elgjakt.

Best som han satt der, rødkinnet uten faktor og riflebekledd, ble hen var at noe ondt stirret på hen. Andy kikket seg nervøst rundt uten å se verken Bjørn, Jerv eller Ulv, men følelsen av å bli beglodd gav seg ikke. Andy brukte kikkerten for å se seg rundt. Og der, rett foran han, nærmere enn børseløpets munning, gjemt blant gress og strå klatret den seg nærmere, steg for steg, millimeter for millimeter.

Gresshoppa. The Grass Hopp. Et stort, grønt, kjøttetende monster, flere meter lang. Den klatret opp et strå, den datt ned. Den klatret opp igjen – og den datt ned. Nærmere og nærmere kom den. Andy frøs til, det var uhyggelig. Hen klarte ikke røre seg, klarte ikke skrike om hjelp. Hen stirret inn i et udyr som hen senere på dagen skjelvende beskrev som “en Alien med sæks aua og djævelske teinner” (eller sagt på bokmål: En mindre tiltrekkende skapning med mørke øyne og nylig blekede tenner). Andy opplevde å bli jaktet på!

All sin bevæpning til tross, Andy klarte ikke forsvare seg. Hen kunne slått etter den med sin rette høyre, gitt den en venstre hook og en uppercut. Hen kunne veivet til den med kikkerten, grepet etter kniven i beltet og knivstukket den, hen kunne brukt bukspretteren. Hen kunne klappet den flat med mobilen, stukket den med pølsespydet, banket den med sjokoladeplaten. Hen kunne kvalt den med radioledningen og fyrt bål med den. Hen kunne lokket den med matpakken, fanget den i termokoppen, kokt den i termosen. Hen kunne hylt og freset og kalt den stygge ord. Men hen var sjanseløs. Hen greide ikke tenke klart, frykten holdt sin iskalde klo over fornuft og handlekraft, hjernen var alene. Et maktspill var i ferd med å ende i Kill Buljo.

Like før gresshoppa la an siste støt mot Andy, kom hen til seg selv. Han rakk akkurat å tenke “Kjæm du nærmar no så skyt eg” (på søring: “Jeg ringer politiet”), så lød det i ørepluggen: Drevet er over, vi møtes i Bua! Andy sopte med seg alt han eide og kom seg til bilen og i sikkerhet. Det tok flere timer før Andy klarte å dele denne vonde opplevelsen med sine jaktkamerater. Litt etter litt gikk det hull på verkebyllen og hen var tydelig rørt over den varmen og omtanken som ble vist, da han åpnet sitt indre.

Det endelige beviset på at jaktlaget trodde på Andy, var da de ryddet plass på låven til å henge gresshoppa ved siden av kalven som var skutt dagen før.

That`s what friends are for.

Heisan hoppsan og fadderullan dei 😊 Nå er jeg over på ny plattform, nemlig blogg.no
Følg meg gjerne på blogg.no og instagram 😉

Mens du venter på nye sannferdige historier kan du jo kanskje lese noen av de gamle?

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Tuss og Muss og Roy må dåkker være klar, for no kjæm dæm! 

Beskjeden fra Heste-Hansen runget klart og tydelig i ørepluggen. Han fungerte for øyeblikket som lagets hund og fulgte sporet etter kua og kalven som en liten time tidligere hadde rundet den eneste posten der vi ikke hadde plassert en postjeger, “fordi det nesten aldri kom noen elg der”….

Tuss og nylig navngitte Muss stod nå postet ut nøyaktig der kviga hadde bitt i mosen for to dager siden. Det var gitt medfølgende elg-garanti på disse to postene. I tillegg var lagets nye tobeinte lærling på post med Tuss for å lære elgskyting etter læreboka. Troll, den firbeinte halvdelen av duoen Tuss og Troll, var i øyeblikket plassert hjemme. Roy stod nå med stadig synkende blodsukker inne i krattet et sted. Det var like før han begynte å beite bjørk.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nå var elgene på vidvanke og det var om å finne dem og iverksette elg-utdrivelsen. Ansvarlig for oppgaven var Hansen, Klikk og Jørn-Inge. Og nå luktet altså nevnte Hansen suksess. 

Og det viste seg fort at han var inne på noe. Ikke vet vi hva Gutta Krutt gjorde der ute i villmarka, men de klarte altså det kunststykket å tømme skogen for levende liv i løpet av få sekunder. Det eneste som ikke gikk etter planen, var at ingen elg fikk sjansen til verken tuss eller muss. 

Det fantes èn trygg fluktrute og den gikk nær sagt over låvebrua hjemme hos Tuss.  En skog av elg raste nedover lia og passerte gården. Der stod stakkars Troll, kun ett halvt år gammel, ensom og forlatt med oppgaven å se elg etter elg, som perler på ei snor, passere bak låven. Ikke rart han remjet og skreik det han var kar om for å varsle sin matmor Tuss, som selvsikkert satt på post med elg-garanti, uten å se en eneste elg. 

Elgene sprang så sauebjellene klang og kyrne spratt. Det var rett og slett et forrykende, dyre-show for de som stod på orkesterplass høgt i lia. Kyrne sprang den ene veien, elgen den andre. Det gikk nesten i ball hvem som var hva. Troll var fortvilet, da bestefar kom og berget han innendørs, så han skulle slippe dette nedverdigende synet. 

Roy hadde nå gnagd ned bjørkeriset og var desperat etter mere mat, så han måtte bare slippes løs på jakt etter en matpakke og holdt nesten like høyt tempo som rømmende elg. 

Alle lusket seg ned fra li og hei. Her var intet mer i levende live å hente. Elgene ble sist sett med kurs for banken. Elg-banken. Det sikreste stedet en elg kan være. Ugjennomtrengelig. Bombesikkert. Bevoktet. 

Men de skal ikke føle seg for trygge. Vi har nemlig oppdaget medisin mot trykkende elg. Gutta Krutt. Vårt eget Sweat Team. Send dem inn og det blir tøm og røm. 

I dag er en sånn dag som nesten er vanskelig å skrive om. Ihvertfall i kreative og humoristiske ordelag. Og skribenten er litt trøtt og sliten allerede før klokka åtte på kvelden. Så i dag blir det bare de harde fakta og i korte vendinger. Skal prøve å få med alle høydepunktene. 

Dagen startet med en fantastisk soloppgang og bare det å “være så heldig” å få sånt med seg, at dagen gryr, setter oss i stemning umiddelbart. Og godfølelsen har vi bært med oss gjennom hele forbanna dagen. 

Halv åtte rullet vi ut, klare for litt jaktmoro. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Halv ni var første dyret i bakken, en firespirs okse, helt etter læreboka. Ett skudd og ned for telling. Nordli-oksen fikk bestått eksamen i både matematikk og skyteferdigheter. Og at han satt på “familieposten” Nordlisteinen, var jo en ekstra bonus. Det ble kun toppet av at han ikke skjøt i selve steinen…. (ja, det har faktisk skjedd…) Så langt, alt vel. 

Vi brukte et par timer til på å finkjemme hvert et kratt, for å se om vi ikke fikk noe mer av kvota mens vi først var i sving. Sola var slettes ikke tilstedeværende, derimot var det like vått og tett med kratt og blom som ifjor, om ikke mer. Likevel var vi storfornøyde med å gå til pause med 1-0.

Den eneste som ikke var hundre prosent overbevist om at dette var gull, var pensjonisten i bagasjerommet. Han kunne virkelig ikke tro sine egne øyne, at han var henvist til madrass bak i bilen mens vi var ute og jaktet elg. Den her måtte han tygge på. 

Etter slakting, kaffe og baconpause gjorde vi oss klare igjen for nok en gang å bli gjennomvasket. I alle diktaturer fungerer trusler og det virket på jaktlaget i dag. Ingen kaffe før vi har skutt èn til! 

Ikke lenge etterpå hadde vi blitt så kaffetørste, at det ikke var noen vei utenom. Ei kvige blunket med øyevippene, lagde hengeleppe og sa “nei, nei, skyt ikke meg, jeg er ei diger ku og det kommer ei myyyye mindre kvige etter meg” og dermed lot Hestehandler Hansen seg lure og lot henne gå. Men kviga hadde glemt at Rambo Moore Blood satt oppi lia og han, den gamle ringreven lot seg ikke lure. Han fyrte ivei så treflisene føyk og kviga spratt både hit og dit. Men hun innså til slutt at hun faktisk var truffet allerede på første skuddet og at det var Game Over. 

Gammel hundfører satt på orkesterplass like oppi lia, og fikk med seg hele forestillingen. Den var nesten verdt å betale for. Elg kom. Elg ble beskutt. Elg ble truffet. Elg løp lett ustø mot skytter. Skytter skjøt igjen. Stubbe ble truffet. Treflisene sprutet. Elg ble redd da den ble pepret med bjørkeflis. Elg sprang motsatt vei. Elg ble beskutt igjen. Elg innså at den nå var død og det bare var å legge seg ned og vente på ambulansen.

Som sagt, en forestilling. Bare popcornet manglet. 

Nå gjenstod bare dagens siste oppgave, å kle av elgen. Men før det, en liten premie: Omtrent en halv kopp kaffe per mann i The Bu. 

Og i morgen venter 18 grader, bikinivær sies det. Skal bli gøy!

Like oppspilte og forventningsfulle som seksåringer på sin aller første skoledag, samlet Bomskudd-gjengen seg i Bua, på årets første jaktdag. Og nokså likt med en gjennomsnittlig førsteklasse, fant du alle karakterene her. 

Du fant Skravlebøttene som overdøvet de andre (Det er de som motiverer læreren til foreldresamtaler allerede i uke 2). Et par Kvikkaser som brukte gardinsnora til panneband og hang i gardinene før læreren fikk sukk for seg (De som får melding med hjem første dagen og henvises til time på BUP). Og de som satt Musestille i en krok (Disse får et kinderegg med foreldresamtale, time på BUP OG uanmeldt hjemmebesøk av Barnevernstjenesten for å “veilede til en bedre foreldrerolle”).

Sist men absolutt ikke minst, så fant du den eneste ene som hadde tatt med et farlig og ulovlig leketøy med hjemmefra. Og som bare hadde ventet på det rette øyeblikket for å kunne dra den opp av sekken og ikke så lite stolt vise den fram for klassen sin. I det halvdunkle morralyset glinset det i blankt, nykvesset stål da den ømt ble trukket ut av den kullsorte sliren. Det hjalp på stemningen at den var en god halvmeter lang. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

En Rambo-kniv. Rambo var altså gjenfunnet her i dalføret og det skulle spilles inn en sjette Rambo-film, hvem skulle trodd det. Aktuelle titler kunne man bare velge og vrake i. The Jungle. Jungle Blood. The Vræl. First Vræl. Last Vræl. The Klikk. First Klikk. Last Klikk. Herr Klikk. Som sagt, her fantes nok å velge i til å fylle flere kvelder på Netflix. 

Læreren og Assistenten prøvde etterhvert å lede samtalen over på det faglige som i dag handlet om å finne og skyte en elg. Hvor skulle dette foregå, hadde Klassen noen tanker om det? Og nøyaktig som i de aller fleste klasserom, når læreren stiller et spørsmål, så blir det veldig stille. Alle pirket med nysmurte skotupper nedi grusen og prøvde å unngå lærerens skarpe blikk. 

Diktatur er en undervurdert styringsform og i jaktlags-sammenheng fungerer den mistenkelig bra. Det er bare å bestemme og så peke ut noen. Det ble bestemt terreng og område og hvor det skulle drives og så skulle det fordeles poster og hvem som skulle gå. 

Gammel og senil hundefører som motvillig var under midlertidig omskolering til postjeger denne sesongen, syntes det ikke var mer enn å forvente at den nye, unge, Wannabe-hundeføreren skulle få føle på den samme gleden og lykkefølelsen av å slite seg med bandhund gjennom et ugjestmildt område bestående av kratt og blaut vassmyr. Den samme følelsen som hun selv hadde følt på gjennom sine femogtjue år som hundefører. I det samme, jævla krattet og den samme blaute synkemyra.  

Og som det så ofte skjer også i skoleklassene, pekte hun derfor ivrig på Tuss og Troll, som den nye ekvipasjen så kjærlig var blitt døpt. Troll var enig i alt, bare han snart slapp ut av denne kjedelige Bua og Tuss var lykkelig enig med Troll. 

Læreren gav en siste repetisjon av dagens lovlige kvote, som bestod av 11 dyr, hvorav ingen kyr. Læreren visste godt at telling, hoderegning og matematiske formler ikke var Klassens styrke. Gjennom årenes løp hadde det meste vært gjort feil. Det var skutt ku istedet for kvige, kvige istedet for kalv, ku for okse, okse for ku, kalv for okse, deretter samme kalv for kvige, før det endte med at den likevel var kalv. Nesten ingen hadde noensinne felt en kvige. Ikke i bevisst tilstand ihvertfall. Han foldet sine hender, satset på at innsatsen i KRL hadde vært bedre og at den Hellige Treeninghet ville holde sin hånd over det som snart skulle foregå. 

Nå dro Klassen ut på skoletur og det ville bli spennende å se hvem som hadde husket alt vi nå hadde lært. Om noen. 

Alle kom seg i post og med noen små justeringer for å unngå å skyte hverandre, senket roen seg over skog og fedreland. 

Nå skulle gåerne opp til eksamen i Geografi. De skulle ta seg fra A til B, krysse elver på riktige steder, runde spesielle hauger, følge elvas sinnsyke svingninger hit og dit, vite hvor den andre var til enhver tid, gjennomføre alt like synkront som OL-vinnerne i synkronsvømming og samtidig finne elg, drive dem framover og aldeles ikke slippe elg feil vei. Etter litt korrigeringer i startfasen, kom de seg i siget framover. 

Etter mye stillhet og lang venting, kom det beskjed om ei ku med kalv som trakk sideveis ut fra drevet. Et par poster fantes i den retninga og de ble bedt om å skjerpe sansene. Kretslaget i synkron elgdriving fortsatte framover og etter ny stillhet dukket ei ny ku med kalv opp på arenaen. 

Gammel, senil hundefører så den komme joggende urolig oppover elveskogen. Den passerte etterhvert linja i joggefart og det var ikke god skuddsjans mot kalven, så den fikk passere. 

Hesteløfter Hansen var siste utpost men elgen gjorde et par finter og fordampet deretter på mystisk vis. Søkk borte ble den. Optimistene tenkte at den nå bare ville stå rolig og musestille i krattet og bare tenke seg om, mens den i virkelighetens verden vasset stille over elva, forserte et kratt til og passerte like bak Senil hundeførers parkerte bil, med parkert, pensjonert elghund i. Kun sauenes plutselige klirring i bjeller, kunne avsløre hvor ferden gikk. 

Læreren samlet Klassen igjen, alle hadde bestått ett fag, noen i Geografi, noen i Biologi og artskunnskap og Elgen hadde tatt sølvmerke i Hinderløype. 

Tenker det strømmer på med gamle minner nå, hæ? 

I 2009 hadde vi fortsatt lagstelt og som enhver kan se, måtte det i praksis et helt lag til for å klare å stramme det opp. Lagsteltet er altså det slappe sirkusteltet som kan skimtes i bakgrunnen, bak damp fra varmgang i dekkene og gammel boxer-eksos…. 

Bomskudd-gjengen var ganske lei av å fryse i sirkuset og også ganske lei av å stable det på beina etter hvert snøfall. Og er det noe vi har her i nord, så er det jo sny og dritt og de kom tett, snybygene, utover høsten. Ingen ville være førstemann om morran og det var nødvendig med militær eksersis og liste over hvem som hadde fyringsvakt. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Idèen om et permanent telt hadde altså bygd seg opp i takt med frustrasjonene over å bokstavelig talt sitte med “hue i taket” (gjelder alle de andre men ikke Jegerfrua som er knapt enseksti i strekkbenk).

25.september 2010 flytta Bomskudd inn i nybygget. Borte var sirkusteltet men det viste seg å være de samme dyrene i manesjen, pluss noen til.

En stor vedfyringsovn beregnet på et middels stort forsamlingshus og ei dør så lita at den sannsynligvis måtte være laget på mål etter dalens gamle samiske tradisjoner, sørget for god og velfortjent varme. Opptining av frosne postjegere og tørking av våte klær og mannskap førte til en salig blanding av surrøykte ull-læsta og våt hund. Steikeosen fra baconfettet lå så tjukt i lufta at om man åpna kjeften for mye så blei man mett. Ifølge enkelte upålitelige kilder fylte den til tider hele dalføret og man så ikke elgen for bare baconfett. 

Bua viste seg å være et godt sted å være. Det eneste problemet var at den var så god at det i takt med bygenes økende styrke og dagene som gikk, viste seg vanskeligere og vanskeligere å få jaktlaget ut av døra igjen. 

Også skogens ville dyr la sin elsk på Bua og tok den i bruk som helårsbolig. Den klatret rundt i veggene og drev hundene fra sans og samling. Det hendte seg også at en og annen jeger også fikk seg et lite sjokk, når den glimtet til og viste seg i siluett med store rovdyrtenner. Når jaktlaget endelig var ute av døra igjen, kunne Røyskatta meske seg med gjenglemte matpakker og andre eiendeler, som feks dyrekjøpt svinefett.

What happens in The Bu, stays in The Bu. Ja, la oss iallefall late som det. I det øyeblikket du ydmykt bøyer nakken og entrer det aller helligste, kan du være sikker på èn ting. Skjer det noe som er verdt å skrive om, så havner det her. På denne bloggen. 

Da ses vi i morgen tidlig, med full oppakning. Opplagte, uthvilte, fulladete, topptrente, steinsterke, kondistrente, innskutte og humørfylte. 

Iallefall første morran.